Logg inn

Logg inn med ditt passord for å redigere hjemmesiden!

Skriv inn epostadressen din (må være den som er registrert på Mekke), og trykk på "Send meg passord" for å bli tilsendt nytt passord på epost.

Hopp til innhold

Pastorens hjørne

bilde

10. søndag i treenighetstiden

Matt 18,21-35 Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» 22 «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju! 23 Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. 24 Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. 25 Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. 26 Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: `Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.` 27 Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden. 28 Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: `Betal det du skylder!` 29 Men den andre falt ned for ham og ba: `Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.` 30 Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden. 31 Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. 32 Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: `Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. 33 Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?` 34 Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. 35 Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»  

Er du langsint? Det er ikke jeg. Men hvis du er langsint, er det da fordi du ikke klarer å tilgi? Jeg kjenner noen som er langsinte. Det er ofte de samme som sier at de aldri vil klare å tilgi for et eller annet som har skjedd. Jeg tenker at det må være vondt å leve med. Nå skal det for skams skyld sies at langsinthet og mangel på evne eller vilje til å tilgi ikke alltid hører sammen, men ofte er det to sider av samme sak.

Et tankekors for meg er da: hvem går dette mest ut over? For noen år siden hadde jeg en “meglerunde” mellom noen speidere som ikke klarte å være venner. Plutselig sier den ene: “Jeg har aldri sett deg sint, jeg, Ole-Bjørn.” “Nei”, sa jeg, “for hvem går det mest ut over hvis jeg er sint, tror du?” Det var vanskelig å svare på. “Hører dere noe mer på meg om jeg blir sint?” spurte jeg – og de måtte jo innrømme at de ikke gjorde det – ikke veldig i hvert fall. “Nei vel,” sa jeg, “hvem går det da mest ut over hvis jeg blir sint?” Så måtte de innse at det var jo meg selv. “Ok. Er det da noen vits i at jeg blir sint?” spurte jeg. Da så de på hverandre: “Skal ikke vi heller være venner?”

Moralen må være at det å ikke klare å tilgi, egentlig går mest ut over en selv. I tillegg kan det å aldri bli ferdig med en sak også gi god grobunn for bitterhet og hat – noe som også bare går ut over en selv. Noen ganger tenker jeg på hvor slitsomt det må være å hele tiden skulle passe på hvem du ikke vil møte eller hvem du ikke skal hilse på. Det kan fort bli slitsomme minutter på byen eller på kjøpesenteret.

Så jammen er det sant som Paulus skriver til de kristne i Efesos: Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede. (Ef 4,26) Og det Jesus lærer bort, er noe av det samme. En gang spurte Peter Jesus om hvor mange ganger det var forventet at han skulle tilgi en annen. Peter syntes sikkert at han tok skikkelig hardt i da han spurte Jesus om sju ganger var nok. "Ikke sju ganger", svarte Jesus, "men jeg sier deg: sytti ganger sju!” (Matt 18,22) Det var nok det nærmeste en av de gamle hebreere ville komme i å definere “uendelig”.

Jeg antar at Peter ble ganske sjokkert over svaret. Derfor fortsatte Jesus med å forklare hvorfor det er slik. Jesus belyser det gjennom liknelsen om den utakknemlige tjeneren i Matt 18,21-35 – han som fikk all sin enorme gjeld ettergitt – en gjeld han ikke ville hatt en sjanse i havet til å betale tilbake, om han så hadde holdt på en hel evighet. Etterpå gikk denne mannen ut og fikk en som skyldte ham bare noen småpenger satt i fengsel til gjelda hans var betalt.

Jesu poeng var – og er fortsatt – at når Gud har tilgitt oss for alt det gale vi har gjort mot Ham og ettergitt oss all den gjelden vi egentlig skylder Ham og som vi aldri noen gang vil være i stand til å gjøre opp for, så skylder vi å tilgi hverandre for det som blir som bagateller å regne i forhold. Sagt på en annen måte: når Gud er så raus, så skylder vi både Ham og hverandre å være det også.

Skal vi se litt nøkternt på det, må vi kunne si at det tross alt er mye mentalhygiene i en slik tankegang. Vi trenger ikke blande troen inn i dette en gang. Men Jesu utgangspunkt er at troen spiller en avgjørende rolle og faktorenes orden er slett ikke likegyldig. Det er ikke slik at hvis vi har det godt med oss selv og med hverandre, så har vi det automatisk godt med Gud. Det er faktisk omvendt: Dersom vi har det godt med Gud, har vi det godt med oss selv og med hverandre. Og grunnlaget for å ha det godt med Gud, er nettopp at vi tror på Ham og den nåden / rausheten Gud viser oss ved å betale det vi skylder Ham for våre synder gjennom Jesus på korset. Det er her at troen kommer inn i bildet. For meg er troen en helt avgjørende del av livet mitt. “Dine synder er tilgitt. Ta båren din og gå,” sa Jesus til en lam mann en gang. Sånn føler jeg det noen ganger også. For min del er det nettopp troen på Guds nåde og medfølgende frelse som gjør at jeg i det hele tatt lever.

Med ønske om en velsignet helg.

Noen tanker for helgen

Akkurat nå kjenner jeg at det er deilig å kunne ta livet litt som det kommer – med noen late dager og sol og sommer. Men jeg må være ærlig og innrømme at helt late har likevel ikke dagene vært. De siste ti årene har jeg hatt to hovedjobber: en jobb som pastor, hvor jeg skal prøve å skape en ild og en jobb som brannsikringskonsulent, hvor jeg skal sørge for at det ikke blir noen. Og det er ikke til å komme forbi at etter alle lynnedslagene i distriktet i sommer, er det den siste delen som har tatt mest tid de siste ukene. Overspenningsskader i forbindelse med lynnedslag er nemlig den viktigste årsaken til at brannvarslingsanleggene jeg jobber med ute på gårdsbruk tar kvelden. Så da sørger ekstremværet for at vi har nok å henge fingrene i – samt en hyggelig ekstrainntekt.

Likevel, som speider i 60 år, er det det å tenne en ild som fortsatt er mest fascinerende. Det å få fyr på bålet og følge med på hvordan ilden og flammene tar fatt og studere hvordan de oppfører seg. Jeg kan sitte og se inn i bålet i timevis. Selv om oppbyggingen av flammene er lik, er hver eneste flamme unik. Når du sitter slik, kan du kjenne på hvordan roen senker seg inne i deg. Da tar jeg alle dagens trivialiteter og kaster dem på bålet i tur og orden og lar dem bare forsvinne i flammene. Og det er ikke til å komme unna at nettopp rundt leirbålet er det lett å få til den gode praten, ofte med både religiøst og filosofisk tilsnitt.

Med en slik pyromatisk tendens har det falt meg helt naturlig å ha som oppgave å skulle tenne en brann også i menneskers hjerter. Jeg skal innrømme at noen ganger har det vært som å forsøke å tenne på søkkvåt ved – det blir mye røyk og lite ild – mens andre ganger har det vært som å sette en fyrstikk borti knusktørt gress. Opptenningsfasen er like spennende hver gang – og noen ganger er det nødvendig med hjelpemidler for å få fyr – akkurat som når du bruker en opptenningsbrikett eller “speidervann”. Og akkurat som flammene i bålet, er Åndens flamme unik for hver enkelt av oss. Det er som om Gud har laget en spesiell flamme for hver enkelt. Derfor kan også “opptenningsfasen” være svært forskjellig fra person til person. I noen tennes Åndens ild av noe de opplevde gjennom en god tale – andre opplever noe stort gjennom noe jeg selv synes var en dårlig tale. Atter andre opplever en god gjerning eller en god samtale som et vendepunkt. Noen ganger vil vi si at det er tilfeldigheter som spiller inn. Alle er vi forskjellige. Alle har vi våre egne opplevelser og referanser og helt vår egen historie. Det er ingen standardutgave her.

Det felles krysningspunktet for oss alle er at “noe” traff oss slik at Ånden nådde inn og fikk tent ilden. Og dette er en ild som jeg verken har grunn til å prøve å forhindre eller å slukke.

Når det er sagt, ser vi også hvor viktig det er at dette “noe” er aktivt. Mitt ønske er å få være dette aktive “noe” eller denne aktive “noen” for dem jeg møter – en slags åndelig pyroman, so to say. Så hvis jeg nå vrir litt på definisjonen av oppgavene mine, kan jeg vel si at jeg ønsker å være en pastor som klarer å tenne en ild og en åndelig brannsikringskonsulent som har som oppgave å sikre at denne ilden opprettholdes og aldri dør. Kanskje jeg kan kalle det for åndelig brannsikring? Så kan det sikkert være et eget tema hvor mye jeg ønsker å begrense denne ilden til å holde seg innenfor bålets fastsatte grenser eller hvor mye jeg ønsker at den skal løpe løpsk og kanskje komme ut av kontroll. Historisk sett har vi mange eksempler på begge deler. Det er i alle fall ikke min sak å begrense Den Hellige Ånds virksomhet, for “Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden." (Joh 3,8)

Ønsker dere alle en velsignet helg.

7. søndag i trenighetstiden

1 Tim 6,17-19 Forman dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men til Gud, han som gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det. 18 De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre. 19 Slik samler de seg en skatt som blir en god grunnvoll for fremtiden, så de kan vinne det virkelige livet.

Denne leseteksten for denne søndagen opplever jeg som et velrettet spark i baken til oss som lever i den rike delen av verden. Hva pengerikdommen har gjort med oss, ser vi på mange områder. Et godt eksempel er å stille seg opp og studere hvordan folk kjører i rundkjøringer eller å oppleve hvordan lånte/leide ting som for eksempel el-sparkesykler bare etterlates hvor som helst – uten tanke på at de kan stå i veien for noen.

Men det kanskje drøyeste eksempelet er nok likevel at vi nå i halvannet år har sittet og sett hvordan vi i land med penger har karet til oss hele verdensproduksjonen av covid19-vaksiner. De rikeste landene har overbudt hverandre for å få tak i vaksiner, mens de landene som ikke har økonomi til det knapt har fått tilgang til den herligheten som kan berge dem ut av katastrofen. For å sette det på spissen, så oppfører vi oss som superegoister. Vi oppfører oss som om rikdommen er vår og at vi fortjener den. Begge deler er en gedigen misforståelse i bibelsk perspektiv.

Som Paulus sier til sin venn Timoteus i 1. Tim 6.17-19: Rikdommen er en velsignelse som skal nytes – men det stopper ikke der – den er også til for å deles. Og den skal deles rikelig. Det er først da at rikdommen blir virkelig rikdom – for da blir du ikke bare rik på gods og gull, men også i hjertet. Og hvorfor sier Bibelen at det er slik? Jo, fordi Gud selv gir rikelig og sparer ikke på noe – noe som ble bevist ved at Han gav sin egen Sønn, Jesus Kristus, for å berge deg og meg. Deleprinsippet er et så grunnleggende bibelsk prinsipp at Paulus gir Timoteus klar instruks om å formane de rike til å dele av sin rikdom. I fare for å gjenta meg selv: en velsignelse er ikke en velsignelse før den har blitt til velsignelse for flere enn deg selv.

Når hørte vi sist en slik formaning? Og da tenker jeg ikke på kollekttalene i kirka, hvor vi blir oppfordret til å gi til menigheten. Når hørte vi sist en formaning om å dele vår rikdom med fattige og trengende? Dette går faktisk som en rød tråd gjennom absolutt hele Bibelen. Det er Guds gode vilje med oss at vi skal dele med vår neste. Gud vil at vi skal bry oss om hverandre og ta oss av hverandre. Vi er skapt til fellesskap – et fellesskap som ikke bare skal nytes, men hvor det også må ytes. Det er slik Guds kjærlighet fungerer og det er slik den kjærligheten Gud definerer – den som på gresk kalles agape – skal seire på jorden: Omsorg, gjestfrihet, gavmildhet. Alt uten baktanker og uten tanker om at noen skal gjengjelde det vi gir. I gamle dager kalte vi dette for kristne dyder.

Ved å leve etter slike enkle prinsipper, samler du deg en skatt – ikke bare her på jorden – men også i himmelen – “en god grunnvoll for fremtiden”, som Paulus sier det. Og fremtiden her, er “det virkelige livet” – det evige liv. Så det er vel verdt å gjøre et forsøk på å utgjøre den lille forskjellen for de som trenger det.

Med ønske om en velsignet helg.  

6. søndag i treenighetstiden

For denne søndagen stoppet jeg opp ved en uttalelse fra en av de store profetene i en av søndagens lesetekster. Dette var riktignok noe som skjedde for mer enn 2500 år siden, men er likevel ganske gjenkjennelig for mange av oss den dag i dag. Det er fra den gangen Herren kalte Jeremia til å bli profet. Herren gav Jeremia beskjed om at Han hadde bestemt seg for å bruke ham lenge før Jeremia i det hele tatt var unnfanget i sin mors liv. Jeremia hadde rett og slett vært en del av Guds plan helt fra begynnelsen.

Dette i seg selv kunne jo ha vært grunnlag for et godt og langt innlegg i abortdebatten, men det var ikke det jeg hadde tenkt, annet enn å minne oss om alvorligheten av at vi muligens kan ha spent bein på Gud i hans plan for oss mennesker ved å avslutte svangerskap. Dette sagt uten å rette pekefingeren mot noen.

Men det jeg egentlig stanset ved, var svaret Jeremia ga til Gud da Gud sa at Han hadde et oppdrag til ham: “Å, min Herre og Gud! Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung.” For den som kjenner sin bibelhistorie, så var dette veldig likt det Moses svarte Gud da han ble kalt til å være leder for israelittene, enda Moses var 80 år: Jeg har så tungt for å tale – sa han som var oppdratt ved faraos hoff og hadde fått opplæring i alle datidens vitenskaper – også talekunnskap.

Jeg vet ikke hvordan du har det, men underlegenhet og prestasjonsangst er av og til veldig gode unnskyldninger for meg i hvert fall. Noen ganger tenker jeg også at det er bedre å holde munn så folk tror du er dum, enn å åpne den og bevise det.

Jeg tror mange av oss lever i en slags villfarelse om hva det vil si å være et talerør for Gud inn i vår verden. Det er sikkert ikke bare jeg som har en viss vegring for å diskutere troen min med andre. Selv om andre ofte ikke har tenkt så nøye igjennom sine motargumenter som jeg har tenkt over hva troen betyr for meg, så virker de andre ofte så sterke, fordi de nærmest hamrer sine argumenter inn og klubber ned mine.

Men troen min er ikke noen diskuterbar størrelse. Troen er heller ikke noen demokratisk størrelse som f.eks. et kirkemøte kan bestemme hva skal inneholde. Troen er i min sammenheng rett og slett mitt personlige forhold til Jesus. Og det er noe jeg gjerne kan snakke om, men å diskutere min tro, er neppe fruktbart og vil neppe føre andre nærmere Jesus. Vi hører ikke ofte om folk som blir omvendt av en god diskusjon. Det viktigste jeg kan gjøre, tror jeg, er å prøve å leve etter det jeg tror på – eller heller: den jeg tror på. Da vil livet mitt ha slagkraft i seg selv. Flere av de gamle profetene fikk beskjed om å leve “symbolske” liv for å understreke Guds budskap. Ditt og mitt oppdrag er å leve ekte liv, hvor kjærligheten, slik Gud definerer den, er hovedingrediensen. Veldig få av oss har fått i oppdrag å diskutere eller debattere troen. Men vi skal forsvare troen – og det gjør jeg best ved å leve nettopp et ekte liv.

“Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung.” “La meg slippe, jeg har så vondt for å uttrykke meg.” I sitt svar til Jeremia, er Gud ganske så klar: Det er ikke Jeremia som skal tale, men Gud skal tale gjennom ham: “Herren rakte ut hånden og rørte ved munnen min. Så sa Herren til meg: «Nå legger jeg mine ord i din munn.” (Jer 1,9) Et slikt oppdrag fra Herren følger det også som regel et løfte med, så også til Jeremia: “Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg, sier Herren.» (Jer 1,8)

Spørsmålet for oss er: Tør vi – du og jeg – å stole på et slikt løfte? Tør vi å stole på at Gud virkelig er med oss og berger oss – også når motstanden begynner å koste? Når vi står opp for å forsvare mot urett? Når vi kjenner at vi skulle stått opp og forsvart Guds ord? Eller feiger vi ut? Tør jeg virkelig å tro på at det er Gud som taler gjennom meg og gjennom livet mitt? Å, hvor gjerne jeg skulle ha opplevd kallet like konkret som Jeremia! Hvor jeg skulle ha ønsket å kjenne at Herren rørte ved munnen min og ga meg denne talens – og gjerne overbevisningens – gave. Enn så lenge får livet mitt med Jesus være det beste vitnesbyrdet – håper jeg.

Ha en velsignet helg, alle sammen.

5. søndag i treenighetstiden

Matt 7,21-27 Ikke enhver som sier til meg: `Herre, Herre!` skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til meg på den dagen: `Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?` 23 Da skal jeg si dem rett ut: `Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!`
24 Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. 25 Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. 26 Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. 27 Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Denne søndagen handler det om hva slags fundament vi ønsker å bygge livene våre på, belyst av Jesus i denne berømte liknelsen om huset bygget på steingrunn og huset bygget på sand. Den enkleste og billigste måten, er å bygge på sandgrunn. Da trengs nesten ingen bearbeidelse av grunnen og huset kan reise seg fort. Bygger du på steingrunn, derimot, skal det en del mer til – som koster både innsats og penger. Vi har levd i nærheten av et anleggsområde nå i trekvart år, så vi vet hvor mye sprenging som må til for å bygge noen boliger på fjellgrunn. Men, så kommer de til å stå støtt, da.

Vårt eget hus er bygget på sand-/leiregrunn for noen hundre år siden. Det har ikke blitt tatt av storm eller flom, men står fortsatt. Det er tross alt et solid tømmerhus. Men etter alle disse månedene med kraftig risting i forbindelse med anleggsarbeidene, har vi opplevd hvor ustabil grunnen er og at huset har beveget på seg og dørene på langs av huset ikke lenger lar seg lukke. Huset ble ikke konstruert for kontinuerlig jordskjelv. Det har på en måte blitt min verifisering av den ustabile grunnen Jesus snakker om i denne liknelsen.

Og liknelsen Jesus bruker, er ganske så enkel å overføre til livene våre, slik Jesus selv gjør. Vi kan i stor utstrekning selv bestemme hvilket fundament vi vil bygge livene våre på. Hovedspørsmålet er hvor godt vi tenker igjennom forutsetningene og konsekvensene på forhånd – altså rett og slett om vi skjønner og vet hva vi gjør. Gjør vi det, må vi også være voksne nok til å ta konsekvensen dersom vi velger feil. Og det er det sannelig lett å gjøre i dag, for det er så mange stemmer som roper så høyt – mange av dem tilsynelatende i velment rettferdighets tegn.

Det er så mange – også blant oss som kaller oss Jesu venner – som i god tro og med gode intensjoner godtar og svelger tidens ånd – aller helst i kjærlighetens navn. Til syvende og sist er det et spørsmål om hvor hjertet mitt egentlig er. Er jeg hjertevenn med Jesus? Jesus forteller oss i dag at mange gjør store ting i Hans navn, men da uten at Han kjenner dem og de kjenner Ham. Det synes jeg er ganske alvorlig – også for min egen del.

Jesu hjertevenn er den som hører hva Han sier og gjør deretter – ikke den som hører hva Han sier og tilpasser det til dagens og egen situasjon. Det er det som er forskjellen på å bygge på fjell og å bygge på sandgrunn. For er det noe vi vet om denne verden og om menneskers tanker, så er det at dét i hvert fall ikke er noen fast størrelse. Normer og sannheter er i stadig endring og produserer det vi gjerne kaller for tidsånden. Å basere seg på dette fundamentet, kan altså være en ganske vågal og vaklende øvelse, siden grunnen stadig er i bevegelse – og jordskjelv kan være minst like ødeleggende som flom. Eller tidsånden i seg selv kan utvikle seg til en flom som river med seg alt i sin vei.

Det Bibelen forteller oss, er at Gud er i går og i dag den samme – ja, til evig tid, og Guds ord endrer seg ikke, men står fast til evig tid. Det er “solid rock”. Å holde seg til Guds ord, er å bygge på fjell. Da er fundamentet på fast grunn. Og med det for øyet, trenger jeg ikke være redd for hva Jesus vil si til meg. For hvis jeg tar Guds ord på alvor og prøver å leve etter det, vet jeg at Guds nåde – slik Han har vist meg den gjennom Jesus – er så stor at jeg ikke har noen ting å frykte. Da er jeg som en klok mann som bygde huset sitt på fjell.

