Pastorens hjørne

2. søndag i fastetiden 

Luk 7,36-50

Fordommer er noe skumle greier – og jeg snakker av erfaring. Skal vi være ærlige med oss selv – og det skal vi jo – tenker jeg nok at det er flere enn meg i denne salen som med hånda på hjertet kan si det samme: Dette har vi erfaring med.  

Fordom, ja – å dømme på forhånd, forhåndsdømme.  Ikke noe særlig godt juridisk prinsipp, men det daglige livet er fullt av det. “Nei, den eller den kan jeg ikke noe med”. Ikke fordi jeg kjenner vedkommende, men sånn som vedkommende har framstått for meg på tv, for eksempel. Eller som hørt i kirkelig sammenheng: “Presten vår er ikke som andre prester.” Underforstått at alle andre prester er noen særinger, men vår prest er en kjempegrei og all right fyr.

La nå dette være noen innledende tanker til den teksten vi nå skal lese.

Luk 7,36-50 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven.

39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» 40 Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus.

44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

48 Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Det er i og for seg ikke noe nytt i at Jesus irettesatte en religiøs leder. Vi hører om dette både titt og ofte i evangeliene. Det er for så vidt ikke persongalleriet heller, men settingen som gjør denne situasjonen spesiell. Min første tanke er i hvert fall at denne hendelsen strekker seg mye lenger enn kun til det som skjer i dette rommet denne dagen – og at det er en salving som peker fram mot Jesu død.

Lukas gir oss ingen stedsangivelse for hvor denne historien skjedde. Ifølge Lukas, hadde Jesus akkurat vært i Kapernaum og i Nain – i den rekkefølgen. Nain var ikke så langt fra Nasaret, og lå på en av de veiene Jesus ville ha gått fra Kapernaum dersom Han var på vei til Jerusalem. Et rått tips er derfor at om Han ikke allerede befant seg i Jerusalem, så var Han i alle fall ikke langt unna. Men det blir ren gjetting – og har over hodet ingen betydning for den handlingen som utspilte seg der.

I evangeliene hører vi av og til om fariseere som var, om ikke positive til Jesus, så i hvert fall nysgjerrige på hva Han sto for og hva Han lærte. Den mest kjente av dem er nok Nikodemus – han som kom til Jesus om natta, fordi han ikke turte vise kollegene sine at han ønsket å møte Jesus. Her hører vi om en Simon, som inviterte Jesus inn til måltidsfellesskap. Måltidet var et viktig møtepunkt. Og denne invitasjonen kan i utgangspunktet høres veldig hyggelig og positiv ut – men vi får ikke vite hvorfor han inviterte Jesus – om det var fordi han var nysgjerrig eller om det var for å prøve å sette ham fast i lærespørsmål, slik fariseerne elsket å utfordre andre lærere.

Problemet for Simon var bare det at han ikke tok imot Jesus som gjest i sitt hus på en ordentlig måte. Om det var bevisst, eller om han bare var litt “star struck”, får vi ikke vite. Det var i alle fall ikke etter boka.

Etter en lang dags vandring på støvete veier og i steikende sol, var det helt vanlig at gjestene fikk anledning til å vaske føttene og hendene og fikk en dash med velluktende olje på hodet, sikkert for å gi litt velværefølelse ved å dekke over svettelukta. Jesus hadde ikke blitt tilbudt noe av dette hos Simon. Og nettopp de skitne føttene og det svette hodet gjør situasjonen lite delikat og denne kvinnens handling enda mer udelikat, hvis vi kan si det sånn.

Det var helt vanlig at en kvinne hadde en slik krukke eller flakong med olje rundt halsen, og vi kan med sikkerhet konstatere at en alabastkrukke med fin salve garantert ikke var det billigste hun kunne få tak i. Kan hende at dette var den største verdien hun hadde i sitt eie og at det på en måte var sparebøssa hennes, da den kunne selges for mange penger. Judas mente i hvert fall det ved en seinere anledning. Det vil i så fall bety at hun ga alt – eller i hvert fall det mest dyrebare hun eide til Jesus.

