Betyr det noe for meg å være kristen?
27. april 2011
Eller sagt på en annen måte: Hvor er alle sammen?
For noen uker siden var det en betraktning i min daglige andaktsbok over 1. Kor. 12, nådegavekapitlet. I dette kapitlet legger Paulus avgjørende vekt på menighetens funksjon som Kristi legeme på jord. Legemet består av mange lemmer, som har hver sin nådegave for å gjøre legemet helt, påpeker han. Og dersom ett lem mangler, er legemet i praksis funksjonshemmet – og det kan få uante konsekvenser til syvende og sist.
I dagens Norge er det selvfølgelig ikke like alvorlig å være funksjonshemmet som på broder Paulus’ tid, eller i enkelte andre deler av verden, for den saks skyld. Store deler av dagens moderne samfunn er tilpasset funksjonshemmede. Mange klarer seg derfor brukbart uten både armer og bein, selv om handlingsfriheten fortsatt er noe begrenset i forhold til om en er ”hel”.
Hvis vi overfører dette direkte til menigheten, betyr det at hvordan den fungerer, er helt og holdent avhengig av hvor mange lemmer som er funksjonsdyktige og funksjonsvillige. Litt satt på spissen, kan vi stille oss spørsmålet om det er ok at vi er en menighet som sitter i rullestol – for øvrig ikke ulikt mange andre menigheter i vårt land. Er det vår oppgave å legge til rette for at menigheten kan fungere som rullestolbruker?
Dette har noe med hvordan vi ser på oss selv som menighet å gjøre. Hvis vi synes det er greit å være en menighet som møtes hver søndag og pleier våre indremedisinske behov, kommer vi langt med å sitte i rullestol. Men dersom vi, som menighet, ønsker å gjøre noe, å nå ut – å være Jesu Kristi legeme på jord – er det nødvendig å være forholdsvis funksjonsfrisk. Da er det om å gjøre at både hendene og føttene, øynene og ørene er til stede og samarbeider.
Spørsmålet blir kort og enkelt: Synes vi det er i orden å sitte noen få i vårt kirkehus hver søndag og gremmes over (eller være fornøyd med, alt etter som) at vi er så få? Eller ønsker vi å fullføre det oppdraget Jesus har gitt oss og gjøre noe for våre medmennesker, slik at de kan bli frelst, og kanskje finne veien inn i vår forsamling? Det er kirkevekst!
Jeg vet like godt som noen at døgnet bare har 24 timer, og det er ikke meningen å produsere dårlig samvittighet eller å legge byrde til byrde. Likevel blir det litt alvorlig for meg å tenke igjennom hvor stor – eller liten – del av livet mitt jeg overgir til Jesus å styre. Derfor spørsmålet i overskriften: Har det noen betydning for meg at jeg er kristen? Betyr det at jeg vil følge Jesus? Hva betyr det i så fall å følge Jesus?
Vi er en liten menighet, men det betyr ikke at vi for alltid skal være det. Det betyr nødvendigvis heller ikke at vi er svake eller har lite potensiale – vi har jo Gud! Mange ganger forteller kirkehistorien oss at det er nettopp i det små Gud kan gjøre store ting. Men da trenger Han villige hender og føtter. Ikke først og fremst mange og sterke, men villige – er det mange villige, er det selvsagt fantastisk!
Det er ingen tvil om at det er mye inspirasjon å hente når du kjenner at legemet fungerer. Som tidligere idrettsutøver, vet jeg da noe om det. Da kan du til og med kjenne at du har lyst til å gjøre noe! Det er heller ingen tvil om at det er stor inspirasjon for en pastor / predikant å vite at det er en god forsamling å tale til.
Mange av oss ber om vekkelse både lokalt og i landet vårt. Men saken er den, at en vekkelse starter inni oss selv. Den starter ved at hjerter settes i brann. Som speider vet jeg at en brann må starte med at noe antennes, og at en brann trenger både oksygen og brensel. Veldig sjelden oppstår en brann helt av seg selv, uten påvirkning utenfra. Like lite kan brannen overleve uten de rette ytre faktorer.
Min utfordring til dere alle er derfor å tenke igjennom hva vi må gjøre som menighet både for å overleve og også for å komme videre. Still dere selv spørsmålet hva dere ønsker at menigheten skal være for dere, men også hva dere ønsker å bidra med i menigheten (Kristi legeme!). Eller kort og godt: Hva betyr det for meg å være en kristen?