Ha en velsignet helg, alle sammen.

4. s i treenighetstiden

Matt 16,24-27 Deretter sa Jesus til disiplene: "Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. 25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. 26 Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? 27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.

Da jeg satt og leste igjennom søndagens prekentekst, som er Matt 16,24-27, dukket med en gang spørsmålet opp: Koster det virkelig noe å følge Jesus? – Og da tenker jeg ikke først og fremst på den økonomiske siden – det du gir i kollekt eller givertjeneste. Betyr ikke nåde “gratis”?

Jeg har en følelse av at kostnaden ved å følge Jesus er en viktig side av budskapet som er veldig underkommunisert i vår del av verden. I vår streben etter å formidle hvor høyt Gud elsker oss mennesker, har vi glemt hva slags kjærlighet det er vi formidler og at dette er en kjærlighet som faktisk stiller noen krav til oss. “Den som elsker meg, holder mine bud,” sier Jesus. Han sier ikke at den som elsker Ham, kan tro hva han vil.

Noen er opptatt av å fortelle at Gud elsker alle og derfor ikke kommer til å dømme noen for ikke å overholde Hans bud. Alle blir til syvende og sist frelst – ellers er jo ikke Gud god. Andre mener at Guds kjærlighet innebærer at du har lov og rett til å elske hvem du vil og med hvem du vil. Kjærligheten trumfer alt, sies det. Og hvis det ikke er sånn, så er ikke Gud en god Gud. Atter andre synes å mene at bare du betaler dem godt nok, vil Guds kjærlighet og nåde strømme over deg og du vil få leve lykkelig alle dine dager.

Problemet oppstår når vi blander sammen vårt begrep om kjærlighet med Guds definisjon av det og  at de som mener dette, faktisk neppe har dekning for det i Guds ord. Det er rett og slett en fordreining av Guds ord for å rettferdiggjøre egne tanker og handlinger. I det teologiske fagspråket kalles dette eisegese– hvilket betyr at du tolker din mening inn i teksten (eisegere) i stedet for å trekke Guds mening ut av teksten (eksegere). Når det kommer til stykket, er vel dette selve ur-synden. I moderne språk kan vi vel kalle det “selvrettferdiggjørelse”.

Det Bibelen sier, er at hvis du vil følge Jesus, må du fornekte deg selv og ta ditt kors opp. Å fornekte seg selv, vil i denne sammenhengen bety at du ikke lar dine egne tanker og lyster ha forkjørsrett i livet ditt. Utgangspunktet for Jesus er nemlig at «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» (Luk 10,27) Men å leve på en slik måte, sier Jesus, kan komme til å koste – og det dyrt. “Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.” Mange steder i verden i dag lever våre kristne brødre og søstre med en slik realitet hengende over seg.

Hvorfor? Jo fordi at midt i alle sine substitutter, tåler ikke denne verden å høre den virkelige sannheten og å oppleve Guds ekte kjærlighet. Derfor er det ikke bare under totalitære styrer at Jesu venner blir utsatt for hets og overgrep. Vi liker helst å tenke at det er sånn det er, og at vår del av verden er så sivilisert og full av menneskeretter at sånt skjer ikke her. Men det er sannelig ikke enkelt å forfekte bibelske verdier og sannheter her i Norge heller uten å risikere å bli mobba. Mitt ønske er at vi må ha mye større respekt for hverandre og det at vi står for forskjellige verdier.  – Men da må vi også være så ærlige å innrømme at verdigrunnlaget faktisk er forskjellig og ikke late som om vi tror på det samme, men bare mener og tolker forskjellig.

Rent personlig er jeg sjeleglad for at det ikke er min sak å dømme hvem som har hatt og har rett og hvem som har gjort galt. Det må nok Han med bedre rettferdighetssans enn meg ordne. Heldigvis, tror jeg, både for deg og for meg.

Ha en velsignet helg.

3. s i treenighetstiden

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men noen ganger så føler jeg meg ganske mislykket som kristen. Som når jeg tenker på hva jeg har fått utrettet – eller kanskje heller på alt det jeg ikke har fått utrettet og som jeg på en måte kjenner på at var og er forventet av meg som en Jesu venn – og at grunnen er at jeg har kastet bort så mye tid på “unyttige” ting.

Jeg har f.eks. tenkt ganske mye på hvordan jeg kan lede andre mennesker til Jesus – og hvorfor jeg ikke gjør nettopp det. Jeg kan jo ikke unngå å se at andre er mye mer ivrige enn meg og har mye mer dedikasjon og guts enn det jeg synes jeg har. Hvorfor er dette tilsynelatende så utrolig vanskelig for meg? Eller kan det være at hele tankegangen min er feil og at det finnes opptil flere måter å gjøre dette på enn for eksempel å “overfalle” folk på gata eller oppsøke folk hjemme? Er det til og med sikkert at slike “overfall” er den rette måten i det hele tatt? Eller er jeg med en slik tankegang rett og slett i ferd med å gjøre det å være en Jesu venn om til en prestasjon – og at det er regelrett prestasjonsangst jeg lider av? Da påstår jeg at jeg i så fall er på veldig ville veier.

Joh 1,35-51 Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. 36 Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» 37 De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. 38 Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. 39 «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.

40 Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. 41 Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». 42 Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter. 43 Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» 44 Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. 45 Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» 46 «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!»

47 Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» 48 «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» 49 Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» 50 «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» 51 Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»

Så enkelt er det altså. Døperen Johannes visste hvem Jesus var og da Jesus kom, henledet han oppmerksomheten bort fra seg selv og mot Jesus. Det fikk konsekvenser – og det noe i nærheten av en eksponentialfunksjon. For Andreas, broren til Simon Peter, var en av dem som tok seg pekefingeren til Johannes ad notam og fulgte etter Jesus. I første omgang kan det virke som det Døperen sa, pirret nysgjerrigheten til Andreas – og denne nysgjerrigheten ble snart snudd til begeistring. Og begeistringen gjorde at han gikk bort og fant broren sin og fortalte ham om Jesus, for deretter å føre ham til Jesus. Ja, se det – så enkelt er det: I begeistring ledet han broren sin til Jesus! Men legg merke til at Simon Peter ikke ble overbevist av brorens ord. Det var først etter å ha møtt Mesteren selv at Peter ble overbevist.

Omtrent samtidig traff Jesus Filip og kalte på ham og i begeistring over hva han opplevde med Jesus, gikk Filip rett bort og fant sin venn Natanael. Da Natanael tvilte, var svaret ganske enkelt: Kom og se selv! Også for Natanael var det det personlige møtet med Jesus som ble avgjørende.

At den andre personen som fulgte etter Jesus denne dagen sammen med Andreas, var Johannes, som senere ble apostel og skrev ned denne historien, tror jeg er ganske så klart. Det er i hvert fall ofte slik evangelisten omtaler seg selv – helt tilbaketrukket i forhold til det budskapet han vil formidle. For Johannes var det alltid Jesus i fokus.

Så var de plutselig en liten flokk: Andreas og Simon Peter, Johannes, Filip og Natanael, pluss Jesus. Alt på grunn av de aller førstes begeistring for Jesus. Senere ble denne begeistringen konvertert til kjærlighet – og da begynte ting virkelig å skje! For å si det på folkelig norsk: da forelskelsen ble til kjærlighet, begynte ting å skje. Men innen den tid hadde mye annet skjedd.

Det merkelige er jo likevel at snøballen først begynte å rulle for alvor etter at Jesus fysisk sett hadde forlatt dem. Hvilket da betyr at det er kvalifisert å stille spørsmålet om hva det da er som skal til for å nå inn til mennesker. Et tilleggsspørsmål kan jo også være: Hva er det jeg kan bidra med – og hva er jeg potensielt gjør galt?

Jeg har lyst til å svare på det siste først. Jeg tenker nok at den største feilen jeg gjør, er å tenke at det er min jobb og at det er jeg som skal gjøre det. Da blir utfordringen den at jeg fort glemmer å regne med Jesus. Og uten Jesus, skjer det ingen verdens ting! Bibelen forteller meg jo at Ånden forbereder mennesker slik at et møte med meg også kan føre til et møte med Jesus. Men bare det personlige møtet med Jesus kan gi overbevisning.

Det er også grunnen til at jeg ikke har så mye tro på “overfallsmetoden” som jeg nevnte innledningsvis. Ikke dermed sagt at det skal være noen sovepute for meg i mitt møte med mennesker. Min tanke er at det er viktigere å vise folk Guds kjærlighet og omsorg i praksis enn å opplyse om hvor galt det går med dem om de ikke vender seg om. Hvis min begeistring og kjærlighet til Jesus i dagliglivet kan smitte over på noen andre, så er jeg happy.

Så da blir heller spørsmålet til meg: Hvor er den smittsomme begeistringen? Hvordan eksponerer jeg Jesu kjærlighet til meg og min kjærlighet til Ham overfor andre? Skinner det igjennom i alt det jeg foretar meg at Jesus er min aller beste venn? Og midt oppi dette har vi den daglige utfordringen, da, at livet er ikke bare fullt av begeistring og all time high. Altfor ofte kjenner vi at unnabakkene kan være lange og føre oss fort til bunns og at motbakkene for å komme opp igjen er altfor lange og bratte. Men, så er det slik da, at det er i motbakke det går oppover. Og er du på bunnen, kan det tross alt bare gå én vei – og det er oppover.

I tillegg så er det en viktig ting her: Frelsen min – eller skal vi heller si Jesu begeistring for meg? – er heldigvis ikke basert på dagsformen min eller følelsene mine. Frelst er jeg okke som. Så trenger heller ikke jeg å la dagsfølelsene mine komme i veien for min begeistring for Jesus. Jesus er der hele tiden – hele veien. Takk og lov! Det er god grunn til å si “halleluja likevel”. Hvor mange ganger har vi ikke fått høre at noen av de beste salmene og sangene og de beste talene er skrevet når nøden er størst – når vi virkelig kjenner at vi trenger Jesus og hele det himmelske hierarkiet – og helst alle på en gang?

Min tanke er at den viktigste jobben jeg gjør, er i hverdagen. Skinner mitt forhold til Jesus igjennom i det jeg gjør i min enkle hverdag? Det aller meste av livet går jo på det jevne, så da er spørsmålet hva jeg gjør ut av nettopp dette jevne. Skinner Jesus igjennom på det jevne? Det var som ei god, gammel venninne av meg sa da alt hadde gått på tverke og en som var sammen med henne sa at “det er lov å banne nå”. “Hvorfor skal jeg påkalle han som allerede har gjort meg så mye vondt?” spurte hun. For henne var det mer naturlig å henvende seg til Jesus. Da er Jesus med i den helt vanlige hverdagen. Og et sånt vitnesbyrd er gull verdt.

Det å peke på hva Jesus betyr for oss i hverdagen, tror jeg er det viktigste – og det er egentlig det eneste vi kan gjøre. Det er en fin måte å lede folk til Jesus på. Å omvende folk – og langt mindre skremme folk til omvendelse, er ikke vår sak. Derfor er ikke dette prestasjonspreget og jeg trenger absolutt ikke å ha prestasjonsangst.

Omvendelsen er Den Hellige Ånds oppgave. Min oppgave er bare å peke på Jesus – kanskje gjøre folk nysgjerrige på hvem denne Jesus er – aller mest med det livet jeg lever. Derfor er det heller ikke slitsomt, egentlig, for det er en del av hele hverdagen min. Det er sånn jeg lever – eller i hvert fall slik jeg ønsker å leve. Begeistret eller ikke begeistret for det som skjer i livet, glad eller trist, motivert eller umotivert – min begeistring for Jesus er noe jeg prøver å leve – hver dag – ofte mer på tross av enn på grunn av min egen situasjon – ved å vise at jeg tar vennskapet mitt med Jesus på alvor. Jeg vil vise at nåden og frelsen er så viktig for meg at jeg tar det på alvor i livet mitt. Og det er nok det viktigste vitnesbyrdet jeg kan gi og den enkleste måten jeg kan peke på Jesus på – og da kan jeg legge all min følelse av å være mislykket som kristen og all min prestasjonsangst på hylla.  

 

2. søndag i treenighetstiden

“I have a dream”, sa Martin Luther King jr. Og det er lov å ha drømmer. Samme hva slags situasjon du havner i, så kan ingen ta fra deg drømmene dine. Jeg husker en boktittel fra noen år tilbake. Den het “Men tankene mine får du ikke”. Og det er helt sant – og det samme gjelder for drømmer.

 Jeg har også en drøm – minst én drøm, forresten. Når det kommer til stykket, må jeg vel innrømme at jeg har opptil flere drømmer. Men min viktigste og største drøm er å bli mer lik Jesus. Jeg vet jo at jeg en gang skal bli det, for det forteller Bibelen meg: “Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.”(1 Joh 3,2) Men jeg drømmer om å kunne nærme meg mer og mer her og nå. Jeg drømmer om å kunne være noe for dem jeg møter på min vei og utgjøre en forskjell i deres liv – forhåpentligvis en positiv forskjell.

Men å realisere drømmer, kan by på en rekke problemer og utfordringer – og den største utfordringen for meg, ligger nok i meg selv. Er jeg for eksempel så ydmyk at jeg klarer å glede meg over andres suksess – og særlig da dersom det skulle gå på bekostning av min egen? Det er faktisk et både skummelt og selvransakende spørsmål, og jeg kjenner vel at jeg fortsatt har en del å gå på der – kanskje mest når det går på bekostning av min egen situasjon og popularitet.

En god læremester i så måte, er Johannes – han som fikk tilnavnet Døperen. Han hadde det vi vil kalle en suksessrik karriere. Alt folket strømmet til ham fra hele landet – for å høre at de måtte omvende seg! Det tegnet de fikk av ham på at de ønsket å omvende seg, var at de ble døpt i elva Jordan. Å døpe seg for å markere at en ønsket å innvie livet sitt til noe nytt, var ikke uvanlig den gangen. Gjendåp var altså ingen problematikk på Jesu tid.

Så skjedde det en dag at disiplene til Døperen oppdaget at Jesus og disiplene Hans også døpte folk i den samme elva, og at folk heller gikk til Jesus. Johannes’ popularitet var altså utfordret og muligens dalende. Da Johannes’ disipler påpekte dette for ham, svarte han: “Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt.” Og så avsluttet han med de berømte ordene: “Han skal vokse, jeg skal avta.” (Joh 3,26-30)

Jeg skulle ønske jeg hadde en slik ydmykhet – og det er egentlig den jeg drømmer om – at Jesus skal vokse i meg på bekostning av meg selv og min egen egoisme – til glede både for Gud og for dem rundt meg. Jeg drømmer om å kunne være om så bare en liten eksponent for Guds enorme kjærlighet – en liten, men viktig brikke i Guds plan for oss. Med min innsats og mitt liv ønsker jeg å ære Jesus – kort og godt fordi Han fortjener det. Han gav sitt liv for meg – jeg gir mitt liv til Ham. “I have a dream” at jeg med Guds hjelp en dag skal klare min del av det.

Ønsker dere alle en velsignet helg.

Treenighetssøndag

Noen ganger får jeg høre at “du sier det så enkelt, du, Ole-Bjørn, at vi skjønner hva du mener.” Og det er jo hyggelig. Men det er jo på en måte stikk motsatt av det jeg fikk høre da jeg studerte teologi på Menighetsfakultetet. Da ble jeg nærmest anklaget for ikke å bruke de vanskelige teologiske begrepene og at jeg uttrykte meg for enkelt. Det ble ikke noen superkarakterer av sånt. Og så opplever jeg det vel litt som en fallitterklæring at noen av oss da tydeligvis taler så folk ikke skjønner det.

På MF måtte forklare at når min enkle, lille hjerne trenger å få oversatt begrepene, slik at jeg selv skjønner dem, da kan jeg vel ikke fordre mer av mine tilhørere? På seg selv kjenner man andre, sies det. Og midt oppi det hele, føler jeg at jeg står i en god tradisjon, med Jesus som frontfigur. Min oppgave er jo ikke å pakke inn eller skjule budskapet i flotte ord og vendinger, slik at bare de innvidde forstår hva jeg snakker om? Jesus gjorde da ikke det – ikke alltid i hvert fall? Enkel tale betyr ikke at det ikke kan være slagkraftig. Hver gang Jesus talte, var det nesten så skiltet for “eksplosjonsfare” kom opp.

I starten på det vi skal høre i dag, får vi høre at nettopp all visdommen og forstanden kan være en hindring for å forstå. Et annet sted sier Jesus at Han har ikke kommet for å lege de friske – eller kanskje heller de som tror de er friske – men de syke. Og Jesus snakker da ikke bare om hvordan det står til med legemene våre, men også om vårt åndelige liv. Det er nemlig fullt mulig å være tilsynelatende legemlig helt frisk, men åndelig syk eller til og med åndelig død.

Luk 10,21-24 I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. 22 Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»

23 Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! 24 For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»

Jeg slutter vel egentlig aldri å forundre meg over Jesus. For det høres jo umiskjennelig merkelig ut at Jesus skulle juble i Den Hellige Ånd og prise Gud for at Han hadde skjult noe for noen? Han jubler i Ånden fordi Gud har skjult sannheten for de vise og forstandige – og åpenbart det for hvermannsen og Han sier til og med at det er Guds gode vilje. Hvorfor i all verden er det Guds gode vilje å holde noe skjult for noen?

Og det pussige er at denne jubelen står i en sammenheng: nemlig etter at de syttito disiplene hadde vært ute på oppdrag og kommet tilbake og fortalt hva de hadde opplevd ute blant folk: De syttito kom glade tilbake og sa: "Herre, til og med de onde åndene er lydige når vi nevner ditt navn!" 18 Da sa han til dem: "Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. 19 Ja, jeg har gitt dere makt til å tråkke på slanger og skorpioner og makt over alt fiendens velde. Ingenting skal skade dere. 20 Og likevel: Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!" (Luk 10,17-20) Det var da Han hadde sagt dette at Den Hellige Ånd ga Ham den jubelen vi akkurat leste.

Var det fordi Han hadde sett Satans fall – eller var det i glede over at navnene til disiplene var innskrevet i himmelen? Mest sannsynlig begge deler, tenker nå jeg.

Det vi må huske, er at Jesus faktisk var annerledes enn de andre lærerne på den tiden. Jesus tilhørte ikke intelligentsiaen. Han hadde ikke spesialutdannelse som rabbi. Jesus var en mann av folket. Han var snekker og slett ikke opplært i alle teologiens finesser. Da Jesus begynte sin lærevirksomhet, ventet Han ikke på at elevene skulle komme og velge Ham som læremester, slik de andre lærerne gjorde – Han gikk selv ut og kalte dem – garantert i samarbeid med sin Far i himmelen. Og Han valgte blant de enkle – de umyndige små, som Han sier i dag. Her var det fiskere og bønder – ja, til og med folk som ikke var helt godtatt i samfunnet, som en toller.

De som selv valgte sin læremester, valgte seg samtidig en karrierevei. Men Jesus er ingen karrierevei – det er den store forskjellen, selv om akkurat det ikke er helt synlig hos alle Hans disipler i dag. Farlig mange har gjort sitt disippelskap til en pengemaskin og opptrer dessverre mer som lykkejegere og lykkeprofeter enn som sannhetsvitner.

Kunnskap er makt, sier vi – og kunnskap kan så visst misbrukes til å holde allmuen nede. Samtidig vet vi også at kunnskap kan blokkere effektivt for åndelig åpenbaring. Jeg må jo innrømme at det er noe av det som opptar meg selv: Hva slags åndelige opplevelser blokkerer kunnskapen for hos meg? Har jeg gjennom tilegnelsen av akademia lært å bli så kritisk at jeg går glipp av noe vesentlig? Tilhører jeg lenger “de umyndige små” som Guds åpenbaring er for? Har all kunnskapen gjort at jeg har distansert meg fra “vanlige” menneskers liv – og ikke minst fra troens og åndens liv?

Se, det er alvorlige spørsmål – i hvert fall for meg. Hva har kunnskapen gjort med meg? Hva gjør kunnskapen med meg? Har all kunnskapen lukket øynene og ørene mine for åndelige inntrykk eller har den åpnet dem? Sagt på en annen måte: Har jeg blitt så teologisk at jeg ikke har plass til Jesus? Har jeg blitt så kristelig at jeg ikke har plass til Jesus? Som teolog og pastor er jeg nødt til å stille meg selv slike spørsmål innimellom. Hvor er Jesus i mitt liv? Har Han den plassen Han fortjener?