Så kan vi selvsagt lure på hvordan hun i det hele tatt kunne komme seg inn dit hvor Simon og gjestene hans lå til bords. Men det var helt vanlig at når en fariseer kom på besøk eller fikk besøk, var det fritt fram for alle til å komme – mest for å høre han selv si noen kloke, visdommens ord. Fariseernes tanker om egen fortreffelighet og visdom overgikk det meste og de fleste – noe vi også kan merke i denne historien. Det var bare én type kvinner som kunne finne på å slå ut håret i det offentlige rom, så hun avslørte seg selv. En anstendig kvinne ville alltid ha håret knyttet opp. Simon gjorde seg sine tanker om nettopp dette og vi får en klar formening om hva han tenkte om slike kvinner. Fordommene sto sikkert skrevet utenpå ham.

Men Jesus visste hva Simon tenkte og grep tak i situasjonen med en gang – og vi må anta at Simon fikk en leksjon han ikke kom til å glemme med det første. Tro det eller ei, men det går faktisk an å være så religiøs og så mye moralens vokter at en ikke har plass til Gud. For oss kristne går det an å vokte dogmene - læresetningene – så til de grader at du glemmer eller ikke har plass til Jesus. For å si det litt mer brutalt: det går an å være så kristelig at det ikke er plass til Jesus – at kjærligheten til Gud og medmennesker forsvinner i nidkjærheten over å vokte “den rette lære”. Det å ta vare på dogmene blir viktigere enn å ta vare på mennesker. Sagt inn i vår sammenheng: det å beskytte Luthers lære blir viktigere enn å forkynne det Jesus lærte oss. Det var den samme grøfta fariseeren Simon hadde havnet i.

Og jeg må jo innrømme at jeg blir ganske så fascinert av Jesu evne til å gripe tak i situasjoner og anskueliggjøre poenget sitt ved hjelp av helt enkle historier som gikk rett inn i folks hverdag. Livet den gang var ikke noe enklere enn det er i dag. Det var for de fleste fra hånd til munn – og knapt nok det. Både pantelåneren og pengeutlåneren hadde en sentral rolle i samfunnet, så dette var en situasjon alle kunne kjenne seg igjen i. Og det var selvsagt umulig å konkludere annerledes enn det fariseeren gjorde etter den fortellingen Jesus nettopp hadde fortalt – noe Jesus da tar med seg videre til neste steg, som er ment å være selve øyeåpneren for Simon. Og vi må jo innrømme at dersom han ikke tok til seg både det ene og det andre hintet her, så var han ikke spesielt smart likevel. For dette er ikke så rent lite av en korreks til verten. Og det gikk ikke bare på det at han ikke hadde oppfylt sine forpliktelser som vert, men også på fariseernes selvgodhet som syndfrie moralens voktere og som derfor ikke hadde behov for tilgivelse for sine synder – for de hadde jo ikke begått noen. Vi møtte noe av den samme innstillingen deres da de gikk ut i ørkenen for å sjekke opp læren til Johannes døperen ved Jordan-elva – han som døpte nettopp til syndenes forlatelse. Vi hører ikke om mange fariseere som tok steget ut i elva for å bli døpt.

Jesus argumenterer med at den som har fått mange synder tilgitt, vil vise stor kjærlighet til den som har tilgitt, mens mangelen på syndserkjennelse og behov for tilgivelse, gir ditto mindre takknemlighet og kjærlighet. Og vi skal ikke legge skjul på at dette var et frontalangrep både på fariseeren og hele hans selvforståelse og av hans tolkning av Guds ord – og det kan ikke være tvil om at det må ha stilt ham i stor forlegenhet.

