Noen tanker etter en sommer med tragedier
10. august 2011
Da skriver vi 10. august, og vi er i ferd med å legge bak oss en sommer med mange hendelser vi helst ville vært foruten.
Det var tøft å komme hjem fra speiderleir og bli kjent med at datteren til en av mine tidligere speidere og dermed barnebarnet til en av mine tidligere speiderledere var blant de omkomne på Utøya. Da kommer liksom hendelsen veldig, veldig nær og angår plutselig meg personlig. Jeg besøkte farmor og farfar, som jeg har hatt mest med å gjøre de siste årene, forrige dagen, og det var godt å være der og dele sorgen, men også de mange gode minnene etter ei som allerede hadde rukket å sette spor etter seg. Det var også godt å merke hvordan troen gir styrke og trygghet i en slik ufattelig situasjon.
Jeg synes også at alt som har skjedd i etterkant gir håp for landet vårt og folket vårt. Etter årevis med gradvis og bevisst nedbygging av alt som kan smake av kristen påvirkning i samfunnet vårt, er det igjen kirkene som blir det naturlige samlingsstedet. Det er kirkene som åpner dørene og som stiller med mannskap til sjelesorg. La oss håpe at det som har skjedd også kan føre til en kirkelig og åndelig fornyelse i landet vårt. Det trenger vi.
Jeg tenker at det viktigste vi kan gjøre nå er å bry oss og å bry oss om. Det farligste vi kan gjøre er å være likegyldige. Når jeg ser det samholdet, den omsorgen og den kjærligheten som har kommet til overflaten i kjølvannet av hendelsene i Oslo og på Utøya, vet jeg at Gud fortsatt er til stede og gjør noe med oss i Norge. Da vet jeg at lysestaken fortsatt står der.
Ondskapen kan bare bekjempes med ett middel: kjærlighet. Det er det kraftigste virkemidlet vi har. Også Herren brukte det for å overvinne all verdens ondskap, så vi vet det er et kraftig virkemiddel. La oss bruke det for alt det er verdt!