Jesu mening er nok at Guds ord ikke er forbeholdt prester og lærere og andre velutdannete. Guds ord er for hvermannsen – for sånne enkle mennesker som deg og meg. Det er så jeg får lyst til å juble selv i Den Hellige Ånd, når jeg får greie på det. Guds miskunnhet, Guds nåde, Guds frelse, Guds kjærlighet – you name it – alt Gud har å by på er for deg og meg! Halleluja!

Gud hadde forsøkt å fortelle folket sitt nettopp dette i mange, mange hundre år uten at de skjønte det plukk. Gud hadde sendt dem gudfryktige ledere, konger og profeter for å fortelle, uten at det hjalp. Han hadde gjort under, Han hadde elsket dem og truet dem, men ingen ting hjalp. Først med Jesus kom det store gjennombruddet – men ikke uten at det kostet – og det kostet dyrt. Og denne gangen var det Gud selv som tok kostnaden. Det er slettes ikke til å forstå – det må bare godtas. Omtrent som i matematikkens verden. Om du ikke skjønner hvorfor du får riktig svar med akkurat den eller den formelen, så lær deg i hvert fall formelen, så du har muligheten til å få riktig svar. Om du ikke forstår hvorfor du må dele med 1,25 for å få netto kjøpesum, uten den norske momsen, så lær deg i hvert fall at det er det du må gjøre. Om du ikke forstår at du må gange radien med seg selv og dette rare tallet pi for å få flateinnholdet av en sirkel, så lær deg at det er det du må gjøre.

Og hva var så denne åpenbaringen som Jesus snakket om? Jo, å få vite sannheten om hvem Far i himmelen er. For “ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.” Og det var hele Jesu oppdrag – å avsløre for oss hvem Far i himmelen er og hvor høyt Han elsker hver eneste en av oss. Jesus viste oss det både gjennom ord og ikke minst gjennom handling. Jesus levde det Han lærte. Jesus viste oss hvordan vi kan leve i Guds ord, av Guds ord og med Guds ord. Hvordan vi skal leve når Guds ord omgir oss på alle kanter. I praksis vil det si hvordan vi kan og skal elske Gud og hverandre, slik det blir uttrykt like etter teksten vår i dag: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." (Luk 10,27)

Og det at Jesus har lært oss dette, er til de grader misunnelsesverdig. For mange, både konger og profeter, har helt fra gammel tid gjerne villet se og høre nettopp det som Jesus har avslørt for oss. Snakker om å leve i den rette tid, dere! Snakker om å være velsignet!

“Salige er de øynene som ser det dere ser!” Ser dere hva det betyr for oss? Vi er salige! Vi er ikke bare heldige, men vi er hellige – salige – velsignet. Og bare troens øye kan se det. Er det troens øye som kunnskapen har en tendens til å kunne blinde? Sant nok trenger troen kunnskap, men kunnskap uten tro har ingen verdi over hodet.

Til slutt har jeg lyst til å stille spørsmålet: Hva betyr så denne åpenbaringen for meg? Jo, rett og slett det som uttrykkes i følgende refreng:

Hele himmelen er åpen over meg,
Hele himmelen er åpen over meg.
Det er nåde over nåde,
Jeg kan aldri helt forstå det,
At hele himmelen er åpen over meg.

Det gir grunn til å juble – både i Ånden og med Ånden.

Pinse

Pinse – femtiendedagen. Starten på noe helt nytt. Femti er det samme som en ny start. Hvert femtiende år var jubelår – da skulle de som ikke hadde råd til å kjøpe tilbake eiendom de hadde solgt, få den tilbake. Da skulle all gjeld ettergis. Slaver skulle gis muligheten til frihet. Folk skulle i det hele tatt få muligheten til en ny start.

Samtidig var forløperen til vår pinse den fjerde høytiden i Guds kalender for jødene – førstegrødefesten for hveteinnhøstingen – den siste av de hellige høytidene på våren. Da hadde det gått 7 ganger 7 dager siden påskefeiringen, altså 49 dager. Den femtiende dagen innebar starten på en ny tid.

Det er ikke vanskelig å se sammenhengen med vår pinsefeiring – Åndens inntreden på arenaen – en ny tidsalder begynte: Åndens tidsalder, som også er nådens tid. Gjelden er betalt og slettet. Slaver av synden er satt fri. Vi har alle fått en ny mulighet hvis vi vil gripe den. Pinsen er tida for å minnes og å feire vår nye virkelighet og vår nye mulighet – rett og slett vår nye tilværelse. For Åndens tidsalder er alle muligheters tid – og vel verdt å feire!

Joh 14,15-21 Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. 16 Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere.

19 Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. 20 Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. 21 Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham."

Vi befinner oss i Jesu avskjedstale til disiplene, i følge Johannes. Jesus gjør det klart for dem hva som ligger foran – hva som skal skje med Ham selv og hva som er veien videre. Han formaner, Han trøster, Han oppmuntrer. Det mest fantastiske er kanskje likevel at Johannes husker så i detalj hva Jesus har sagt – og takk og pris for det!

Tenk om ikke vi hadde fått vite det vi får del i her. Da kunne kristenlivet vårt fort blitt angrepet av mangelsykdommer.

Men, er ikke dette litt sånn egotripp fra Jesu side, når Han sier at «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud»? Og hva er Jesu bud? Hvis vi sjekker litt etter, finner vi faktisk ut at dette er det stikk motsatte av en egotripp. For hva er Jesu bud? I Joh 13,34 sier Jesus: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» Jesu bud er altså at vi skal ta vare på hverandre på samme måten som Han tar vare på oss. Egotrippen er altså at Jesus bruker seg selv som eksempel på hvordan vi skal være mot hverandre. Han har vist oss hva det vil si å elske hverandre og å ta vare på hverandre – uten egoistiske motiver. Du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Altså: Du skal aktivt gå inn for at din neste får et godt liv. Du skal ha omsorg for og bry deg om din neste – helt uten egoistiske motiver eller noen baktanker. Å leve etter dette budet, skal være både en glede og en selvsagt ting for oss. Men samtidig kommer vi ikke unna at kjærlighet for Johannes også har et aspekt av lydighet. Det å elske hverandre, er å være lydige mot Jesu bud.

Belønningen er at Jesus vil be Far i himmelen om å sende oss en som kan tale vår sak og gi oss både oppmuntring, trøst og ledelse når Han selv ikke lenger er fysisk til stede: sannhetens Ånd. For nettopp de nevnte egenskapene ligger i begrepet «talsmann» på gresk. Han er en som er kalt inn for å hjelpe oss å leve. Han skal motivere, trøste og lede oss gjennom livet. For Jesus etterlater oss ikke alene og helt på egen hånd i denne fiendtlig innstilte verden. Selv vet Han at Han har gitt oss et vanskelig oppdrag og at vi trenger hjelp og støtte for å klare det – og vi kan ikke klare det uten at Han hjelper oss. Derfor sender Han denne talsmannen. Han etterlater oss ikke som foreldreløse barn som flakker rundt uten mening eller rettledning.

Og denne talsmannen trenger seg ikke på. Han står ikke og nibanker på døra di for å slippe inn. Først når han blir invitert inn, kommer han. Først når du ønsker ham velkommen, kommer han inn. Vil du ikke ha noe med ham å gjøre, så slipper du det. Han nøder deg ikke. Derfor er det nødvendigvis bare Jesu venner som tar imot ham. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke.

Igjen bruker Johannes et av sine yndlingsuttrykk for å definere hvem som ikke har del i Den Hellige Ånd, nemlig «denne verden». Hos Johannes er det ofte selve definisjonen på de kreftene som står Gud imot og som motarbeider Jesus. De som ikke vil se, ser ikke. De som ikke vil høre, hører ikke. De som ikke ønsker hjelp fra Den Hellige Ånd, slipper å få hjelp.

På samme måten er «verden» blind for Jesu oppstandelse og at Jesus faktisk lever den dag i dag. Men vi som tror, vi ser. For «troens øye ser det», som det står i en av de kjente salmene våre. Og nettopp det er en av de tingene som Den Hellige Ånd skal hjelpe oss med – å styrke troens øye. For når vi ser den oppstandne og levende Jesus Kristus, vet vi at det Han har fortalt er sant – og da vet vi at det også er sant det Han fortalte at vi skal leve sammen med Ham.

Dere, for noen framtidsperspektiver vi har! For en herlig framtid som venter på oss! Sammen med Jesus. Sammen med Far i himmelen. Sammen med alle de hellige. For et fellesskap som venter! Et fellesskap av tilgitte syndere i ny og ren drakt – i herliggjorte legemer – Jesus lik og med full og fri tilgang til alle Gudsrikets herligheter. Nå preker jeg så jeg sjøl begynner å kjenne på den lengselen Jesus må ha hatt etter å komme hjem.

Det er ikke mye Bibelen forteller oss om det som skal være vår tilværelse i evigheten, men det er nok til at vi kan kjenne på at dit vil vi og dit har vi lyst til å komme. Jesus lengtet tilbake dit – for det var jo derfra Han kom – så har også vi lov å lengte dit, for vi skjønner at det er et fantastisk sted.

Jeg har en formening om at alle mine forestillinger og drømmer kommer til å bli gjort til skamme, for de strekker ikke til. Det kommer til å bli så mye mer fantastisk enn jeg noen gang har kunnet forestille meg. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Jeg gleder meg så til de grader at jeg kan nesten ikke vente. Det er enda mer enn å vente på at de norske jordbærene skal komme!

Samtidig føler jeg at jeg har så mye ugjort her på den plassen jeg er satt på nå, at jeg håper Herren har tid til å vente litt til på meg. Så vet jeg også at en grunn til at jeg har så mye ugjort, er at jeg har kastet bort så mye tid på unyttige ting. Når slike tanker tar meg, blir jeg ekstra takknemlig for Guds nåde i Jesus Kristus. Takk og pris at jeg har en tilgivende, nådig og omsorgsfull Far i himmelen og at jeg får lov til å kjenne Ham personlig. Dette er en del av denne talsmannens verk. Han taler hele tida min sak overfor Herren selv.

Og det fine er at om jeg for eksempel skulle kjenne på at bønnen min er ufullkommen og ufullstendig, vil talsmannen sørge for at den blir fullkommen og velbehagelig for Gud. Skulle jeg glemme noe eller noen i min bønn, legger Han det til. På vegne av Jesus, har talsmannen i oppgave å sørge for at jeg framstår som fullkommen og perfekt for Gud. Vi kan sikkert si at han gjør at når Herren ser på deg og meg – på Jesu venner – filtreres vi gjennom Jesus. Så kan vi selvsagt med et lite smil spørre oss selv hvor mye av den opprinnelige Ole-Bjørn eller Arne eller en av alle oss andre Herren egentlig ser. Men det er jo helt underordnet, så lenge vi framstår som perfekte i Hans øyne og vi vet at Han elsker hver eneste en av oss. Vi skal jo en gang likevel bli Kristus lik.

Det er som Johannes påpeker i sitt første brev: Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1 Joh 4,10) og videre: Vi elsker fordi han elsket oss først. (1 Joh 4,19). Som Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre, har vi en plikt på oss til å elske hverandre, fordi Han elsket oss først.

Paulus har en litt annen måte å ordlegge seg på: Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus (Rom 3,24). Og i 6,22: Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten er helliggjørelse, og det fører til evig liv.

Det er det samme som konklusjonen til Jesus her: Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.

Det som venter er så stort at jeg har lyst til å stemme i med avslutningen av Åpenbaringsboken: Han som vitner om dette, sier: «Ja, jeg kommer snart.» Amen. Kom, Herre Jesus! (Åp 22,20)

 

Søndag før pinse

Jeg hører stadig argumentet at Gud må være en ondskapsfull gud, som kan tillate så mye urettferdighet, nød og krig i verden. Vi kristne snakker om en Gud som er full av kjærlighet, og så forteller virkeligheten oss tilsynelatende noe helt annet. I mange kristne miljøer ser man også mest en dømmende og moraliserende Gud, hevdes det.

Men med slike argumenter, glemmer en ofte en vesentlig faktor i det hele: at vi også har med mennesker å gjøre. Min egen opplevelse er i hvert fall at vi mennesker kan være fryktelig dømmende og ukjærlige overfor hverandre – og vi har ingen andre enn oss selv å skylde det på. Men når vår egen egoisme og ondskap blir uoverkommelig, skylder vi heller på Gud. Så spørsmålet er vel heller om det er gjennom den måten vi behandler hverandre og andre på, at det er vi som dømmer Gud. Og det kan godt være at vi som kristne i misforstått nidkjærhet har vært med på å bygge opp under en slik forståelse opp gjennom historien. Jeg er ikke fremmed for å kunne bli anklaget for det.

Det jeg ikke godtar, er at alt som har med moralsk rettledning og etisk veiledning å gjøre, karakteriseres som moralisme. Dersom moralnormene forsvinner, er vi et samfunn i oppløsning. Noen vil hevde at moralnormene begrenser friheten min. Ja, de gjør det. De begrenser min frihet i forholdet til deg. De forteller meg at jeg ikke kan gjøre hva jeg vil med deg eller mot deg. Moralnormene bygger på prinsippet om å respektere og ta vare på våre medmennesker. De beskytter deg overfor min egoisme.

Det går som en rød tråd gjennom hele Bibelen at det å ta vare på hverandre er Guds gode vilje. Der hvor det kommer aller best til uttrykk, er i De ti bud. Fordi de ble gitt til oss for flere tusen år siden, er det noen som mener at de er gammeldagse. Jeg påstår at det er et bomskudd. De er gamle, men ikke gammeldagse – det riktige ordet er “tidløse”. Og å minne hverandre om disse viktige prinsippene for livene våre, har over hodet ingenting med moralisme å gjøre.

Det Bibelen videre forteller oss, er at på grunn av vår egen egoisme (!), er vi ikke i stand til å leve etter disse enkle reglene. Og når vi ikke får lov til å gjøre som vi vil og reglene ikke passer med egoismen vår, er de selvfølgelig dumme og gammeldagse. Av den grunn kunne faktisk Gud ha både dømt oss og fordømt oss – og da hadde vi vært ferdige. Men, heldigvis for oss, var det ikke det som ble løsningen. I stedet ble løsningen et bevis på hvor høyt Gud elsker oss. Det skjedde ikke ved at Gud opphevet alle moralnormene fordi vi ikke klarer å leve etter dem, men ved at Han gjorde opp for vår utilstrekkelighet.

Apostelen Johannes er den som i klartekst har fortalt oss dette i et av verdens mest kjente bibelvers, det som kalles “den lille Bibel”: “For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh 3,16)

Dette er et vers de aller fleste av oss kjenner, men det mer ukjente verset som følger etter, er minst like viktig: “Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.” (Joh 3,17) Gud ønsker altså slett ikke å dømme oss, men har i stedet gitt oss en mulighet. Denne muligheten, og dermed redningen for oss, heter “tro på Jesus”. Og jeg kan love deg at det er slett ikke verken moralistisk eller gammeldags. Faktisk er det den eneste muligheten vi har. “Hver den som tror på Ham, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv.” Den enkle løsningen, som likevel er så vanskelig for mange fordi det handler om å tro at Gud virkelig har gjort det så enkelt for oss. Men det enkle er ofte det beste. Gud har innsett det - har du?

Ønsker dere alle en velsignet helg fylt av en ny mulighet.

Jesus først?

De siste par ukene har jeg virkelig fått kjenne på hvordan jordiske bekymringer fullstendig tar luven av deg og rett og slett suger energien og livsgnisten ut av deg også i ditt åndelige liv. Hvordan følelsen av maktesløshet tar deg – også åndelig – når du kjenner at noen tråkker på deg eller misbruker din tillit. Jeg må innrømme at jeg denne uka har latt meg forstyrre av det som skjer rundt meg og jeg kommer vel aldri til å stole på en utbygger eller en entreprenør igjen.

Når du står midt oppi det, kjenner du hvor vanskelig det er å forholde seg til Jesu ord i Matt 6,34: “Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.” Dette er sannelig ikke så enkelt å leve etter når du står oppi det med begge beina og både appetitten og søvnen forsvinner og du lurer på om det er noen vits i å stå opp til en ny dag.

Samtidig gir det meg en enda dypere respekt for mine brødre og søstre i Kristus som mange steder i verden lever under utrolig vanskelige kår som går langt utenpå mine, og hver eneste dag opplever at det legges hindringer i veien for at de skal kunne utøve sin tro. Mange av dem lever i stadig frykt for å bli arrestert, torturert, deportert eller drept. Naboer og myndigheter gjør hva de kan for å forstyrre dem i deres trosliv. De utsettes for regelrett åndelig og fysisk terror. Likevel holder de ut. Kanskje er det lettere for dem – eller til og med en nødvendighet – å ta nettopp én dag av gangen, slik Jesus sier, og leve den og takke for den – time for time og minutt for minutt? Jeg må jo si at jeg både berømmer og beundrer deres utholdenhet og tro. Her har jeg virkelig mye å lære.

For meg tenker jeg at det kan være en aldri så liten leksjon i hva eller hvem jeg setter først i livet mitt – en aldri så liten trostest, for å si det sånn – en test på om jeg følger opp henstillingen og løsningen til Paulus: “Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk.” (Fil 4,6) Eller som Peter sier det: “Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.” (1 Pet 5,7)

Midt oppe i alt, er det tross alt godt å vite at jeg har en Gud, en Far i himmelen, som bryr seg om meg og som har omsorg for alt. Nøkkelen er å innlemme Ham i alt det som skjer. Noen ganger så tenker vi at Gud har ansvaret kun for den åndelige biten, det andre får jeg ordne opp i sjøl. Men sånn er det altså ikke. Gud har omsorg for hele meg – både åndelig og fysisk. Husk at Han skapte deg og meg i fysisk form. Han gjorde ikke det for å stikke av og la oss være alene. Og hvem har vel ikke vist oss det bedre enn Jesus? Leser vi historiene om Jesus, ser vi at Han hadde omsorg for de rundt seg både i hverdagens trivialiteter og til fest. En av oppgavene Hans var nettopp å vise oss at Gud bryr seg om oss i alt som skjer.

På samme måte kan vi alltid regne med Jesus. For meg er i hvert fall det en god trøst og en god hjelp når ikke alt går på skinner – ifølge mitt hode.

Ønsker dere en velsignet uke i Guds omsorg.

5. søndag i påsketiden

Noe av det vanskelige med Jesus, synes jeg, er at Han er så radikal – at Han liksom snur ting på hodet og sier ting du egentlig ikke liker å høre. I dag er det nettopp en sånn Jesus-snur-ting-på-hodet-fortelling.

Til mange av sine samtidige religiøse læreres forundring, irritasjon og frustrasjon, var Jesus kjent for å delta i dagliglivet til folket – både hverdagsliv og fest. Forløpet til dagens historie, er at Jesus var invitert til middag hos en fariseer. Fariseeren hadde også invitert mange andre gjester – alle av samme profesjon som ham selv – lovkyndige og sikkert lovlydige i egne øyne. Jesus la merke til hvordan gjestene nærmest sloss om å få den beste plassen ved bordet – plassen nærmest verten. Jesus var selvsagt ikke snauere enn at Han irettesatte dem for det, før det var vertens tur til å få en liten pekefinger. Og det er der vi kommer inn i fortellingen.

Luk 14,12-14 Han sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. 13 Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. 14 Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

Noe som stadig går igjen hos Jesus, er at det du gjør, skal du gjøre betingelsesløst – eller av et helt hjerte, som Jesus sikkert ville ha uttrykt det. I praksis betyr dette at når du gir bort noe, skal det ikke være i den hensikt at du skal få noe igjen for gavmildheten din. I dag strekker Jesus det så langt som til at når du gir, skal du gi til noen som ikke en gang har muligheten til å gi deg noe tilbake. Da blir du virkelig lykkelig, påstår altså Jesus. Og ikke nok med at det gir deg lykke – det gir deg også en mulighet til å vinne gunst hos Gud selv, for dette er etter Guds vilje.

Vi sier jo noe av det samme på norsk: det gir større lykke å gi enn å få. Men vi kjenner vel at den siste lille snerten mangler i vår daglige versjon? Og oftest er det vel slik at vi gir til dem vi er glad i. I tillegg må vi kanskje være så ærlige å innrømme at det faktisk er hyggelig både å få lov til å yte gjengjeld og å oppleve at noen gjengjelder vår egen gavmildhet? Vi er så innsausa i den tankegangen at dersom vi får en gave eller en invitasjon, så står vi på en måte i gjeld til den andre parten – selv om den andre aldri hadde tenkt det slik. Jeg tror ikke dette er typisk norsk – heller typisk menneskelig.