Det er en grunn til at jo dypere vann du har vært på i livet, dess større takknemlighet og kjærlighet har du til Jesus, som berget deg ut av det. Det er en grunn til at det ofte er vanskeligere for pene, pyntelige mennesker å skjønne at de har behov for Jesus – for de har det jo så bra uten, enn det er for dem som ser at deres eneste håp og sjanse er nettopp denne Jesus. Og det er vel liten tvil om at mangelen på syndserkjennelse og erkjennelse av behov for tilgivelse, er en av de største manglene også i dagens samfunn. Er det noe de fleste i dag kommer til å få mangellapp på, så er det akkurat det.

For virkelig å poengtere hva Han mente, tilsa så Jesus denne kvinnen syndenes forlatelse – tilgivelse for syndene. Men da ble det liv og røre! For hvem var Han som tiltok seg en slik rett? I de tilstedeværendes øyne var det kun én som kunne gjøre det, og det var Herren Gud selv. Men Jesus merket hva de tenkte. Derfor endret Han ordlyden, slik vi av og til opplever at Han gjorde i slike situasjoner, for liksom å vise hvor feil de tok. “Din tro har frelst deg. Gå i fred.”

Jesus visste hva denne kvinnen sto for. Han visste hennes innerste tanker og dypeste lengsler. Han visste at det hun gjorde for Ham var ekte og kom fra dypet av hjertet. Hennes tro ga seg utslag i en kjærlighetshandling og hengiven tilbedelse. Jesus klargjør for alt og alle at det ikke var handlingen i seg selv som frelste henne, men hennes tro – noe som var nok et anslag mot det fariseerne sto for. Det er troen som frelser, ikke gjerningene. Hele Bibelen er samstemt i det – noe også Luther grep tak i da han utformet sin “sola fide” – troen alene-tese – som et hovedgrunnlag for vår tro.

Som mennesker må vi innrømme at vi kan føle oss både små og fortapte – ikke minst i møte med andre mennesker. Vi kan være mobbet, fornedret og forfulgte. Og med den motstanden kristne og kristne verdier møter i dag, tror jeg dette er noe vi dessverre må forberede oss på og til. Men ingen ting kan skille oss fra Kristi kjærlighet og ingen eller ingenting kan ta fra oss kjærligheten vår til Jesus og troen på Ham. Det er som tittelen på ei bok fra 80-tallet av Sverre Asmervik, om enn i en helt annen kontekst: Men tankene mine får du aldri. Eller som vi kanskje ville si: Men hengivenheten min til Jesus kan du aldri ta fra meg.

For, når det kommer til stykket, er det hengivenhet som er nøkkelbegrepet i denne fortellingen – å gi hele meg og alt jeg har til Jesus. Og denne hengivenheten, sier Jesus, er ofte proporsjonal med hva du synes du har fått av Ham. Rett og slett hvor overveldet du har blitt av Guds nåde gjennom Jesus. Og hengivenhet og kjærlighet hører sammen. Derfor kan Jesus si: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.

For oss som ikke er fysisk sammen med Jesus, slik de var den gangen, blir spørsmålet til syvende og sist hvilken autoritet jeg tillegger Guds ord – Jesu ord – i mitt liv. Godtar jeg at det som strider mot Guds bud i mitt liv, kalles synd? Godtar jeg at jeg i Guds øyne er en synder og at jeg trenger både syndserkjennelse, syndstilgivelse og frelse? Og, ikke minst: ønsker jeg å gjøre noe med synden som avdekkes i livet mitt? Det er når jeg innser hvor grenseløs Guds nåde og Guds kjærlighet er – at “hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv” – og at “alle har syndet og mangler Guds herlighet, men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus” – at min egen kjærlighet og hengivenhet til Jesus - Han som er det levende Guds Ord – også kan være grenseløs, slik at jeg virkelig kan holde fast i at hengivenheten min og kjærligheten min til Jesus kan aldri noe eller noen ta fra meg. Kom med dine fordommer mot meg, mobb meg, forfølg meg – men hengivenheten min til Jesus får du aldri tatt fra meg.