Jeg tenker også at det er en grunn til at Jesus nevner akkurat fattige, uføre, lamme og blinde. Å ta seg av disse, går nemlig som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Jesus poengterer så at nettopp ved å fullføre dette budet, appellerer du til Guds hjerte.

Så kan vi saktens spørre oss selv: Hvilke muligheter har vi i dag til å oppfylle dette grunnleggende prinsippet i det som vi ofte kaller for Guds husholdning? Eller vi kan stille spørsmålet på en litt annen måte: Hva slags ansvar har jeg for mine medmennesker? Har jeg i det hele tatt et ansvar? Har ikke jeg egentlig nok med meg selv? Bibelen er ganske klar i forhold til dette: Ja takk, begge deler: vi har ansvar både for oss selv og for hverandre. Og de som har mye, har et særskilt ansvar for å dele med dem som ikke har noe. Og det er jo nettopp noe av det som Jesus poengterer i dag.

De siste femti åra – altså langt det meste av mitt voksne liv, har Norge opplevd å være i en særstilling blant landene i verden. Fra å være et fattig land, har vi blitt et av verdens rikeste. Med oljen kom rikdommen til veldig mange nordmenn – og med rikdommen kom en enorm egoisme som nisse på lasset – i hvert fall hvis vi skal legge kommentarfeltene i aviser og på sosiale medier til grunn. Mye av det som hevdes der er fryktelig trist lesning. Det er nesten så jeg ikke kjenner igjen nordmannen fra tidligere tider – den rause og arbeidsomme Ola og Kari Nordmann. Har vi blitt en haug med egoistiske slabbedasker, slik mange kommentarfelt kan gi inntrykk av?

Er det egentlig på tide å ta en generalgjennomgang av hva vi bruker rikdommen vår til og å tenke igjennom hva vi ønsker skal være grunnverdiene og grunnholdningene i livene våre og i samfunnet vårt? Jeg tenker det er et kvalifisert spørsmål i dagens Norge, selv om det er ekkelt. Og, ja, jeg er klar over at samfunnet har forandret seg radikalt i forhold til for eksempel på 50 og 60-tallet, da jeg vokste opp – ikke minst strukturelt. Men det gjør ikke spørsmålet mindre aktuelt – heller tvert imot. Jeg stiller meg spørsmålet om Gud har gitt oss all denne rikdommen for å teste oss.

For å begynne med meg selv: Hva tenker jeg når jeg ser en tigger som sitter utenfor butikken eller i gågata? Hva når jeg treffer en som tydeligvis har fått en pinne eller to for mye? Tenker jeg da at disse har seg selv å takke for den situasjonen de er i? Eller berører det meg i det hele tatt når jeg hører om mengder av folk som flykter over Middelhavet i håp om et bedre liv og i stedet ender sin ferd i havets dyp uten at Europa bryr seg? Og hva tenker jeg om og hvordan omtaler jeg alle de jeg treffer som åpenbart ikke har en helnorsk bakgrunn? Ikke spiser de torsk og ikke liker de geitost og knapt nok kan de gå på ski. Oi da! Kanskje kjente du også igjen noen av fordommene? I følge mange kommentarer er disse bare arbeidssky snyltere som utnytter systemet. Slike kommentarer er trist lesning.

Bibelen gir oss veldig klar melding om at alle disse også er vårt ansvar. De er ditt og mitt ansvar. Det nytter ikke å rettferdiggjøre seg selv ved å stille samme spørsmålet som han fariseeren som visste veldig godt at det var hans gudgitte oppgave å elske sin neste som seg selv: Hvem er så min neste? Altså: Hvem er mitt medmenneske? For når vi tenker etter, så vet vi svaret veldig, veldig godt.

Og hvis jeg ikke har sagt det før, så gjentar jeg det nå: En velsignelse er ikke en velsignelse før den kommer andre til gode. Og vår aller viktigste oppgave i verden, er nettopp å velsigne andre og hverandre – uten tanke på at velsignelsen blir gjengjeldt! Det er å leve et liv etter Guds vilje og til Guds behag – og tenk hvordan verden kunne ha vært om alle levde slik!

Ønsker dere alle en helg rik på velsignelser og gode opplevelser.

Noen tanker om komfortsonen

Jeg er ikke sikker på at alt det jeg gjør som jeg egentlig ikke kan, er å gå utenfor komfortsonen min. Men at det siste, spesielle året virkelig har drevet meg godt utenfor komfortsonen, er det ingen tvil om. Og da tenker jeg ikke på slike ting som at jeg har mekket messingbyggesett til modelljernbanen min eller prøvd meg på airbrush-maling for første gang – eller 3D-printing, for den saks skyld. Det går nok ikke inn under kategorien “utenfor komfortsonen”.

Men som pastor i Frikirken i Drammen over en tiårsperiode nå, har det vært oppgaven min å forkynne Guds ord stort sett hver eneste søndag. Og det har jeg stortrives med. Kirke og bedehus har på en måte blitt den trygge arenaen min. Det har så absolutt vært innafor. Der har jeg liksom hatt heiagjengen min. Men hva så når kirker og bedehus stenges og disse arenaene blir borte sånn omtrent over natta?

Ikke det at heiagjengen ble borte, det kan jeg leve med,  men jeg er jo tross alt pastor og følte at jeg måtte ta ansvar for hjorden. Og da havnet jeg i en virkelighet som til de grader har vært utenfor komfortsonen min. Aldri før har jeg offentliggjort noen av talene eller andaktene mine på nettet. Mange har fortalt meg at det skulle jeg ha gjort for lenge siden – men til det har Ole-Bjørn vært for beskjeden (tro det eller ei!). Men, altså: Ut av det trygge og inn i det ukjente.

Jeg må jo være ærlig å innrømme at jeg var spent (les: livredd) da jeg begynte å publisere de første små påskebetraktningene i fjor.

Jeg tenker nok at jeg ikke er den eneste som har opplevd at samarbeidet med Jesus har drevet meg et godt stykke utenfor komfortsonen min. Det har nok heller vært regelen enn unntaket opp gjennom historien når Guds ord har skullet stadig videre. For min egen del, føler jeg at Jesus har drevet meg fra skanse til skanse i livet mitt for å få meg dit Han vil. For meg har dette siste steget vært som en omvendt månelanding: “It’s a small step for mankind, but a giant step for me.” Jeg får istemme med apostelen Paulus og si: Kristi kjærlighet tvinger meg.

For meg måtte en hel verdens frykt for en mikrobe stenge kirka og bedehuset for at jeg skulle ta steget ut av det jeg følte som trygt og godt. Men det var som om alt var forberedt og tilrettelagt – litt sånn typisk Jesus: Jeg går i forveien, så kommer du etter. For nå har det endt opp med at jeg får så mange hyggelige tilbakemeldinger om at det har blitt til velsignelse for mange flere enn dem jeg til vanlig møter og taler til og at noen til og med deler på Facebook. Jeg synes jo det er litt stas, da. Så ærlig må jeg være.

Og, ja, jeg har fått erfare sannheten i at Guds ord ikke er begrenset til innenfor kirkehusets fire, trygge vegger. Guds ord er for folk og skal leve og leves ute blant folk. Guds ord skal ikke nødvendigvis ropes ut eller prakkes på folk, men leves. Den velsignelsen jeg har blitt til del, skal deles med andre – ellers er det ingen velsignelse i det hele tatt. Hvis jeg ikke har noen å være glad i, kan jeg heller ikke formidle kjærlighet til dem. Så enkelt er det egentlig. For å oppnå det, måtte jeg ut av det jeg oppfattet som det trygge og sikre. For å drive meg videre, brukte Gud en usynlig fiende. Og dersom det virkelig har blitt til velsignelse, om så bare for en eneste en av dere som har lest noe av det, har Han oppnådd det Han ønsket. Mission accomplished, for å si det sånn.

Det jeg er mest spent på nå, er jo hva Han har tenkt videre… Gudstjenester på nett er i alle fall langt, langt, langt utafor – for meg. Jeg lever i spenning. Det som i hvert fall er helt sikkert, er at det aldri er kjedelig sammen med Jesus!

Guds velsignelse ønskes dere alle.

3. s i påsketiden

Selv om jeg i navnet er pensjonist, har jeg fortsatt en liten stilling som pastor i Drammen Frikirke. For meg har det i hele pastortiden min vært et poeng å definere meg som pastor og ikke prest. Jeg synes det er noe fint og bibelsk med denne pastortittelen. I min tankegang oppfatter jeg en prest mer som en seremonimester, mens en pastor er en hyrde for menigheten sin. For pastor er et gresk ord som betyr nettopp hyrde eller gjeter – en som leder an og passer på. Jeg er helt innforstått med at noen vil ønske å gå i rette med meg i min forståelse av dette – men jeg er lykkelig med den forståelsen jeg har – og det gir meg et perspektiv på tjenesten min.

For oss er kanskje ikke det å snakke om hyrder eller gjetere så selvsagt lenger. Men så lever da også vi i et helt annet samfunn enn på bibelsk tid. Den gangen var det helt vanlig at folk hadde en flokk med dyr – f.eks. sauer – og da var det selvsagt helt nødvendig å ha noen som kunne passe på disse dyra. Derfor har fortellingene i Bibelen om gode og trofaste gjetere vært sentrale i forkynnelsen helt opp til moderne tid. Dette er egentlig litt av et paradoks, for gjetere var av de aller laveste på rangstigen. Men det er bare så typisk Gud å opphøye de lave, å ta seg av de fattige og svake. Et eksempel på det: Hvem var det som var de første til å få vite at Jesus var født? Nettopp! Gjetere. Og et av de kjæreste stedene i Bibelen til alle tider har vært Salme 23, som nettopp handler om hvor godt og trygt det er å være sammen med en god gjeter: Herren er min hyrde. Jeg mangler ingen ting.

Profetene har også kraftfulle utsagn om gode og dårlige gjetere – da gjerne med henvisning til Israels konger og deres utøvelse av kongemakten - eller mangel på sådan.

Jesus brukte slike gjeterfortellinger flere ganger for å få folk til å forstå poenget sitt. Dette var jo kjent stoff for alle. I denne søndagens fortelling, som står i Johannesevangeliet 10,1-10, får vi én variant av historien om den gode gjeteren – nemlig den som går på tryggheten en omsorgsfull gjeter gir. Bare det å høre stemmen til gjeteren, gir trygghet. Jeg så på Norge rundt på fredag hvordan en sau begynner å “snakke” med lammene sine med en gang de blir født, slik at de skal kjenne igjen hverandres stemmer når flokken samles. Uten det blir det umulig å overleve. Sånn er den gode gjeteren også: Han starter å snakke med alle de han har å ta vare på, så de skal kjenne igjen stemmen hans blant mylderet av stemmer i verden.

Nå skal det for skams skyld sies at det er Jesus som er den gode hyrden, og ikke jeg, selv om jeg er pastor. Jesus er min hyrde også. Men, som pastor er jeg faktisk delegert et oppdrag fra Jesus om å gjøre mitt for å ta vare på en del av flokken Hans – og det er jammen alvorlig nok å være hyrde med delegert ansvar. Det betyr at det er min plikt og oppgave å lytte etter hva Guds ord sier og hvordan Jesus vil rettlede meg til å forstå det og videreformidle det. Jeg må vel være så ærlig å innrømme at det ikke er like lett bestandig – ikke før jeg faller til ro med at det er jo egentlig ikke jeg som skal gjøre det. Min hovedsak er å peke på sjefshyrden og gjøre deg kjent med stemmen Hans. Det er Han som er den virkelige, gode hyrden – Han som er så glad i flokken sin at Han ofret livet sitt for å berge den: Jesus. En større og sterkere kjærlighet finnes ikke.

Det var da det gikk opp for meg for femti år siden at jeg skjønte hva som skulle være oppgaven min.  Jeg startet opp som undervisningsleder i kirka, fortsatte som prest og endte som pastor – og det har jeg aldri angret på. For å si som apostelen Paulus: Kristi kjærlighet tvinger meg.

Joh 10,1-10 "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. 2 Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. 3 Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. 4 Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. 5 Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme."

6 Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente. 7 Da sa Jesus: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. 8 Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. 9 Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. 10 Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

 

 

2. søndag i påsketiden

Joh 21,15-19 Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» 16 Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» 17 Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! 18 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» 19 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»

I denne søndagens tekst får vi høre om hvordan Jesus gjenoppretter både tilliten til Peter og selvtilliten til Peter. Peter hadde jo bare dager i forveien bannet på at han ikke kjente Jesus – noe kanskje flere kjenner seg igjen i? Likevel er det jeg stoppet ved, det som Johannes sier i vers 19: Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med.

Det som slo meg da jeg leste dette, var at for meg er vel ikke det viktigste å dø, men å leve? For når Jesus gjenoppretter mennesker også i dag, så er det for at vi skal leve – ikke for at vi skal dø. (Nå vet jeg at enkelte godt kunne tenkt seg å gå i rette med meg om akkurat dette – om at vi må dø for å leve – men den lar jeg ligge nå). Derfor tenkte jeg at det viktigste spørsmålet for meg, er jo hva slags liv jeg vil leve for å ære Gud med.

For det er ikke tvil om at livet mitt ofte snakker vel så høyt som ordene mine. Du har sikkert også hørt uttrykket: “Livet ditt roper så høyt at jeg hører ikke hva du sier.” I slike tilfeller nytter det lite å komme med argumentet om at du skal gjøre som jeg sier og ikke som jeg gjør. For gjerningene overdøver likevel alle de fine ordene. Liv og lære må følges ad. I så måte var Jesus unik.

I min enkle tankegang er det jeg forteller gjennom min måte å leve på kanskje det aller viktigste vitnesbyrdet. Ikke det at jeg noen gang har tenkt å framstille meg som perfekt, men jeg ønsker å bli oppfattet som oppriktig og redelig. Viktige spørsmål blir derfor f.eks.: Hvordan snakker jeg om andre? Hvordan snakker jeg til andre? Hvordan behandler jeg andre? Så lenge jeg påberoper meg å være Jesu venn og et Guds barn, vil alt det jeg lever være med på å prege andres oppfatning av Jesus og av Gud – sånn er det bare med den saken. Vi mennesker er enkle i tankegangen, så det er enkle dynamikker ute og går.

For meg blir derfor det viktigste ikke først og fremst å overbevise andre med fine ord, men å behandle alle med kjærlighet og respekt, slik Jesus gjorde. Ikke dermed sagt at jeg skal godta alt. Det gjorde ikke Jesus heller. Men det kan være mye kjærlighet i god rettledning – og ikke minst i et godt eksempel. Jesus løp heller ikke etter folk for å overbevise dem om at de måtte godta det Han sto for. Han respekterte dem for deres avgjørelser – gikk de, så lot Han dem gå. Jesus slo aldri hånda av noen. Avgjørelsen var helt og holdent deres egen. Slik er det også i dag: Du bestemmer.

Peter følte seg som en taper etter rettssaken mot Jesus og han trodde han hadde tapt alt. Men i stedet reiste Jesus ham opp til å bli lederen blant disiplene. For Jesus visste hva som bodde i hjertet til Peter. Måten Jesus gjorde det på, kan virke brutal på oss – men det var nødvendig for at Han skulle kunne velsigne Peter. Da kunne Han ikke la Peter gå og kjenne på dårlig samvittighet resten av livet. Jesus er en superpedagog!

Så da er det vel ikke noen hemmelighet lenger at mitt store forbilde nettopp heter Jesus – Han som fikk tilnavnet Kristus, Messias, den salvede, Kongen, Frelseren… Han er der for deg også – og Han ønsker å gjenopprette deg, fylle livet ditt og få velsigne deg! Alt du trenger å si er det samme som Peter sa: “Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær!”

Påskedag

Dette er gledens dag! Kristus er oppstanden! Ja, sannelig, Han er oppstanden!

Et banebrytende skjæringspunkt i historien, som gjelder for alle mennesker – ja, for hele skaperverket – faktisk hele universet. Oppstandelsen innebærer starten på en helt ny tid: frelsens tidsalder.

Hele påskehendelsen viser oss klart og tydelig at det er Gud selv som hadde regien på det som hendte. Det er Gud som styrer det hele. Det er derfor vi kan snakke om at vi er frelst ved Guds nåde. Frelsen bunner i Guds kjærlighet til deg og meg. Og vi kan gjerne undres med tankene til kong David for 3000 år siden i Sal 8,4-5: “Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske - at du husker på det, et menneskebarn - at du tar deg av det?”

Matt 28,1-10 Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. 3 Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. 4 Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde.

5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: "Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Skynd dere av sted og si til disiplene hans: `Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.` - Nå har jeg sagt dere det."

8 Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. 9 Og se, Jesus kom mot dem og sa: "Vær hilset!" De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. 10 Jesus sa til dem: "Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg."

Det er de første vitnene om oppstandelsen vi møter i dag. Og den bibelske fortellingen er igjen ganske radikal. Bare tenk på hva Gud kunne ha gjort ut av denne oppstandelsen! Han kunne f.eks. ha latt Jesus spasere rett inn i Jerusalem – rett for nesa på dem som hadde dømt og henrettet Ham. Tenk for et oppstyr det ville ha blitt! Han kunne rett og slett ha laget et skikkelig rabalder. Her hadde det vært alle muligheter til å skape skikkelig blest om oppstandelsen.

Men det var ikke det som skjedde. For hvem var det som var de første vitnene? Hvem var de første som fysisk møtte den oppstandne Jesus? Det var to kvinner – to helt vanlige, ordinære kvinner – to personer hvis vitnesbyrd ikke var høyt verdsatt i datidens samfunn. Og – det var så typisk Jesus, ikke sant? For hvem var det Han så, holdt fram og tok seg av i alt Han foretok seg? Det var de svake og de som ikke var verdsatt i samfunnet – de som var utenfor det gode selskap. Jesus fulgte opp dette hovedpoenget i Bibelen og helt fra første stund brukte Jesus helt ordinære mennesker til å bringe et helt ekstraordinært budskap ut over jorden.

For eksempel: Da Jesus var på vei ut av Jeriko sammen med disiplene sine og en stor folkemengde og det sikkert var mye bråk og spetakkel og mange som snakket i munnen på hverandre, satt den blinde Bartimeus i veikanten og prøvde å påkalle Jesu oppmerksomhet. Mange hysjet på ham og sa at han ikke måtte forstyrre Mesteren. Men hvem var det Jesus så midt i mengden?

En annen gang var Jesus sammen med mange andre på vei til Jairus’ hus fordi datteren til Jairus var blitt syk. Da var det en kvinne som rørte ved kappen Hans. Hva gjorde Jesus? Han stoppet opp og snakket med henne – noe som forsinket Ham og førte til at Han fikk en større jobb å gjøre med Jairus’ datter.

I dag får vi altså høre om disse to kvinnene, Maria og Maria, som ble de første til å møte den oppstandne Jesus. Men før det hadde det også skjedd en del. Det var tidlig, tidlig søndag morgen og de to kvinnene hadde utstyrt seg for å stelle liket til Jesus. Men da de kom fram til graven, skjedde det utrolige ting. Først og fremst med bulder og brak idet en engel steg ned og fjernet steinen foran graven. Fra fortellingen til en av de andre evangelistene vet vi at de hadde diskutert det på veien hvordan de skulle klare å flytte på denne steinen. Så fikk de altså uventet hjelp. Og ut i fra beskrivelsen, er det ikke tvil om at det var en engel. Vaktenes reaksjon er med på å stadfeste det inntrykket. De ble så redde at de skalv og heiv seg ned på bakken og var ikke i stand til å reise seg igjen.

Til de sikkert skrekkslagne Mariaene hadde engelen en fantastisk hilsen: Frykt ikke! Det var jo som å høre Jesus selv. Hvor mange ganger hadde vel ikke Mesteren selv sagt dette til dem? Frykt ikke, bare tro! Frykt ikke! Min fred gir jeg dere!

Og for å bli overbevist, var det første de fikk beskjed om å stikke hodet inn i graven for å se det stedet hvor den døde Jesus hadde ligget. Etter det var oppdraget klart: Gå og fortell! Ja, mer enn det: Skynd dere av sted og fortell! Kom og se og skynd dere å fortelle hva dere har sett. Det var et hasteoppdrag, med en klar instruks om hva de skulle fortelle: Han er stått opp fra de døde og går i forveien for dere til Galilea. I første omgang var oppdraget å fortelle det til vennene til Jesus. Helt til slutt i evangeliefortellingen får vi høre at det ikke tok lang tid før dette oppdraget ble utvidet ganske betraktelig, nemlig til å gjelde alle Jesu venner og at budskapet skulle bringes helt til verdens ender. Men innen den tid skulle det komme til å skje en god del.