1. søndag i fastetiden 

Matt 26,36-45

Fra og med onsdag som var, også kalt askeonsdag, ligger det 40 dager med fastetid foran oss – bare søndagene er unntatt. Og spørsmålet dukker uvilkårlig opp: hvordan vil du – hvordan vil jeg – feire denne tida? Vi lever i et samfunn som knapt nok er vant til å forsake noe som helst – bare nyte godt av de godene verden har å by på. Og nettopp der kom nøkkelbegrepet: nyte godt av de godene som verden har å by på. Fastetidas hensikt er jo å hjelpe oss å vende fokuset bort i fra alt det som verden har å by på, og vende fokuset mot den åndelige delen av livene våre – at vi også er åndelige mennesker – ja, mest av alt åndelige mennesker.

Jeg skal på ingen måte skryte på meg å være god på “faste og bønn” som Bibelen stadig taler om. Men når fastetida begynner, blir jeg i det minste minnet om noe jeg så absolutt skulle ha jobbet med i mitt eget liv. Hva ville være en stor forsakelse for meg? Kutte ut kaffe i 40 dager? Kutte ut sjokolade eller brus eller øl? Ha kjøttfrie 40 dager? Se, det er mange muligheter. Jeg tenker at det er om å gjøre å finne noe som jeg kan klare å gjennomføre så jeg føler at det er en seier for meg – en seier over meg selv og et av godene som verden har å by meg. Det kan godt hende at det jeg finner ut, er hvor svak jeg er. Men da har jeg i hvert fall funnet ut det.

Bakgrunnen for den kristne fasten er selvsagt at Jesus forsaket alle sine himmelske goder for å bli en av oss slik at Han kunne frelse oss, slik at vi også kan få del i alle Hans himmelske goder. At det var en kamp, hersker det ingen tvil om. I dag skal vi høre om den kanskje vanskeligste kampen for Jesus – øyeblikket da dødsdommen ble beseglet av Far selv. Det var så vanskelig for Jesus også at Hans sjel var tynget til døden av sorg.  

Matt 26,36-45 Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» 37 Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. 38 Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» 39 Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»

40 Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? 41 Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» 42 Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» 43 Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. 44 Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. 45 Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.

La det ikke være noen som helst slags tvil: Fristelsene sto i kø også for Jesus. Ikke bare i løpet av de førti dagene Han var i ørkenen i begynnelsen av sin karriere, men også til å gjøre det hele enklere for seg selv. Det var mange muligheter til det. For, når sant skal sies, er det litt av en avslutning på noen få begivenhetsrike år vi blir vitne til for Jesus sin del.

De fleste av oss må vel innrømme at vi er svake for ros og smiger – kom ikke og si noe annet. Mange prøvde seg med dette på Jesus også. De hyllet Ham og ville gjøre Ham til konge over folket. Men Jesus avslo å bli folkets leder og konge. Folket prøvde seg flere ganger, men Jesus trakk seg unna. Det var ikke det som var oppdraget Hans. Alle djevelens lumske angrep og fristelser til tross, så holdt Jesus seg strikt til den planen som var lagt – en plan som ble gjennomgått på nytt da Han møtte Moses og Elia på fjellet, som vi hørte om for to uker siden. Og for en måte Han gjennomførte denne planen på! Tenk bare på måten Han lærte opp en haug med tumlete disipler. Og, ikke minst, hvordan Han fortsatt holder på med det samme den dag i dag. Det er noe vi virkelig kan undres over.

Men først og fremst er denne delen av historien en leksjon i bønn – og her har vi til de grader mye å lære av Jesus. I denne vesle sekvensen samles alt som Jesus har lært oss om bønn – og det viser oss at Jesus praktiserte det Han lærte.