Og det første som skjedde, var at de løp rett på den oppstandne Jesus! Jeg tipper at forfjamselsen ikke ble mindre av det! Men de hadde i hvert fall åndsnærværelse nok til å kaste seg ned for Jesu føtter og tilbe Ham. Det høres kanskje litt merkelig ut for oss, men var nok ikke så uvanlig den gangen. Det var et tegn på ydmykhet, respekt og ærbødighet. Man kastet seg ned for øvrigheten. Da kunne øvrigheten gjøre hva den ville med vedkommende – sette foten på nakken til vedkommende eller til og med tråkke vedkommende ned i støvet eller i søla hvis den fant det for godt – og det hendte nok ikke så reint sjelden. Mange øvrighetspersoner, den gangen som i dag, visste å utnytte sin posisjon – uten at vi trenger å dra den noe særlig lenger.

Tidligere har vi hørt at den ene av Mariaene salvet Jesu føtter, vasket dem med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Det kunne nesten ikke bli mer underdanig enn det. Føttene var støvete og sikkert møkkete, siden Jesus ikke hadde blitt tilbudt å få vasket føttene sine da Han kom inn i fariseerens hus den gangen. Husk at de gikk barbeint i sandaler, at veiene var støvete og sikkert fulle av eselmøkk. Det Maria gjorde den gangen, var altså ikke noen romantisk handling, men en kjærlighetshandling.

Og mens hun nå igjen omfavnet føttene til Jesus, fikk de nok en gang høre Jesus si: Frykt ikke! Hvorfor ikke? Jo, for Han hadde ikke forlatt dem: Ta med vennene mine til Galilea, så møtes vi der.

Så kan vi saktens lure på hvorfor de skulle dra til Galilea. Min første tanke er vel at det sikkert var mye tryggere for dem der enn i Jerusalem, hvor de måtte være forsiktige av frykt for hva som kunne skje med vennene til Han som var blitt korsfestet og som noen kvinner nå påsto hadde stått opp fra de døde. Galilea var sikkert et mye tryggere sted å være. Og nå trengte Jesus tid med vennene sine for å forberede dem på det som skulle komme. Det skulle ikke gå mer enn femti dager før Den Hellige Ånd drev hver enkelt av dem langt utenfor komfortsonen deres. Men før det, ble disse dagene sammen med Jesus der i hjemtraktene av helt avgjørende betydning.

Og hva betyr så dette i praksis for oss i dag, annet enn at vi kan påberope oss å være frelst? Jo, det betyr kort og godt at vi har med en levende Gud å gjøre. Vi har med en levende Jesus å gjøre. Vi har å gjøre med en Jesus som overvant døden og har gått foran oss inn i himlenes rike. Jesus har vist oss hvor veien går helt fram til Gud selv. Og fordi Jesus lever, er Han ikke langt borte fra noen av oss. I sin oppstandne form er Han ikke lenger begrenset av våre jordiske, fysiske lover. Derfor kan Han være hos hver eneste en av oss på en gang. Det er stort, det er godt og det er trygt.

Og vi kan også være trygge på én ting til: Jesus går alltid i forveien for oss. Han lar oss aldri dra til nye steder på egen hånd og Han lar oss aldri være alene. Han går alltid foran og forbereder at vi kommer – noen ganger som her: inn i komfortsonen. Andre ganger ut av komfortsonen. Men Han lar oss aldri være alene – Han er alltid der. “Dra til Galilea. Der skal dere se meg.” Det samme gjelder overfor oss: "Jeg går i forveien. Dere skal komme etter." Bare på den måten kan evangeliet nå ut til alle verdens hjørner.

 

Langfredag

Korsfestet, død og begravet. Mange ser på denne dagen som den mørkeste dagen i verdenshistorien. Og det er klart at den har sine meget dystre undertoner. Vi snakker tross alt om forræderi og fornektelse, om ansvarsfraskrivelse, justismord og drap. Joda, det er en dag med mørke undertoner.

Men det er mer enn det. For det er jo litt pussig da, at man på engelsk kaller dagen for Good Friday. Hvorfor “den gode fredagen”? Min gode venn og kollega Kjell Hovde i Misjonskirken delte denne sangen på FB for et par dager siden. Det er en av de beste påskeprekenene jeg har hørt – og her finner du svaret. “Halleluja” med påsketekst. Klikk på linken, lytt og bli både rørt og berørt – for dette er vanvittig vakker sang og et utrolig sterkt budskap!

God påske på den gode fredagen.

An Easter halleluja

Skjærtorsdag

Et siste festmåltid med Jesus. Men også en alvorlig stund. Det var under dette måltidet det ble avslørt hvem som skulle forråde Jesus. Jeg antar at resten av disiplene satt (eller heller: lå – for den gangen var det visst vanlig å ligge til bords) ganske forskrekket tilbake da Judas reiste seg og strøk på dør. Enda skjønte ikke disiplene hva dette innebar og de forsto ikke at nå var tida inne for det Jesus hadde forsøkt å fortelle dem i lange tider. Det er litt godt for meg å vite at også de som fysisk var sammen med Jesus, ikke var spesielt raske i oppfattelsen. Samtidig er det godt å vite at de som var sammen med Jesus, var helt vanlige, ordinære mennesker som deg og meg. Jesus satset hele Gudsrikets framtid her på jord på helt vanlige, enkle mennesker.

Men skjærtorsdagsmåltidet var ikke bare et minnemåltid – for jødene et måltid til minne om utgangen fra Egypt. Skjærtorsdagsmåltidet har også et framtidsperspektiv. Ikke bare mot korsfestelse og død dagen etter, men mot liv og glede og et himmelsk festmåltid sammen med Jesus. Jesus sa selv at det er neste gang Han kommer til å spise sammen med disiplene sine – og da tror jeg at du og jeg er inkludert i denne disippelflokken. Og det kommer til å bli en fest som ingen av oss har sett maken til – en gledesfest uten sidestykke, når alle Jesu venner til alle tider endelig samles og får være sammen med Jesus i all evighet. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg må innrømme at jeg gleder meg i hvert fall - og det noe sinssykt.

Med ønske om en velsignet påske.

Palmesøndag

“Kongen kommer!” Ropet runget gjennom gatene og satte hele Jerusalem på hodet. Folket strømmet ut i gatene og ut av byen for å overvære begivenheten. Og med den mottakelsen, var det ingen som var i tvil om hva som skjedde. Jesus ble virkelig mottatt på kongers vis. Selv kom Han ridende på et esel – som et tegn på at Han kom med fred. Det var som Han ville fortelle dem at den frigjøringen og frelsen Han kom med, var en annen enn den folket tenkte på. Hadde Jesus kommet som den frigjøringskongen folket ønsket seg, hadde Han kommet til hest – nemlig for å føre folket i krigen mot okkupantene. Det var kanskje da folket skjønte denne forskjellen at vinden snudde?

Er det ikke litt rart at vi mennesker til alle tider tilsynelatende har vært mer opptatt av krig og strid enn av fred? Heller ikke vi som liker å tenke at vi er Jesu venner, klarer å holde oss innafor her. Om ikke noe annet, så er vi flinke til å slå hverandre i hjel med bibelske “sannheter”. På Menighetsfakultetet pleide vi å spøke med at “der hvor to eller tre teologer er samlet, er det minst fem forskjellige meninger.”

Men Jesus kom med fred: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.”

Palmesøndag tenker jeg at egentlig er en forventningens dag. Ikke først og fremst en dag for å minnes det som skjedde den gangen for rundt 2000 år siden, men aller mest om det som skal skje en gang i fremtiden. Palmesøndag skal nemlig også minne oss om at kongen kommer enda en gang – at den levende Jesus skal komme tilbake for å ta det endelige oppgjøret med den nåværende verden. Det kommer garantert til å bli mer skremmende enn det som skjedde i Jerusalem den dagen for lenge siden, for da vil det være seierskongen som kommer – og denne gangen vil Han ha følge av hele sin himmelske hær. For å bruke bildet fra innledningen: Denne gangen kommer Han som hærfører – til hest. Og denne gangen vil Han ikke tilsynelatende overgi deler av regien til oss mennesker. Da vil det være Han som styrer alt.

Bibelen forteller oss at Jesu venner skal vente på denne dagen med glede og at vi frimodig kan gjøre avslutningsordene i Bibelen til våre egne: Amen! Kom Herre Jesus! Det håper jeg at jeg er klar for.

Maria budskapsdag

Maria budskapsdag innebærer at det er sånn omtrent en menneskelig svangerskapsperiode – altså ni måneder – til jul. Det kan jo være med på å peke på hvor jordnær Bibelen og kirkeåret er. Så kan vi også tenke på hvor rart det egentlig er at Guds Sønn ble født som et menneske – på nesten helt menneskelige premisser. Jeg sier “nesten”, for selve unnfangelsen var vel ikke helt etter våre begreper. For, som om ikke det er et under nok at Gud ble menneske, så må vi også betegne Jesu unnfangelse som et under. Men det må det nok et troens øye til for å se. Ikke alle den gangen heller var sikre på at Marias historie var sann. Men, sett i lys av fortsettelsen, vil troens øye se underet: Gud ble menneske.

Vi har mye å takke Maria for, som godtok å bli mor til Guds egen Sønn – og vi har mye å takke Josef for, som hørte på Guds kall og ble Jesu fosterfar, så Jesus fikk et trygt hjem å vokse opp i.

Fortellingen vi skal lese i dag, foregår litt etter unnfangelsen. Maria hadde fått vite at også hennes slektning Elisabeth, som bodde oppe i fjellbygdene, hadde blitt med barn og var godt ute i svangerskapet. Maria tok derfor turen opp til Elisabeth for å holde henne med selskap. Da Maria møtte sin slektning, sparket barnet i magen til Elisabeth. Dette førte til en lovprisning fra Elisabeths side, som så igjen førte fram til Marias lovsang, som vi nå skal lese.

Luk 1,46-55 Da sa Maria: «Min sjel opphøyer Herren, 47 og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. 48 For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, 49 for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn. 50 Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham. 51 Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. 52 Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. 53 Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. 54 Han tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin miskunn 55 slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Jeg har undret meg mange ganger over at en fattig, ung kvinne – ja, mer ei jente etter våre begreper, kunne framføre noe sånt. Vi skjønner jo med en gang at hun måtte ha vært inspirert av Den Hellige Ånd. Ingen kan si noe sånt uten at det er inspirert av Ånden. Og denne lovsangen blir også på en måte en slags programerklæring for Jesu liv. Mange av våre menneskelige tanker og systemer snus på hodet allerede her. Aner vi allerede i denne lovsangen at Jesu kamp kommer til å stå mot de selvgode – de hovmodige og rike? For også den gangen var samfunnet fullt av, ikke minst, religiøst selvgode mennesker – sånne som trodde at de hadde en selvskreven plass i Guds rike pga. sin lovlydighet og sitt religiøse liv. Dessverre kan vi kjenne igjen noe av denne tankegangen blant kristne brødre og søstre den dag i dag – sånne som har sett det som sin livsoppgave å vokte på andre og deres liv og levnet og helst holder selskap kun med dem som er “gode nok” kristne.

Også den gangen holdt de selvgode seg langt unna de laveste på rangstigen – de fattige og de syke. Bare det i seg selv forteller at de hadde misforstått hele den Loven de påberopte seg å holde. Og nettopp det ble jo Jesu kamp. Jesu oppdrag var blant annet å vise jødene hva Lovens intensjon var – ut i fra Guds vilje. Og denne intensjonen var at Israel, som Guds utvalgte folk, skulle være et utstillingsvindu for Guds verdier. Fortellingen om Israel skulle være fortellingen om hvordan Gud elsker alle folk og hvert menneske - uavhengig av rang, rase eller kjønn.Gud har ingen preferanser i så henseende.

Utvelgelsen av Israel som Guds folk hadde altså et misjonalt aspekt. Det skulle trigge andre folk til å ville komme til Israels Gud. Men jødene misforsto dette og beholdt Herren Gud for seg selv. Så opplever vi at Israels historie har blitt en tragisk historie og at Gud har brukt utrolig sterke virkemidler for at resten av verden skulle få del i Hans velsignelse og kjærlighet. Og hele tiden har jødene hatt en sentral plass i Guds plan – der hvor de har blitt drevet fra skanse til skanse rundt i verden. Likevel uteble den forventede effekten. Ikke det at jeg tror at Gud ikke visste det på forhånd. For det som så skjedde, var ikke plan B, men plan A hele veien. For til slutt måtte Han sende Jesus, sin eneste Sønn, til jorden for å gjøre opp for oss og sette ting på rette plass.

Og med Jesus kom også håpet til hele verden. Det Jesus gjorde på korset har fått universell betydning. Etter en kort og hektisk innledning, hvor Jesus gjorde det Han kunne for å sette ting i sitt rette perspektiv og forklare nødvendigheten av det som var på trappene, viser korshendelsen oss at Guds nåde og frelsende kjærlighet gjelder for alle mennesker. Gjennom Jesus fikk Israels historie en ny dimensjon: Den ble evangelium – gode nyheter. Og det for alle mennesker for all ettertid. Og en ung kvinnes lydighet ble starten på disse gode nyhetene for oss.

Og sånn fungerer faktisk tingene også den dag i dag: Ett menneskes lydighet kan føre til uante resultater. De fleste vekkelser har startet med at én person har fått en opplevelse med Gud og vært lydig mot denne opplevelsen. Når ett hjerte tennes, vil det fort tenne flere. Det er en smittsom ild – lik en lyngbrann som popper opp på de mest uforutsette steder. Og det fantastiske er at en slik opplevelse kan skje hvor som helst og når som helst – i form av et møte eller en hendelse eller bare et ord. Bare Gud selv vet hva som må til og når, hvor og hvordan Han vil møte hver enkelt av oss.

Og det er ikke på noen måte sikkert at det er en god preken som tenner denne flammen. Det kan vel så ofte være en god gjerning. For nøkkelen ligger i Guds kjærlighet. “Vi elsker fordi Han elsket oss først,” som Johannes sier i sitt første brev (1. Joh 4,19). Vår begrunnelse for å elske andre, er at Han elsket oss først. Kjærligheten til vår neste, er et gjensvar på Jesu kjærlighet til oss. Det er på denne måten Jesu kjærlighet kan forandre verden – ved at du og jeg bringer den videre. Og det viktigste vi kan gjøre for å forandre verden, er nettopp det som Maria fokuserer på her og som ble en hovedsak i Jesu oppdrag: å ta opp kampen mot sosial urett.

Det mange ikke tenker over, er at dette faktisk går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Leser vi for eksempel Salmenes bok, vil vi fort finne ut at dette er et hovedtema gjennom hele denne salmeboka. Gud ser til den fattige. Gud ser til den undertrykte. Gud ser til den ydmyke. Men de hovmodige og de rike støter Han bort – og kanskje helst når disse to egenskapene forenes i samme person. For også vår opplevelse er vel at dette ofte er to sider av samme sak.

Derfor skulle det ikke komme som noen overraskelse på oss at Jesus, i alt Han sa og gjorde, viste oss hvordan Gud elsker “disse mine minste små” – akkurat slik Maria sier her. Og det er nettopp dette Han oppfordrer oss til å gjøre også – det er dette oppdraget Han gir oss: Gå ut og forandre verden ved å vise dem min kjærlighet. Og ofte er det ikke så mye som skal til: et smil, et ord, en berøring. Kort og godt noe vi alle kan klare. Ikke noe av dette krever noen form for teologisk kompetanse, annet enn et ønske om å følge Jesu eksempel. Viljen til å leve sitt liv som en Jesu etterfølger og disippel er mye viktigere enn all slags teologisk kunnskap og innsikt. Jeg kan lese meg til mye – men dersom kunnskapen er for kunnskapens skyld og den ikke omsettes i det praktiske liv, har den ingen funksjon og gir ingen mening. Likeledes: Hvis kunnskapen ikke får noen konsekvenser for troen, da er kunnskapen forgjeves og troen død.

Men for den som tror og særlig den som ønsker å omsette troen sin i praksis, er det store løfter. For den som tror og er trofast, er underlagt Guds miskunn og omsorg, akkurat slik Israel var det – og sikkert fortsatt er det. Herren glemmer ikke sitt løfte om at Hans nåde og miskunn varer til evig tid. Og som troende er vi underlagt dette løftet. Det er det vel verdt å synge en lovsang eller to for. Maria brøt ut i lovsang da hun skjønte hva det innebar å bære fram Guds Sønn. Stadfestelsen fikk hun av sin slektning Elisabeth, som selv var svanger med Johannes – han som senere skulle få tilnavnet “døperen” og skulle forberede for Jesus.

Også vi som lever i ettertid og kan se det hele i historiens lys og, ikke minst, ser konsekvensen av det som skjedde- at vi selv lever i frelsens tidsalder – har absolutt all grunn til å stemme i både denne lovsangen og alle verdens lovsanger. “For evig varer Hans miskunn!” Takk og lov! Og all ære til vår Gud. Amen.

3. s i fastetiden

Det er vel liten tvil om at mye av den kampen vi står i i dag, faktisk er en åndskamp – ofte av ikke-troende kalt en kamp om holdninger og verdier. Og dette er på ingen måte noen ny kamp. Faktisk er det en kamp som har pågått bokstavlig talt helt siden tidenes morgen. I bunn og grunn en kamp mellom Guds vilje og min egen vilje – en kamp mellom Guds vilje og min egoisme.

Denne kampen startet allerede med de aller første menneskene i Guds egen hage, hvor Gud hadde lagt alt til rette for et fantastisk liv for sin ypperste skapning. Adam og Evas opprør har forfulgt oss ever since og påført ikke bare mennesker, men også resten av skaperverket enorme lidelser. Jeg tar vel ikke for hardt i, når jeg påstår at menneskets egoisme er i ferd med å ødelegge hele skaperverket. Mye av det som var ment til velsignelse, har dessverre blitt til forbannelse. For oss mennesker, har det blant annet ført til at sykdom og nød har blitt en del av hverdagen. Paulus sier det sånn til efeserne: For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef 6,12)

Jesus, som var kjent for å kalle en spade for en spade, var ikke i tvil om at sykdom hang sammen med motarbeidende åndsmakter – åndsmakter hvis eneste formål er å hjelpe oss til å stille spørsmålstegn ved Guds kjærlighet og nåde. I dagens fortelling får vi høre at noen av disse åndene krevde skikkelig motstand for å bli drevet ut.

Mark 9,17-29 En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. 18 Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» 19 Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» 20 De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. 21 Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. 22 «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» 23 «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» 24 Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»

25 Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» 26 Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. 27 Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.

28 Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» 29 Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»

Jeg er litt i tvil om jeg kan utlede noe så banalt fra dette at mye av det vi drar med oss gjennom livet, har vi fått med oss helt fra barndommen av. Men det er i hvert fall hevet over enhver tvil at grunnlaget for mange av dine og mine holdninger og verdier, ble lagt i barndomsårene.

Det blir nesten som da yngstemann skulle begynne å øvelseskjøre. Da ble vi som foreldre innkalt til kurs hos Biltilsynet for å lære hva slags holdninger i trafikken vi skulle lære bort. Jeg sa til instruktøren at dette kurset kom egentlig 16 år for seint. Han skjønte ikke hva jeg mente, så jeg måtte utdype det. Nå har guttungen sittet på med oss i 16 år, forklarte jeg, og lært seg alle unotene våre. Denne bevisstgjøringen av oss skulle skjedd mens ungene var små. Han tok poenget.

Dette var litt på siden av historien, selvsagt, men bringer oss i alle fall videre i utlegningen. For det er noen læringspunkter her. Historien utspiller seg i forlengelsen av at tre av disiplene har fått se Jesu himmelske herlighet. En del av bakteppet er også at disiplene noe tidligere hadde blitt sendt rundt i Israel for å forkynne og helbrede. I den forbindelse hadde Jesus gitt dem noe av sin egen makt over åndene. Etterpå kom de begeistret tilbake og fortalte Jesus hva de hadde utrettet. Disiplene var temmelig sikre på at de med den makten Jesus hadde gitt dem, kunne de hamle opp med alt.

Men så kom altså denne mannen med sønnen sin – og ånden ville ikke slippe taket i gutten, samme hvor mye disiplene prøvde. Du kan vel også se for deg fortvilelsen i øynene til både faren og til disiplene da forventningene så til de grader falt i grus? Ånden ville ikke slippe taket i gutten. Heldigvis kom Jesus dem til unnsetning.

Og her får vi virkelig innsyn i hvor sterk åndskampen er og hva som kan skje når motkreftene virkelig setter seg til motverge. For denne ånden ga seg ikke uten skikkelig kamp. Det var nummeret før den tok livet til gutten med seg da den for ut av ham. Det må ha vært en skrekkinngytende opplevelse for alle som var til stede å oppleve hvordan denne ånden rev og slet i gutten og etterlot ham som død på bakken. Markus skildrer det så levende at du formelig kjenner det som at du selv var til stede. Men en berøring fra Jesus, gav ham livet tilbake. Eller heller: Jesu berøring gav ham et nytt liv.  

Er det slik for oss også, at når det som stenger Gud ute fra livene våre forsvinner, så føler vi at vi ligger som døde – da er det liksom ingenting igjen av oss? Det skremmende er at det er så mange ting som binder meg til dette jordiske. I datidens språk ville jeg kanskje sagt at jeg er bundet av så mange jordiske ånder. Og så føler jeg nok at dersom disse forlater meg, så er det selve grunnmuren i livet mitt som forsvinner. Hus, hjem, bil, hytte, båt, penger, TV, mobiltelefon, pc og alt annet av ting og tang som opptar livet mitt. Hva hvis alt dette bare forsvant? For andre kan det være rus og ruin som opptar mest. Poenget er at det er så mange andre ting enn det himmelske som opptar meg. Jeg sliter med å forandre fortellingen om livet mitt til å bli fortellingen om Jesus i livet mitt. Det er så vanskelig å tenke at grunnmuren i livet mitt faktisk er i himmelen og at det meste av det jeg har her nede egentlig ikke er noe verdt. Det blir jo likevel liggende igjen etter meg når jeg drar – og noen andre får jobben med å rydde opp.

Vel, vel, fullt så svart hvitt er nok ikke bildet, håper jeg. Men det er desidert noe å tenke over og noe å tenke på. Og det er nettopp det fastetida vil hjelpe oss til. For det er noen ting som bare kan drives ut ved bønn og faste. Og det er helt sikkert sånn med deg som med meg, at du kjenner at det er ting også i livet ditt som stenger for livet med Jesus – ting som trenger å drives ut. Så kan vi selvsagt diskutere opp og ned in mente om dette tilhører den åndelige verden eller ikke. Jeg kjenner i hvert fall på at jeg trenger en berøring av Jesus – en berøring som kan tenne gnisten igjen – en berøring som gir nytt liv – ikke bare til meg, men også til menigheten og til de jeg møter på min vei.

Og da tenkte du sikkert at nå er talen slutt. Men det vi ikke må glemme i denne fortellingen, er at det er ikke gutten – det er ikke deg og meg, som er hovedpersonen. Hovedpersonen heter fortsatt Jesus. Det er Jesus som har initiativet. Det er Jesus som styrer fortellingen. Og nøkkelordet i fortellingen er egentlig ordet “tro”. “Alt er mulig for den som tror.”  Og da kjente jeg plutselig at teksten ble mye vanskeligere å preke over. For er vel jeg den rette til å tale om tro og styrken og tryggheten i troen? Men kanskje nettopp det å tørre å bekjenne at troen er svak, er en styrke og en nøkkel når det kommer til stykket? “Jeg tror, hjelp meg i min vantro!” Jeg kan fort gjøre et slikt rop til mitt eget.

Jeg hører noen sier at de tviler så sterkt at de kan ikke tro. Men det er ikke tvilen som er troens største fiende, det er vantroen. Tvilen er for så vidt en legitim del av troen. Jeg tenker at det er noe av troens natur at en har lov til å tvile. Derfor blir dette utsagnet helt feil og bygge i beste fall på en misforståelse.

En god venn av meg skrev på FB at “dersom du er en person som ber mye, men synes at du aldri hører Guds stemme, da er du det ynkeligste av mennesker.” Det synes jeg er mer å legge til rette for tvilen enn for troen og river mer ned enn det bygger oss opp. For hva er kriteriet for at jeg tror nok? Og hvem av oss mennesker har rett til å si noe slikt?

Hvem av oss her vil si klart og tydelig at de har hørt eller hører Guds stemme? De fleste i dag vil vel heller være ganske forsiktige med å si at de hører stemmer – i hvert fall inni hodet. Selvsagt kan det hende at vi hører Guds stemme på en annen måte enn at Gud roper til oss, slik Han kalte på Samuel i Templet, eller slik Jesus talte direkte til denne gutten – men jeg synes i hvert fall at det er vanskelig å si at jeg hører at Gud snakker til meg. Og, hvis jeg skal fortsette i samme bildet, så er det så mange stemmer som roper høyt på meg, slik verden har blitt. Konklusjonen er selvsagt at jeg da må trene meg mer til å høre nettopp Guds røst gjennom all denne støyen. Altså roper jeg: Jeg tror, hjelp meg i min vantro! Det er en sterk bekjennelse!

Dog vil jeg si at selv om troen min føles svak, så er den der – og det er det som teller. Og da vet jeg også at Jesus er der – og det er det viktigste for meg. Min trygghet ligger i Jesu løfte at alt er mulig for den som tror. Men da er også en del av min tro at det ikke er alltid at Guds vilje sammenfaller med min. Derfor lar jeg ikke et tilsynelatende manglende svar knekke troen min, men venter heller i spenning på hva svaret blir og når det kommer. For jeg vet at Gud i sin nåde vil gi et svar – når tiden er inne. Og det tror jeg er en tro som både Jesus og min himmelske Far er fornøyd med.

2. søndag i fastetiden

I dag skal vi høre om tre begreper som hører nøye sammen i kristentroen: tro, frelse og fred. Og nettopp i den rekkefølgen. Men før vi kommer så langt, må vi igjennom en lærerik innledning som viser oss både Jesu og evangelistens pedagogiske genialitet.

Luk 7,36-50 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

40 Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

48 Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Altså: Det hele startet med at Jesus ble invitert til å spise hos en fariseer. For selv om Jesus var i stadig konflikt med denne yrkesgruppen, så må vi ikke underslå det faktum at mange av dem var genuint nysgjerrige på Jesus og Hans radikale forkynnelse – og ikke minst at Han fikk misunnelsesverdig mange tilhengere gjennom det. Kanskje er det en av disse fariseerne vi har her i denne fortellingen? Men, selv om stemningen sikkert i utgangspunktet var god, kom det ganske snart til en hendelse som gjorde at Jesus kunne konfrontere fariseeren med tankegangen hans – både tanker, ord og handlinger, når det kom til stykket.

Selve intrigen går ut på at en kvinne med en heller tvilsom bakgrunn kom inn i salen hvor måltidet ble holdt. Én ting var at hun sikkert slett ikke var invitert – en annen ting var det hun foretok seg da hun vasket Jesu føtter med tårene sine, tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med kostbar salve. Det er jo ikke noe rart at verten gjorde seg sine tanker om dette. Han stilte seg spørsmål om denne mannen han hadde invitert virkelig var en profet, for da ville han ha visst hva slags kvinne dette var og jaget henne bort – slik enhver Lovens vokter ville ha gjort.

Men Jesus visste hva slags kvinne dette var – og Hans profetiske evne avslørte seg ikke i at Han ikke visste det, men i at Han visste hva Simon, fariseeren tenkte. Jesus benyttet anledningen til å irettesette fariseeren – ikke kvinnen. For fariseeren hadde helt unndratt seg sine plikter som vert. Etter en dag ute i den stekende heten, var det en dyd av nødvendighet å få vasket føttene når du kom inn og salvet hodet – det var den tidens solkrem. Ikke nok med at verten hadde forsømt dette, men han hadde ikke en gang ønsket Jesus velkommen på skikkelig vis, med et velkomstkyss. I utgangspunktet var dette en stor fornærmelse overfor den gjesten han hadde invitert.

Men før Jesus kom så langt, fortalte Han en liknelse for å få fram et viktig poeng. Her avslørte Jesus virkelig hvor stor pedagog Han var. Først måtte Han få fariseeren Simon til å innse en sannhet – så kunne Han gå i rette med tankegangen hans ut i fra hans egen konklusjon. Jesus legger på en måte det rette svaret i munnen på fariseeren selv. Det er et godt pedagogisk prinsipp.

Først som en konsekvens av Jesu videre konklusjon om at den som får mye tilgitt, har større kjærlighet enn en som har fått lite tilgitt, henvendte Han seg igjen til kvinnen: “Din tro har frelst deg.” Men heller ikke det var ukontroversielt. For i jødenes tankegang var det bare én som kunne tilgi synder – og det var Gud. Hvem var så denne Jesus? Hvem trodde han egentlig at han var, som kunne tilta seg en slik rettighet? Dette var sprengstoff og slettes ikke innafor.

Så avslutter Jesus denne sekvensen med noen fantastiske ord: “Din tro har frelst deg. Gå i fred!” For et tilsagn og for et løfte! Og det mest fantastiske er at Jesus sier det samme til oss i dag. Dette er jo selve kjernebudskapet i hele Det nye testamente. Dette er grunnen til at Jesus kom.

Fariseeren hadde en formening om at denne kvinnens utsvevende og umoralske liv ville ført henne rett i fortapelsen. Hennes handlinger ville ha dømt henne. Så kom Jesus og sa at hennes tro hadde frelst henne. Troen hennes på Jesus “overdøvet” hennes handlinger. Troen taler sterkere enn handlingene overfor Gud. Som troende mennesker, er vi ikke på noen måte perfekte i vår menneskelige framferd – mange kan finne mye å pirke på i livene våre. Så gjør vi sikkert også mye som andre tar anstøt av. Det er ikke til å unngå. Enkelte vil sikkert dømme oss nedenom og hjem ut i fra hvordan de ser at vi lever. Ikke minst andre kristne brødre og søstre ser på det som sin oppgave å vokte på andres ferd. Det er litt skremmende å se hvordan enkelte har påtatt seg oppgaven som moralens og den uforfalskede læres voktere. Alle med annerledes oppfatning enn dem, er fortapt.

Men, saken er den, at fordi vi tror på Jesus, er vi perfekte i Guds øyne. Derfor skulle jeg ønske at vi som kristne var litt mindre raske til å dømme hverandre og andre – at vi voktet mer på frihetens evangelium enn på Loven. For det er troen som frelser. Det er troen på Jesus som frelser. Derfor velsigner jeg Jesus og Jesunavnet hver dag. Det er min måte å salve Jesus på.

Men, hvis troen er så viktig, hvor kommer den fra? Ja, den som hadde visst det! Som regel tillegger vi Den Hellige Ånd å skape troen i oss. Den Guds Ånd som ligger mer eller mindre latent i oss alle fra skapelsen av – lengselen etter noe høyere – lengselen etter Gud – det inni meg som roper etter Gud – den Ånden som Gud blåste inn i mennesket da Han ga det liv. Det som i hvert fall er klart, tenker jeg, er at det må til noe som trigger denne Ånden – noe som vekker den live igjen. Et møte med et menneske. Et møte med en situasjon. Hva som helst egentlig. Hver troende har sin egen historie å fortelle. Men troen på Jesus er og blir nøkkelen til frelsen. Det er denne innfallsvinkelen fra Guds side som kalles nåde.

Og når Jesus avslutter med å si “Gå i fred” – så er det Guds fred Han mener. Det er den freden Han sier mer om i Joh 14,27: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” Vi snakker om en indre fred – fred med Gud og fred med oss selv. Det er en fred som gir både styrke og mot – som jager angst og motløshet på dør. Ikke dermed sagt at vi ikke kan ha våre tunge stunder, for livet er ikke enkelt, men de skal ikke overmanne oss og ta knekken på oss. Easy said, difficult to live.

Noen av oss har det siste året sikkert kjent på at det å leve adskilt fra andre gir noen utfordringer for denne troen og kanskje også for frelsesvissheten. Kanskje kjenner vi mer på frykten for et dødelig virus enn på den indre freden som Jesus tilsier oss. Det er i så fall ikke noe rart, for trosfellesskapet er i seg selv en viktig faktor. Likevel kan det være sunt å få kjenne på noe av det som så mange av våre brødre og søstre i Kristus kjenner på rundt om i verden hver eneste dag. Til syvende og sist, så tror jeg at vi også kommer styrket ut av denne situasjonen. For å si det med et gammelt jungelordtak: det er i motbakker det går oppover.

Tross alt har vi nemlig verdens største løfter å gå på: Syndene dine er tilgitt. Din tro har frelst deg. Gå i fred! Sagt med litt andre ord: Nåde, nåde, nåde! Eller sagt med Paulus: Det er nåde over nåde!

1. søndag i fastetiden

I luthersk teologi er tanken om den daglige omvendelse veldig tydelig. Vi trenger hver dag å vende våre syndige hjerter til Herren – vi trenger å bevisstgjøre oss hver dag på at vi lever i en syndig verden som vi har behov for å distansere oss fra. Hver dag trenger vi å hente styrke hos Gud, så vi klarer den balansegangen det er å være i verden, men samtidig ikke være av verden – et annet av Luthers gullkorn.

Noen tenker at når du er frelst, så synder du ikke mer. Men det funker i hvert fall ikke sånn for meg. Jeg vet at fristelsene ligger og venter over alt og at jeg lar meg friste og at jeg synder om og om igjen. Å være frelst, er for meg å vite at disse syndene er gjort opp for. Og det er her Jesus kommer inn i bildet.

Og det at fristelsene ligger og lurer over alt, er ikke noe spesielt hverken for deg eller meg. Vi er på ingen måte unike i så måte. Til og med Jesus opplevde det. Etter at Han ble fristet i ørkenen, så står det at djevelen holdt seg borte fra Ham “for en tid”. Etter denne tiden lå fristelsene rett for beina på Jesus også. Djevelen hadde lagt ut snublesteiner over alt. Kanskje ikke så rart at Jesus er så krass i ordbruken i dagens fortelling?

Matt 16,21-23 Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. 22 Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: "Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg." 23 Men Jesus snudde seg og sa til Peter: "Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil."

Jesus visste hvorfor Han hadde kommet til jorda. Jesus kjente også godt til hvilken kamp som foregår i den åndelige sfære for å vinne menneskenes sjeler. Og Han visste selvsagt veldig godt at alle menneskers framtid var avhengig av at Han ville fullføre den gjerningen Han var sendt for å gjøre. Det visste selvfølgelig også Satan veldig godt. Derfor prøvde han seg igjen og igjen med å få Jesus av sporet.

Ekstra alvorlig ble jo dette i det øyeblikket Satan brukte en av Jesu egne medarbeidere til å teste Jesus. For, selv om det Peter her gir uttrykk for er slik vi selv kjenner at vi kunne ha reagert, så var dette tydeligvis dødsens alvor – bokstavlig talt – for Jesus – og da selvsagt også for oss. Men, den Peer Gyntske tankegang: “Gå utenom sa Bøygen, en får så her”, er ene og alene en menneskelig tankegang. Jesus visste hva Gud Fader krevde av Ham – og Han var villig til å ta det ansvaret. Din og min frelse ligger nettopp i Jesu lidelse og død og at Jesus fullførte det oppdraget Han var sendt for å gjøre.

Det som er ikke så reint lite skummelt for oss, er at Guds tankegang er så milevidt fra vår menneskelige tankegang. Der hvor vi har en tendens til å tenke at “jeg gjør så godt jeg kan – så kan vel ikke Gud forlange noe mer”, så sier Gud at “du er en synder – og denne synden må det gjøres opp for”. For det er slik som Paulus sier til romerne: “For alle har syndet og har ingen del i Guds herlighet.” Hvor ille det enn kan høres i våre ører, så har ingen av oss mulighet til å oppfylle ett eneste av Guds fullkomne og rettferdige krav. Vi har ingen mulighet til å bli fullkomne og rettferdige for Gud på egen hånd.

For oss er det vanskelig å forstå når Gud sier til oss at “jeg vil ikke at du skal gjøre så godt du kan – for det blir aldri godt nok likevel. Slutt å streve med å være bra nok. Jeg vil bare at du skal tro på Jesus.” Det eneste vi skal gjøre så godt vi kan, er å tro på Jesus – og en naturlig følge av det, er å prøve å følge i Jesu fotspor – å gjøre slik Jesus gjorde. Hvilket da i praksis betyr, som Jesus selv sier det: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." (Luk 10,27)

Jeg skulle gjerne ha kjent at jeg hadde samme kraft som Jesus til å stå imot fristelser. Men virkeligheten for meg er nok dessverre en helt annen. Jeg må innrømme at hvor mye jeg enn vil, så klarer jeg ikke å elske Herren min Gud av hele mitt hjerte. Til og med i mitt forhold til min neste, slår egoismen igjennom. Derfor blir det så vanskelig å stå imot fristelsene. Det er liksom ikke bare som å skru av en bryter. Tenk hvor deilig det hadde vært, da. Men, heldigvis, så sto Jesus imot – og det ble min redning – min frelse.

Og at fristelsene også var reelle for Jesus, skjønner vi av hvor krass Han var mot Peter. For når en av dine nærmeste kommer med bedragerske innspill, er det ekstra vanskelig å avsløre det og å stå imot. Jesus opplevde Peter som djevelens direkte talerør. Dette var fristende og bedragerske, menneskelige tanker. Peter skjønte det nok ikke selv, men Jesus kjente det. For det er ikke tvil om at den største fristelsen djevelen kunne servere, var å lokke Jesus med på en menneskelig tankegang om makt og ære – å kunne være en stor militær og / eller politisk leder, på linje med forfedrene sine, David og Salomo. Men med en gang Jesus hadde begitt seg inn på en slik vei, hadde evighetsperspektivet forsvunnet. Da hadde Jesu liv hatt null og niks betydning for deg og meg.

Og nettopp denne fristelsen ble Jesus møtt med gang på gang. Det å bli en sterk leder i menneskelig forstand. Vi hører flere ganger at folket ville gjøre Ham til konge. Jesus hadde alle de forutsetningene som skulle til for å fylle en slik oppgave. Men Jesu oppdrag gikk langt ut over en slik timelig oppgave. Jesu oppdrag var med tanke på evigheten.

Det er grunnen til at Jesus var så krass mot Peters utsagn. Peter syntes sikkert at han og disiplene hadde det så bra sammen med Jesus. Faktisk et ganske sorgfritt liv, tror jeg. Jesu prat om lidelse og død passet liksom ikke inn i det Peter og vennene tenkte om fortsettelsen. Men Jesus hadde ikke kommet for å leve et liv uten lidelse. Hans oppgave var tvert imot å ikle seg all vår lidelse. Det var kraftige profetier om akkurat dette i Skriftene, at Messias skulle lide og dø. Så, det vi kan tenke oss ut i fra det Peter her uttrykte, er at disiplene enda ikke helt hadde forstått at Jesus faktisk var denne ventede Messias.

Det vi også vet fra det evangelistene legger i Jesu munn, er at Jesus aldri har lovt vennene sine et sorgfritt liv og et liv som er som en dans på roser. Tvert imot. Jesus var veldig klar på at det også ville komme til å koste dyrt – ja, til og med koste livet – for mange av vennene Hans å følge Ham. Noe som er en realitet for mange av vennene også den dag i dag. Det kan nesten oppfattes som at jo mer helhjertet troen er, jo mer forfølgelse og lidelse innebærer det. Eller kanskje rekkefølgen er omvendt? Dette blir som det evige spørsmålet om høna og egget.

Jeg tenker ikke å løse den problematikken her, men realiteten gjør at jeg blir litt frustrert når jeg kommer inn i forsamlinger hvor alle skal overgå hverandre i å fortelle hvor herlig og fantastisk det er å leve sammen med Jesus og alt er bare herlig og rosenrødt. Det virker ikke som lidelse og det å ta sitt kors opp og følge Jesus – er en del av vokabularet. Selv opplever jeg i hvert fall ikke at livet med Jesus er bare herlig. Oftere opplever jeg det heller som en kamp – en kamp mot negative og destruktive krefter rundt meg og i meg selv – en kamp for å dedikere meg til Jesus – en kamp hvor jeg stadig feiler. Jeg opplever at det er sant som Paulus sier: Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. (Rom 7,19 ). Dette er en kamp jeg ikke klarer å stå i alene. Da er det godt å ha Jesus med på laget – Han som har vært igjennom det og klart det. Noe som ikke nødvendigvis får meg til å rope “halleluja”, men mye heller i ydmykhet gi uttrykk for et “halleluja, likevel”.  Det er min bekreftelse på hvor avhengig jeg er av Guds nåde og Guds kjærlighet.