Vi skal huske at det i utgangspunktet var en glad og sikkert munter gjeng som kom til Getsemane denne natta. De hadde akkurat spist påskemåltidet og sunget det store Hallel. Vi kan godt se for oss en gjeng som på veien ut til hagen gikk og nynnet eller sang på nettopp dette store Hallel – denne bibelske lovsangen i Salmene 113-118 som egentlig var en takk og en lovprisning til Gud for utfrielsen fra Egypt. Jeg ser dem for meg der de toger ut av byen mens de fortsatt synger på denne lovsangen. Akkurat på samme måten som jeg etter en gudstjeneste gjerne får en av melodiene på hjernen og går og nynner på den i lange tider etterpå. Jeg tenker det er noen andre som også kan kjenne seg igjen i dette. Og selv om Jesus visste godt hva som var i vente, ser jeg også for meg at Han gjerne ledet an i lovsangen mens de gikk ut i mørket mot Getsemane. Dette er altså bakteppet for det som nå videre kommer til å skje: En munter og sliten gjeng på vei til en hage på Oljeberget.

Midt i denne lovsangen lå det et alvor – selv om disiplene enda ikke hadde forstått det. Men Jesus visste. For, lovsangen til tross, var Jesus i stor nød. Og her får vi den første bønneleksjonen: Når nøden er størst, er det viktigste vi kan gjøre å henvende oss til Far i himmelen. I sin aller største nød, hadde Jesus behov for å be – for å snakke med Far. For Jesus var det den mest selvsagte ting i verden. Jesus sa selv til disiplene at Hans sjel var tynget til døden av sorg.

Mange av salmene viser oss også at bønnen er det viktigste vi har i alle livets situasjoner. Vi må ikke være “in the mood” til å be. Vi må ikke vente til vi finner de rette, fine ordene. Bønn kan like gjerne – og kanskje aller helst – være spontan samtale med Gud – i glede – i nød – i sorg – i alle de situasjonene livet byr oss. Det er ikke alltid nødvendig med ord en gang. Jeg er helt sikker på at mange av oss kunne være mye flinkere til – som Paulus uttrykker det – å “kaste alle ting på Ham”.

Med den bønnen vi får vite at Jesus ba, kan vi selvfølgelig stille spørsmålet: Var Jesus redd for å dø? Han visste tross alt at det var derfor Han hadde kommet og hadde jo, som nevnt, for ikke lenge siden snakket med Moses og Elia om det. Jeg tror ikke Jesus var redd for å dø – Han visste hva Han skulle igjennom – og samtidig visste Han at Han skulle hjem til sitt himmelske rike og få sin herlighet tilbake. Det tror jeg Han gledet seg til. Jeg tror heller ikke Jesus var redd for smertene med naglene eller korset. Men det kan hende at Han fryktet smerten ved å bære tyngden av alle verdens synder på dette korset. Men det er bare mine tanker, og jeg kan ikke på noe vis forestille meg hvilken tyngde det må ha vært.

Leksjon to er at Jesus tok med seg sine nærmeste venner for å be sammen med Ham. Jesus hadde jo selv tidligere lært dem at “Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen.” ( Matt 18,19) Bønnefellesskapet er altså viktig. Jesus trengte all den bønnestøtten Han kunne få. Problemet var bare at det var en sliten gjeng Han hadde med seg, så da stillheten senket seg, sovnet de som skulle backe Ham opp. Kan hende er det noen av oss som kjenner seg igjen i dette også? Jeg har i hvert fall ingen grunn til å hovere over disse disiplene.

Det tredje vi kan lære, er at gjentatt bønn – altså utholdenhet i bønn – er viktig. Jesus ba Far om det samme tre ganger. Han gav seg ikke. Det samme gjelder for oss.