Kinderegg-søndagen

Denne søndagen ville nok Ole Brumm hatt mer enn nok med å holde styr på - han som sa "ja takk, begge deler." For denne søndagen er det "ja takk til alt!" Helga er rett og slett et kinderegg. To festdager for butikkene - som vi jo bør støtte i disse tider. Og én festdag for kirken - som mange søker til i disse dager.
Morsdag. Er det noen som virkelig fortjener en hyllest, så er det mødrene våre. Det får ikke hjelpe at debatten går høyt om å avskaffe morsbegrepet i familielovgivningen - mødre har langt de fleste av oss okke som. Og selv om morsrollen har forandret seg betraktelig, særlig det siste århundret, så har mor fortsatt en viktig rolle. Hos oss var mor den som alltid var der. Når vi gikk til skolen - når vi kom hjem fra skolen - når vi skulle på et eller annet om ettermiddagen. Jeg vet at det er gammeldags. En slags "temp passé". Men det var veldig trygt og godt. For å sette det litt på spissen, så tror jeg aldri kvinnene har påvirket samfunnsutviklingen så mye som den gang hovedfokuset deres var å oppdra barna til å forme det samfunnet de selv (altså kvinnene / mødrene) ønsket. Au da, det var visst ikke politisk helt korrekt og er vel sånt en kan tenke, men ikke si - og langt midre skrive.
Men samme hva vi mener om det, så kan vi sikkert være enige om at mødre trenger å bli satt pris på. Uten mødre hadde innholdet i historieboka sett helt annerledes ut.
Valentins dag. 14. februar har fått navnet Alle hjerters dag på norsk. Opprinnelsen til selve Valentinsdagen var så tvilsom at kirken etter hvert slettet den fra sin kalender.
Tradisjonen med kjærlighetsgaver på denne dagen går tilbake til 1500-tallet, men i dag har den amerikanske, kommersialiserte varianten tatt helt over. Og det er den vi har fått hit til Norge. Fra gammelt av var 14. februar den dagen en mente at fuglene begynte å parre seg. Og jeg må jo innrømme at selv om jeg selv synes det er noe kjølig nå til utendørs elskovsaktivitet, så er det en helt annen tone i tretoppene nå om dagen enn for bare en ukes tid siden. Nå er det lokketoner som gjelder. Kampen for å skaffe seg en make har begynt. Så - ja, det er lov å feire kjærligheten.
La det være et uttrykk for at det går mot lysere og varmere tider - og la det være med på å lyse opp hverdagen din. Kanskje trenger vi en sånn dag spesielt i år - etter et kjipt år med nedstenging og altfor mye alenetid. Og så kan det være lurt å huske på at kjærlighet ikke bare er en fysisk faktor, men minst like mye hvordan du føler inni deg. Har du ingen andre å gi en gave, så gi en til deg selv - du fortjener det!
Fastelavnssøndag. Boller med krem og gjerne med melisdryss! Nam! Jeg kjenner det iser i tenna bare ved tanken.
Fra gammelt av skulle siste rest av julematen spises opp innen fasten begynte - og den begynner kommende onsdag. De var nok flinkere til å ta kirkeåret på alvor i gamle dager. Men her i Norge var det nok like mye rent praktisk med utgangspunkt i hvor lenge maten var i stand til å overleve i et samfunn uten kjøleskap og fryser når varmegradene etter hvert begynte å snike seg inn.
Men fastelavn er en kirkelig feiring. Rett nok ikke med gaver, men med god mat - før vi i førti dager skal følge Jesus på Hans siste og aller viktigste tur opp til Jerusalem. Førti dager hvor vi følger Jesus på lidelsens vei. Fasten er et uttrykk for at vi ønsker å ta del i Jesu lidelse - vi er med-lidere. Det var en tur som ble avgjørende for deg og meg og for hele verdenshistorien. Fastelavnssøndag er å gjøre seg klar til fasten, som er å gjøre seg klar til påske, som virkelig viser oss hva Guds kjærlighet innebærer. For meg er det viktig å vite at samme hva mennesker synes om meg, så elsker Gud meg så høyt at Han ofret det aller dyrebareste Han har for min skyld.
Så ser vi at alle tre tingene i kindereggsøndagen har en fellesnevner: kjærlighet. Med tre litt forskjellige innfallsvinkler - men likevel uttrykk for det samme. Når vi nå blir så kraftig minnet om viktigheten av kjærlighet, så la oss benytte anledningen til å vise noen at vi er glad i dem. En blomst, en gave, boller med krem - eller rett og slett bare et hyggelig smil (for en klem må vi vokte oss for i dag). Bare fantasien setter grenser for hvordan du vil uttrykke det.
Jeg vil minne oss alle om dette allerede i dag, så vi har tid til å forberede oss. Det er enda et par dager igjen. Med det ønsker jeg oss alle en velsignet morsdag, alle hjerters dag og fastelavnssøndag.
"For størst av alt er kjærligheten."

Markus 9,2-13
- Kristi forklarelsesdag

Dere har sikkert også sett reklame for diverse vaskepulvere. Noen reklamerer for hvordan en kan klare å bevare fargene best, men for de fleste er det viktigste viktigst: å sørge for at det hvite forblir hvitt. Det er ikke for ingenting at vi har fått uttrykket «blendahvitt». Og reklamen påstår at hvitere blir det ikke. Men sånne bombastiske påstander er ikke helt ufarlige. For tenk om det skulle dukke opp noe som faktisk er enda hvitere.

Og det gjør det jo! Visste du for eksempel at det aller heftigste vaskemiddelet heter Jesu blod? Med Jesu blod blir du ikke bare ren utvendig, men tvers igjennom. Alt av skitt og lort inni deg og meg – det vi kaller syndene – blir renset vekk, så vi kan stå for Guds trone både rene og rettferdige. Og de hvite kappene vi da får, overgår langt det blendahvite i hvithet. Det er så skinnende at det er helt blendende! Bare hør hvordan Markus beskriver denne himmelske renheten – eller herligheten, som vi ofte kaller det – og denne beskrivelsen har han helt sikkert fra Peter selv – en av dem som opplevde det.

Mark 9,2-13 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, 3 og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. 4 Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus.

5 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: "Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia." 6 Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. 7 Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: "Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!" 8 Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.

9 På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. 10 De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. 11 Og de spurte ham: "Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?" 12 Han svarte: "Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? 13 Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham."

Tenk for en opplevelse dette må ha vært! Tre helt vanlige, enkle, unge menn på fjelltur med Jesus –  og den eneste som visste hva som kom til å skje, var Jesus. Peter, Jakob og Johannes visste sikkert ikke noe annet enn at de var med Jesus på tur – noe som ikke var helt uvanlig. En lærer og noen disipler på tur. Det var en helt vanlig undervisningsmetode.

Jeg må jo si at jeg forstår at disiplene fikk sjokk da denne hendelsen skjedde oppe på fjellet. Men Peter var praktiker og var raskt på pletten med praktiske løsninger. Rett nok forklares det med at han ikke visste hva han skulle si. Men er det ikke ofte det som skjer for oss også når vi plutselig havner i en overraskende situasjon? Mange av oss er skrudd sammen slik at da trer den rasjonelle delen av oss i sving. Vi bare gjør ting og sier ting uten at vi helt vet hvor vi tar det fra. Reaksjonene kommer etterpå. Og det kan vel virke litt sånn her også. Peter hadde en praktisk løsning – mens han seinere tolker det dit at han ikke visste hva han skulle si, men han måtte bare gjøre noe i overraskelsens øyeblikk. Og jeg tenker at det er noe herlig menneskelig i denne situasjonen – midt oppe i all den himmelske herligheten.

For meg er det i hvert fall stor trøst å vite at det var tre helt vanlige mennesker som fikk være med på denne seansen. Dette var ikke forbeholdt intelligentsiaen eller prestene eller konger. Dette var gutter som var mer vant til å bruke kroppen enn hodet, for å si det sånn. Jesu beste venner var først og fremst helt vanlige, alminnelige mennesker – akkurat som deg og meg. Vi ser jo også at Jesus ikke skygget unna mennesker som hadde det vanskelig, slik de skriftlærde gjorde – i renhetens navn. Men Jesus oppsøkte de syke og de svake og Han avviste dem ikke når de oppsøkte Ham. Og dette er også med på å forklare oss noe om hvem Jesus egentlig er. I Jesus møter himmelen helt vanlige mennesker. Jesus er knutepunktet mellom Skaperen og det skapte. Takk og pris for det!

Derfor er det heller ikke helt uten betydning at det nettopp er Moses og Elia Han snakket med der oppe på fjellet – hovedpersonene for de to, skal vi kalle dem, åndelige delene av Skriftene? Loven og Profetene. I følge Skriftene ble både Moses og Elia tatt rett opp til himmelen uten å gå veien om en grav. Deres spesielle oppgave i Guds frelsesplan, kom også til uttrykk i måten de forlot denne verden på. Og begge skal på et vis ha en finger med i spillet i forbindelse med den avsluttende delen av Guds frelsesplan. Det er vel ikke unaturlig å tenke seg at nettopp dette var en del av tematikken her på fjellet.

Vi må ikke glemme hvor Jesus kom fra og hva Han kom fra – og dermed hva Han gav avkall på for å kunne frelse deg og meg. Kanskje var det slik at Jesus, selv om Han var i stadig samtale med Far i himmelen, trengte å prate med noen av dem som hadde gått før Ham og tråkket sine sandaler her på jord. De siste par årene, etter at Han kom i rampelyset, hadde ikke vært enkle, men det tøffeste gjensto – og Jesus visste det. Trengte Jesus rett og slett en skikkelig pep-talk? Trengte Jesus å bli minnet om Lovens krav og hva profetiene hadde sagt om det som skulle skje? Trengte Han å bli minnet om og styrket i overbevisningen om nødvendigheten av det Han visste at Han måtte igjennom? Det kan være at jeg menneskeliggjør Jesus nå, men Jesus var også et menneske. Det er det som er noe av vitsen med hele Jesus. Det er derfor Han kan frelse oss. Det er derfor vi kan påstå at Han døde i vårt sted. Han døde som menneske – for mennesker. Han døde som Gud – for Gud.

For de disiplene som var med Jesus opp på fjellet, var dette en både blendende og også sjokkerende opplevelse. Tenk å få se Jesus i all sin himmelske herlighet! Det må selvsagt ha gitt dem en helt ny forståelse av Jesus. Visst hadde Han snakket med dem om himmelske ting – men dette må ha overgått all deres fantasi. Jesus som himmelkongen – i samtale med Moses og Elia – også de ikledd himmelens praktkledning. Og, som om ikke det var nok: De fikk med egne ører høre Guds egen stemme bekrefte hvem Jesus var.

Og det er jo denne samme Jesus vi også kjenner og venter på. Og jeg er overbevist om at når Jesus kommer tilbake i all sin himmelske kongeskrud – som seierskongen – som kongenes Konge og herrenes Herre – i den utgaven som de tre fikk oppleve på fjellet – ja, da kommer det til å overgå all vår tanke og fantasi også. Selv om vi har fått det beskrevet i Bibelen og vi har en anelse om hva som kommer til å skje, kommer det til å bli en sjokkerende opplevelse for oss også – en herlig sjokkerende opplevelse.

Disiplene som var med den gangen, fikk beskjed om å holde tett om dette helt til etter Jesu oppstandelse. De skjønte riktignok ikke på daværende tidspunkt hva dette innebar, men holdt på hemmeligheten helt til de fikk satt det i oppstandelsens perspektiv. Jeg har tenkt på hvor mye som får sin forklaring i lys av oppstandelsen! Jeg trenger faktisk ikke å gå lenger enn til mitt eget liv. Hele livet mitt får et nytt perspektiv i oppstandelsens lys. Tross alle mine feil og mangler, får livet mitt et skjær av fullkommen herlighet og hellighet – en delaktighet i Jesu fullkomne, himmelske glans. For en virkelighet vi lever i – og hvilken framtid vi har!

Sekvensen i dag avsluttes med at Jesus stadfestet Johannes døperens oppgave som den som i følge profetiene skulle komme og forberede veien for Messias. Og dermed bekreftet Han også sin egen rolle som den frelsende Messias. En dobbelt bekreftelse ble disiplene til del denne dagen: Både fra Far i himmelen og fra Jesu egen munn. Kristi forklarelsesdag – i hvert fall for tre av disiplene. Og det er jo så bra at de fikk være med på dette, slik at de kunne fortelle det videre – også til oss, så vi også kan se hvem Jesus er.

Viktig for oss er at vi ikke har fått noe forbud mot å fortelle om den Jesus vi har opplevd. Tvert imot, så er vår oppgave nettopp å fortelle andre om det. Og det eneste vi kan være sikre på da, er at vi har helt forskjellige historier å fortelle, som på ingen måte er like samstemte som evangelistene framstiller denne historien. Livene våre er forskjellige, med forskjellig utgangspunkt og forskjellige referanserammer. Og fordi Jesus er der for alle mennesker, vil også historiene våre være forskjellige. Men det vi sannsynligvis kan samles om, er at møtet med Jesus også ble avgjørende for våre liv.

Jeg skal ikke påstå at jeg har sett Jesu herlighet på samme måte som Jakob, Peter og Johannes gjorde den dagen. Jeg skal heller ikke påstå at jeg har hørt Gud tale så til de grader klart til meg, selv om jeg er aldri så mye pastor. Men noe må jeg ha sett og noe må Gud ha åpenbart for min ånd. Jeg kan ikke se noen annen grunn til at jeg har hatt Jesus som min gode venn i 50 år. Når sant skal sies, har vel Han vært en mer trofast venn for meg enn jeg har vært for Ham. Men jeg vet at en vakker dag – for vakker blir den – skal jeg få se Ham som Han er – i all sin himmelske prakt og herlighet. Med seierskransen på hodet og i all sin kongeprakt. Det blir den virkelige Kristi forklarelsesdag for deg og meg.

«Se, Han kommer snart!» «Amen! Kom, Herre Jesus, og kom snart!»

Mark 4,26-34 - Såmannssøndagen

Jesus talte ofte i liknelser. Dette er jo for så vidt ikke noen nyhet for oss som har vært sammen med Jesus i noen år og lest litt i Bibelen. Men i teksten vår i dag står det at Han ikke talte til folket på noen annen måte enn i liknelser. Så står det også at Han forklarte dem for disiplene sine. Hvorfor det? Og spørsmålet dukker uvilkårlig opp: Brukte Jesus liknelser for at folket ikke skulle forstå - eller for at de skulle misforstå? For å vise dem hvor vanskelig det er å forstå Guds ord? Eller var det for å vise hvor enkelt det hele egentlig henger sammen? Det kan virke som grunnen er litt både - og.

Mark 4,26-34 Og han sa: "Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. 27 Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. 28 Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. 29 Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet."

30 Han sa: "Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? 31 Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, 32 men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det." 33 Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. 34 Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.

Hva er da en liknelse?

Vi er inne i et avsnitt i Markusevangeliet hvor Jesus snakker om Guds rike og prøver å forklare hva Guds rike er. For å gjøre det anskuelig bruker Jesus historier eller sammenlikninger fra dagliglivet. Helt vanlige situasjoner som folk kunne kjenne seg igjen i.

Gjennom disse fortellingene, som vi da kaller liknelser, ville Jesus fortelle at Gud ikke er langt borte. Han er mye nærmere enn vi tenker og tror. Han er midt i dagliglivet - midt i våre daglige gjøremål. Midt i disse dagligdagse historiene. Men problemet er at vi er så langsynte at vi ikke ser Ham fordi Han er så nær. Og sånn fungerte sikkert liknelsene for menigmann også. Fordi det ble så enkelt framstilt, var det så vanskelig å forstå. Jesus måtte til og med servere det med teskje til sine nærmeste medarbeidere.

Vi har en tendens til å let etter Gud i Langtvekkistan og se etter Gud i himmelen - men egentlig så er Han her - midt iblant oss - midt i arbeidet vårt - midt i fritida vår - på skolen - hjemme - på fotballbanen - i skiløypa. ”Dere har øyne, men ser ikke og ører, men hører ikke. Den som har ører å høre med, må bruke dem når jeg snakker til dere. Hør etter hva jeg har å si dere om Gud,” sier Jesus litt fritt oversatt et annet sted til dem som fulgte Ham.

Gud er ikke en Gud som har gjemt seg - hvis du bare bruker øynene, kan du se ham der hvor du er. For det er Gud som gjør at alt fungerer. Det er for eksempel Gud som gjør at planter vokser. Faktisk er det Han som skapte alt en gang, som også sørger for at det fortsatt er en utvikling, at det fortsatt vokser og gror - at det fortsatt er liv. Prinsippet med at celler formerer seg ved å dele seg og at celledeling er prinsippet for vekst, har ikke forandret seg siden skapelsen.

Problemet vårt er at vi bor i en verden som ikke tror på Gud, eller i hvert fall har distansert seg betraktelig fra Gud og hvor vi tror at vi vet det meste og til og med kan overstyre Skaperen ved å tukle med skaperverket. Det betyr at vi ikke lenger vet hva eller hvem vi skal se etter. Derfor bruker Jesus liknelser - for å sette oss på sporet igjen.

Og, la oss spørre med Jesus: Guds rike - hva er nå det?

Jo, det er som når vi sår frø, forklarte Jesus. Vi putter frøene i bakken - og så begynner de å vokse. Vi trenger ikke å forstå så mye om hvordan eller hvorfor - bare noen grunnleggende fakta om pleie av planten så den blir frisk og sunn, stor og sterk - lys, vann og gjødsel, med andre ord. Gud gjør resten - for det ligger allerede nedlagt i skaperverket hvordan ting skal vokse. Kanskje var det Guds rike som var modellen da alt ble skapt?

Det viktige midt oppe i alt, er at noen er villige til å ta jobben med å så det frøet som skal vokse – og kanskje noen andre må sørge for at livsvilkårene er til stede - så skal Gud sørge for resten. Paulus sådde, Apollos vannet, men Gud gir vekst, som Paulus uttrykte det til noen av vennene sine. Og frøet er Guds ord. Noen må fortelle Guds ord og om Guds ord, så har Gud lovt at Han skal sørge for at det spirer og vokser. Om det så bare er det minste frøet som blir sådd, skal Gud selv sørge for at det blir til et kjempedigert tre - og dette treet er Guds rike. Du og jeg er en gren eller et blad på dette treet. Noe som igjen betyr at vi har en viktig oppgave. For vi ønsker vel at Gudsriket skal vokse?

Derfor er det kanskje ikke så rart at denne søndagen, såmannssøndagen, har med misjon og bibelarbeid å gjøre? Det er jo på en måte de to viktigste måtene for å så Guds ord.

Så er det viktig videre å sørge for at den planten som vokser opp har gode vekstvilkår. Planter som vokser opp alene har sjelden mulighet til å klare seg - likeså planter som blir sådd i dårlig jord. Derfor sår vi med passe avstand mellom plantene og steller dem etter beste evne - men selve veksten ligger fortsatt i genene - eller i skaperverket. Den er det Gud som sørger for, enten vi vil innrømme det eller ikke - om vi har manipulert genene aldri så mye - genkoden eller genprogrammeringen ligger der fra skapelsen av. Det er Gud som har ordnet det slik at vekst skjer ved celledeling. Og, en viktig ting: Noen ganger kan det synes som det ikke skjer noe. Da skal vi vite at før planten kommer opp i dagslyset, har det skjedd en prosess nede i bakken som vi ikke kan se. For noen planter tar denne prosessen lengre tid enn for andre - men det skjer noe - vær sikker på det!

Jeg tror ikke at Jesus ville at folket skulle misforstå - tvert imot, så ville Han at de skulle forstå - derfor talte Han bare i dagligdagse historier til dem. Han vil at du og jeg skal forstå også - derfor bruker Han de samme historiene den dag i dag.

Gud er så nær - Guds rike er så nær, sier Jesus. Det er bare om å gjøre å se det. Det er bare om å gjøre å lære seg å se Ham - Jesus. For mange er det slik at de ser ikke skogen for bare trær. Men Gud er midt i dagliglivet ditt og mitt. Guds rike vokser her og nå. Vi kan ikke forklare det, men vi kan trene oss til å se det - og vi kan takke for det.

Men noen vil ikke se - og når de ser noe, vil de bortforklare det. Mens andre ikke kan se - fordi de ikke vet hva de ser etter - og det er blant annet her vi kommer inn i bildet. Vi kan peke på Jesus ved å fortelle hvordan vi har det sammen med Ham - altså nettopp hvordan det fungerer i dagliglivet. Det er jo faktisk det samme som Jesus forsøker å fortelle folket - så da står vi i hvert fall i en god tradisjon. Da er vi med på å så Guds ord og gi Guds rike mulighet til å vokse fram på nye steder. Og det er hovedoppgaven vår: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler.

For å si det sånn: Åkeren er stor - Guds rike har fortsatt mye plass å vokse på! Det er om å gjøre at ikke det blir for langt mellom plantene, for da blir det plass til ugresset. - Og dermed brukte jeg en liknelse, jeg også - til forveksling lik en som Jesus bruker en annen gang! Men det får være en annen historie.

Hovedsaken for oss å vite, er at Gud er med oss over alt og i alt vi gjør. Han er alltid nær oss. Gud er en Gud som bryr seg om oss. Det er derfor Han kom ned til oss i skikkelse av mennesket Jesus Kristus. Han er ikke gjemt bort oppe i himmelen. Det var det Han ville vise oss med å sende Jesus - og det er det så mange folk ikke klarer å forstå. Derfor er det viktigste vi kan gjøre å fortsette med å fortelle.

Og kanskje er den viktigste fortellingen for vår del ikke først og fremst å bruke liknelser, men å fortelle med det vi gjør med våre liv. Den beste fortellingen er historien om hvordan vi selv lever med Jesus. Å synliggjøre at vi viser at vi selv tar Jesus på alvor.

2020

Påsketiden

I årets tekster i påsketiden, får vi høre mye fra den siste undervisningen som Jesus hadde med disiplene. Johannes serverer oss den som en lang, nærmest sammenhengende tale under den siste middagen de hadde sammen i Jerusalem. Det var det samme måltidet hvor Jesus innstiftet nattverden, som vi sier. I praksis var vel det Han gjorde, å omdefinere det tradisjonelle påskemåltidet som var til minne om israelittenes utgang fra Egypt, til et måltid til minne om seg selv. Kanskje kan vi trekke det så langt som til å si at Han ber oss om å huske på Ham hver gang vi spiser sammen? Jesus ønsker å være en del av fellesskapet vårt. Det henger jo også godt sammen med det Han sier et annet sted: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» To eller tre utgjør faktisk et fellesskap!
Og det er herlig å tenke på: at hvis jeg inviterer Jesus inn i livet mitt, så er Han der – så da er vi minst to. Om jeg sitter eller står, om jeg sover eller arbeider, om jeg svikter og faller, så er Han alltid der. Vi er alltid sammen. Jesus er der både i festen og i sorgen, når det er stille og når det stormer. Og fordi Jesus er der alltid, så er det helt komplett umulig for meg å være en «deltidskristen» eller bare en «nesten kristen».
Denne siste undervisningen til Jesus gikk nettopp ut på å fortelle disiplene at selv om Han straks skulle forlate dem rent fysisk, så ville Han alltid være hos dem. Han ville aldri la dem være alene. Og gjennom omdefineringen av påskemåltidet, har Han gjort dette både tidløst og stedsuavhengig og sørget for at dette gjelder for alle disipler til alle tider – altså for deg og meg i dag også. Genialt, ikke sant? Nesten så vi skulle tro at det er Gud selv som har funnet på det .
Med ønske om en velsignet helg.

Løsningen

Jeg har litt forskjellige innfallsvinkler til å lese og studere Bibelen min. Til hver preken detaljstuderer jeg tekstavsnitt og til bibeltimer må jeg sette meg grundig inn i skrifter eller temaer. Men hovedmåten min er å lese Bibelen fra perm til perm, med utgangspunkt i fem kapitler om dagen, så sant jeg har mulighet. Og det er like spennende hver gang. For, siden jeg har husk som en gullfisk, oppdager jeg noe nytt ved hver gjennomlesning.

I dag leste jeg fra profeten Esekiel. I kapittel 18 var det et vers som særlig fanget min interesse: «Det er ikke min vilje at den urettferdige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve.» (Esek 18,23) Gud vil liv og ikke død. Gud er livets Gud.

Jeg synes det er spennende at Gud sa dette til Esekiel, som levde i en tid med store prøvelser og lidelser for jødene – prøvelser som ble begrunnet med folkets frafall fra Gud og tilbedelse av alt mulig annet. Mennesket har ikke forandret seg så mye på alle disse årene.

Den gangen var det Loven som gjaldt, slik den var blitt skrevet ned av Moses. Den regulerte forholdet mellom Gud og mennesker og oss mennesker imellom. Selv om min virkelighet er en helt annen enn den gangen Loven ble gitt, kan jeg godt forstå at det ble mye å forholde seg til. For å være ærlig: jeg hadde ikke hatt en sjanse i havet!

Om lag 600 år seinere kom løsningen. I stedet for bokstaver, fikk vi en person å forholde oss til. Da ble det med en gang mye enklere å forstå at mitt forhold til Gud er en relasjon og ikke en religion. Det er mye enklere å forholde seg til personen Jesus enn til en hel haug med bokstaver som forteller meg hvordan jeg skal leve. Å vende seg om – å omvende seg – fikk plutselig en helt ny begrunnelse og mening. «Vend om, for Guds rike har kommet nær.» Med Jesus kom Gud nær til oss – nettopp for å gi oss syndere / urettferdige en ny sjanse og en mulighet til å vende om og leve – i en relasjon med Herren selv – for nå kjenner vi Gud, fordi Jesus har vist oss hvordan Han er og hvem Han er. Dette er i hvert fall en løsning som er mye enklere å forholde seg til for meg – faktisk så enkel at det ble umulig for meg å ikke forholde meg til den.

Med ønske om en velsignet helg.

I samme båt? Kapittel 2

Sist sa jeg noe om hvorfor vi alle ikke er i samme båt, men at det er den samme stormen vi kjemper oss gjennom. Jeg tenker at det er et aspekt til ved dette, nemlig hvem ønsker du å sitte i samme båt som og hvem ønsker du å kjempe deg gjennom stormen sammen med? Eller heller: hvem vil du føle deg trygg å være i samme båt som, når stormen herjer rundt deg?

Ja, jeg tenker selvsagt tilbake på en liten båt på Gennesaretsjøen for sånn omtrent to tusen år siden, hvor tolv mann kjempet hardt mot stormen. Selv om noen av dem var vel vant til både sjø og båt, var det tydelig at andre var svært ukomfortable med situasjonen, for å si det mildt. De var rett og slett livredde – kanskje mest av alt redde for å dø. Når det kommer til stykket, er vi ikke egentlig alle det?

Men, så kom altså Jesus til dem – gående på vannet. Da ble de i hvert fall skrekkslagne – helt til de skjønte hvem det var. Til slutt kom Han opp i båten til dem og sjøen stilnet. En annen gang rodde disiplene for harde livet i kraftig sjø, mens Jesus lå og sov på en pute bak i båten. Disiplene var redde og vekket Jesus, som truet både vinden og sjøen, så sjøen la seg. De oppdaget at det var trygt å være i båten så lenge Jesus var sammen med dem.

Nå står vi selv midt i en solid storm og noen opplever virkelig tøffe tak. Så, når bølgene slår høyt over hodet på deg og vinden uler som verst og du føler deg til de grader ukomfortabel, stiller jeg innledningsspørsmålet på nytt: Hvem vil du føle det trygt å være i samme båt som?

For min egen del har jeg valgt å være i samme båt som Han som har makt til å stilne stormen og som sier til meg: «Fred være med dere» og «Frykt ikke. For, se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Fred være med dere alle.

I samme båt?

Jeg fikk en FB-post ifra bonussøskenbarnet mitt i USA. Den var tankevekkende og direkte relaterbar til dagens norske virkelighet.

En drøy måned nå har vi hørt viktigheten av å stå sammen og gjøre vår del av en felles dugnad for å ta kål på dette viruset. Vi må alle delta, for vi er alle i samme båt, sies det. Men dette er slettes ikke sant. Vi er ikke alle i samme båt – så langt derifra. Vi er midt i den samme stormen, men vi sitter ikke i samme båt. Og vi har alle forskjellige forutsetninger for å møte stormen og komme igjennom den.

Noen er redde for hva som møter dem i stormen – andre kunne ikke brydd seg mindre. Noen frykter for å bli syke eller at noen i familien skal bli syke og dø. Andre bekymrer seg mest over økonomien som plutselig ble rasert. Mange har fått god tid til familie og til å dyrke hobbyen sin, mens andre igjen har mer å gjøre på jobb enn noen gang. Noen har veldig god tid til å drive hjemmeskole noen timer om dagen med barna sine, mens for andre kommer dette på toppen av en lang og krevende arbeidsdag. Noen søker trøst hos Gud, mens andre ikke lenger finner noen mening med livet. Det er helt klart at i samme båt sitter vi ikke. Men stormen er den samme – og vi må alle kjempe oss gjennom den ut fra våre egne forutsetninger.

Det er vel i og for seg en dårlig trøst at slike stormer har rast i hvert fall så lenge det har vært mennesker i historien og at mennesker har kjempet med denne problematikken i uminnelige tider. Men kanskje kan det være trøst å finne i noen gamle ord fra en som virkelig hadde kjempet seg gjennom det, slik han uttrykker det i Klagesangene i Det gamle testamente? «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham. Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.» (Klag 3,21-26)

Med ønske om Guds beskyttelse og velsignelse.

Et tankekors

I fare for å bli anklaget for å være moralist, må jeg innrømme at jeg noen ganger lurer på om rikdommen vår er en test ifra Gud. Før olja begynte å smøre maskineriet i Norge, var Norge et forholdsvis fattig land – og også et forholdsvis gudfryktig folk. Vi gikk i kirker og bedehus og barna gikk på søndagsskolen og vi ga til gode formål av det vesle vi hadde igjen når regningene var betalt. Folk måtte leve av det de tjente – å ta opp lån, var nærmest uhørt. Men med rikdommen kom forskuddssamfunnet og egoismen – mye vil ha mer. Og aldri har vel nissens ord i julesangen passet bedre på Ola og Kari: Ingen, ingen vil jeg dele med.

Det er sagt at aldri har vi hatt så mye penger, men aldri har vi vært så fattige. Som en kinesisk venn av meg sa: Vi har masse penger, men penger er også det eneste vi har.

Nå er vi i en krise hvor vi har gjenoppdaget hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Samtidig har vi opplevd at noen av dem vi har regnet som venner, har vendt oss ryggen når krisa kom. Men det betyr ikke at vi skal glemme at det å ta vare på hverandre også gjelder andre enn bare for norske nordmenn i Norge. Vi må ikke glemme at det finnes mennesker der ute som har det mye verre enn oss. Disse er også vårt ansvar. Det gjør vondt langt inn i sjela å høre politikere og å lese kommentarfeltenes argumenter for at vi for eksempel ikke kan hente noen barn ut av fangeleirene på Lesvos – for det er fangeleirer dette er – og enslige barn er ikke lykkejegere. De har mistet alt.

Det er et tankekors at den gang vi nesten ikke eide noe, så var vi rause med det vesle vi hadde. Nå når vi har mye, tviholder vi på det vi har – og vil helst ha enda mer. Det er da jeg lurer på om det er Guds måte å teste oss på? Hvor dypt stikker egentlig medmenneskeligheten og nestekjærligheten vår når vi har fått så mye rikdom å forvalte? Bibelen snakker ikke om rikdom som et onde i seg selv, men måten den forvaltes på, kan bli til et onde – ja, faktisk en forbannelse.

Jeg tenker det er viktig å minne om den antiegoistiske tankegangen som vi som kristne skal stå for: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.»

Påskemorgen – påskedag

Kristus er oppstanden! Ja sannelig, Han er oppstanden! Dette er den ortodokse hilsenen på denne dagen.

Jeg har troverdige venner som med hånda på hjertet kan si at de har sett sola danse på himmelen i soloppgangen på påskemorgen. Dette er en gledens dag for hele universet! Det er oppstandelsesfest – seiersfest – både i himmelen og på jorda. Jesus vant, og jeg har vunnet!

Påskedag er beviset på at ekte kjærlighet har en enorm kraft – en kraft som ikke en gang døden kan holde igjen. Denne kjærligheten har fått et eget ord på gresk, agape, som står for den antiegoistiske, selvoppofrende kjærligheten som kommer fra Gud.

Jesu oppstandelse er selve beviset på at Gud virkelig elsker oss og at du og jeg har en framtid – at vi alle har muligheten til en ny begynnelse. Og dette både på tross av og på grunn av hvem vi er. Påskedag er livets og håpets dag og viser oss at Gud er livets Gud – det evige livets Gud – og Jesus har gått foran og vist oss veien til dette livet.

I dag er dagen for glede, takknemlighet, lovprisning og lovsang – det er en trøstens og håpets dag midt i en vanskelig tid for oss alle og en vond tid for mange. For «hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?», spør apostelen Paulus. Og han konkluderer: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»  Korona er en slik usynlig kraft som nok har klart å stoppe hele verden, men den vil aldri, aldri kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. Den tomme graven og oppstandelsen er beviset på at dette er sant.

En god og velsignet påske til dere alle.

Påskeaften

Sabbaten – lørdagen – i denne påskeuka var for disiplene fylt av skuffelse og frykt. Skuffelse over at «prosjekt Jesus» tilsynelatende hadde feilet. Frykt fordi de var redde for hva jødene ville finne på overfor dem selv etter at de hadde drept lederen deres. Derfor isolerte de seg på et loftsrom i Jerusalem og barrikaderte døra. Frykten var sikkert reell nok, for frykt er en subjektiv størrelse – om trusselen var reell, er det ingen som vet.

I dag har mange mennesker sittet i mer eller mindre påtvunget isolasjon i en måneds tid og mange har kjent på frykten for en reell, men usynlig trussel – en fiende faktisk. Tradisjonen tro, skulle vi hatt påskeeggrebus med barnebarna på gården hos oss i dag. Årets happening måtte selvsagt avlyses – til stor skuffelse for alle.

Ekstra frykt og usikkerhet blir det når ikke ekspertene en gang vet hvordan de skal hanskes med det som foregår, selv om de største ekspertene aldri blir spurt, men i stedet oversvømmer kommentarfeltene med sine skråsikre og bastante meninger.

Midt oppi dette kan det være godt å huske hva Jesus hadde sagt til disiplene like før Han døde, men som de nok hadde glemt midt i redselen: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! (Joh 14,1) Jeg tenker at det kan være viktig å minne også oss selv om dette i en usikker og spesiell tid. Stå sammen – hold avstand – frykt ikke – bare tro. Det er det beste vi kan gjøre på denne «midt i mellom»-dagen. For det viktigste løftet står også fast: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Med ønske om Guds fred og beskyttelse også i dag.

 

Langfredag

Av alle mørke dager i historien, er langfredagen den aller mørkeste. Det ble i hvert fall tidlig mørkt den dagen, ifølge Bibelen. Dagen da mennesket virkelig gjorde sitt for å prøve å ta livet av Gud og Guds kjærlighet. Med fasiten i hånda, ser vi at det gikk ikke slik likevel. Men trangen ligger fortsatt der for enkelte og disse har enda ikke gitt opp. Jeg kan trøste alle med at det prosjektet vil aldri lykkes. Slik er langfredagens budskap minst like aktuelt i dag som i tidligere tider.

For, til syvende og sist, handler ikke Langfredag om død, men om liv – ditt og mitt liv – om Guds kjærlighet og nåde som gir deg og meg en ny mulighet. Da Jesus hang på korset, beviste Han til fulle sannheten i ordene i 1 Joh 4,10 «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder».

Fortellingen om Jesus på korset, er fortellingen både om menneskers ondskap og om Guds kjærlighet. Det er fortellingen om at menneskers synd og tilhørende skyld ble korsfestet med Jesus den dagen. Og det fantastiske er at selv om ikke verden akkurat gjenspeiler det i dag, så er denne synden og skylden død for Gud for alltid – hvilket i praksis vil si at du og jeg er rene for Gud og dermed kan ha fellesskap med Ham.

Dette er egentlig alle menneskers utgangspunkt i dag – så kan vi velge selv om vi vil tro på det eller ikke – uten at det endrer noe på realiteten. Å ta valg er en del av det å være menneske. Det er et ansvar vi har og som vi må stå til rette for – hver dag. Langfredagen har åpnet muligheten for oss til å ta valget om å stole på at Gud har ordnet det som ordnes skal – vi kan bare senke skuldrene og takke Ham for det.

En fortsatt Guds fred og velsignelse over påsken til dere alle.

Skjærtorsdag

Med skjærtorsdagen avsluttes fastetiden. Denne dagen er egentlig fellesskapets og festmåltidets dag. Da Jesus samlet disiplene på loftsrommet i Jerusalem, var det for å feire med et festmåltid. Det blir litt annerledes for oss i år, når vi må praktisere avstandsfellesskap. Men nå har vi fått trent på denne typen fellesskap i noen uker og funnet ut at det faktisk kan funke.

Påskemåltidet var – og er – noe spesielt. For jødene både et minnemåltid og et festmåltid – til minne om de harde årene i Egypt – en fest for å feire utgangen fra Egypt. Sånn kan vi si at påsken er en spesielt jødisk høytid. Men, i det øyeblikket Jesus ba oss minnes Ham gjennom dette måltidet, gjelder det plutselig for oss alle. Jesus brukte påskemåltidet til å minne oss om noe viktig: «når dere spiser og drikker, skal dere dedikere måltidet til Gud og samtidig minnes det jeg har gjort for dere. På samme måten som jeg bryter dette brødet og gir dere, skal jeg gi legemet mitt for dere og på samme måten som jeg nå gir dere vinen, gir jeg mitt blod for dere. Altså: Jeg gir dere livet mitt for at dere kan leve». Din og min frelse anskueliggjort gjennom et festmåltid – for å minne oss om hva vi har lagt bak oss og feire hva Jesus ofret for at vi skulle komme ut av det. Min feiring er at jeg har fått oppleve at Guds kjærlighet og nåde faktisk gjelder meg også.

Om fellesskapet kanskje ikke er så stort for de fleste av oss i år, kan vi likevel feire dagens måltid i takknemlighet og med god samvittighet. I år er det muligens viktigere enn noen gang å gjøre skjærtorsdagsmiddagen til en fest for å minne oss om at «the best is yet to come». Eller som barna har minnet oss om i denne tiden: Det kommer til å bli bra.

Guds fred og velsignelse til dere alle.

Faste

Vi er i ferd med å avslutte fastetiden – en tid på året de fleste av oss har et bevisstløst forhold til. Normalt lever vi i Norge i vår overflod også i fastetiden. Men i år har vært annerledes. En usynlig mikrobe har klart det ingen terrororganisasjon har klart, å tvinge hele verden til å stoppe opp og dermed gjort at en del av oss har måttet leve utenfor normalen og måttet avstå fra ting vi tar som en selvfølge. Kanskje er det allerede nå tid for å reflektere over hva det har gjort med oss?

Min første tanke, er at vi har kommet nærmere hverandre ved å holde avstand. Jeg vet ikke om du også har lagt merke til det, men folk har blitt mye flinkere til å hilse på hverandre og til å prate med hverandre – på avstand. Plutselig har vi tid til å stoppe opp og høre hvordan det går. Noen har oppdaget at de har barn som trenger tid og oppmerksomhet. Noen har funnet ut at det ikke var læreren som var problemet. Andre har oppdaget at naboen faktisk var ganske all right. Kort sagt: Vi har gjenoppdaget hverandre – og kanskje til og med oss selv. Og nettopp dette har fra begynnelsen av vært en av hensiktene med fastetiden – vi skal avstå fra noen av våre grunnleggende behov (i vårt moderne Norge, kanskje helst overflodsbehov) for å finne tilbake til oss selv, til hverandre og til Gud (noen vil si meningen med livet).

Men det er et aspekt til i dette som vi ofte glemmer og som Bibelen peker på: Vi skal ikke bare oppdage hverandre, men også andre – og da med fokus på andres nød. Her er et sitat fra profeten Jesaja om hvordan Gud definerer faste: Jes 58,6 Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, 7 å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne. 8 Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg. 9 Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!» Om du tar bort hvert åk hos deg, ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt, 10 om du gir av ditt eget til den sultne og selv metter den som lider nød, da skal ditt lys gå opp i mørket, din natt skal bli som høylys dag.

Fastetiden er altså også en påminnelse om å forbi vår egen nese. Vi skal bry oss om alle dem som ikke har det så godt som oss. Det er for eksempel millioner av mennesker på flukt eller som sitter i flyktningeleirer. Vi blir minnet om at disse er også vårt ansvar – kort og godt fordi de er mennesker. Vi blir minnet om at den rikdommen som vi kaller velsignelse og som vi selv har blitt til del, ikke er noen virkelig velsignelse før den har blitt til velsignelse også for andre.

Guds fred inn i påskehøytiden til dere alle.

Del denne siden med andre!

Share on Facebook

Logg inn