Likevel: Far i himmelen svarte ikke. Jesus fikk tilsynelatende ikke svar, selv hvor mye Han ba og hvor mange ganger Han gjentok bønnen. Himmelen forble stille. Han som tidligere hadde sagt “dette er min Sønn, den elskede”, Han svarte ikke på sin elskede Sønns bønn. Da tenker jeg at “du verden hvor gjenkjennelig”. Jeg vil anta at de fleste av oss kan kjenne oss igjen i at vi ikke synes vi får bønnesvar. Vi ber og ber og synes vi er utholdende i bønnen – vi stormer himmelrikets porter, som det så fint heter – men vi føler at svarene uteblir. Men, dere, at Gud ikke svarer, betyr ikke at Han ikke har hørt. Gud hører alle bønner som i oppriktighet stiger opp til Ham. I følge Åpenbaringsboken, sørger Den Hellige Ånd til og med for å mangfoldiggjøre dem før de når fram til Far. Så realiteten er nok heller at Herren har en annen plan enn den vi har tenkt ut.

Og det er her den aller, aller vanskeligste bønnen kommer inn i bildet – og Jesus lærer oss viktigheten av å be den også: “Men ikke som jeg vil, bare som du vil”. Eller som Jesus har lært oss å be: “La din vilje skje på jorden, på samme måten som i himmelen.“

Hvis vi tenker at vi er en del av Guds plan her på jorden, er denne bønnen den aller, aller viktigste bønnen vi kan be. Jesus visste det – og godtok det. At himmelen var taus, var for Ham svar godt nok. Tausheten ble en bekreftelse på at “Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.” Spørsmålet for oss, er om vi er villige til å godta Guds vilje på samme måten. Når sant skal sies, får det neppe de samme konsekvensene for en hel menneskehet dersom vi skulle feile i dette som om Jesus skulle ha feilet. Men vår lydighet kan utgjøre en forskjell for en eller flere. Det skulle være et tankekors for oss og en inspirasjon til å følge opp Jesu eksempel. Det er som de sier i MAF: Vi kan ikke redde hele verden, men vi kan utgjøre en forskjell og redde verden for noen.

Jesu lydighet og vilje til å være en del av Guds plan, skulle fylle oss alle med ydmykhet, takknemlighet og lovsang. Jesus og disiplene sang Det store Hallel i forkant av det som skjedde. Vi kan synge lovsanger i etterkant – mest av alt fordi vi kjenner resultatet av det som skjedde: Jeg er frelst – å for en nåde! Nåde over nåde! Jeg er frelst – å for en gåte! Nåde over nåde!

Kristi forklarelsesdag

Luk 9,28-36

Vi har gjennomlevd et par vanskelige år nå – år som har innebåret savn og forsakelse. Vi har vært tvunget til å avstå fra mange av våre normale aktiviteter og relasjoner. Det er ingen tvil om at dette har vært et savn for oss alle – og kanskje aller mest for de unge. To år er en mye større andel av ti eller tyve år enn av sytti, åtti, nitti. Men selv om vi har måttet legge oss til helt nye vaner og omgangsformer, kjenner mange av oss på en takknemlighet over at ting har gått bra for de fleste. Og midt i alt det vanskelige, har vi fått kjenne på at håpet betyr noe også i vår del av verden – og at det kanskje var noe vi trengte å bli minnet på nettopp i den tida vi lever i, hvor det er penger og vellykkethetsideal som teller mest. Kan hende var det også nødvendig for oss å bli minnet om at heller ikke vi – med alle våre penger og all vår velstand – er forskånet fra kriser. Kanskje trengte vi å bli minnet om hvor skjørt livet tross alt er og hvor sterk behovet for kjærlighet og relasjoner er. Sorg og savn er oftest uttrykk for kjærlighet. Så, når vi har savnet forsamlingen og fellesskapet, er det ikke bare fordi vi elsker Jesus, men også fordi vi er glade i hverandre.

Og er det ikke nettopp når kriser rammer at Jesus står enda tydeligere fram for oss? Med Ham på laget trenger vi ikke å frykte for noen ting – hva enn utfallet skulle bli. “For meg er livet Kristus og døden en vinning,” som Paulus sier. For Paulus visste hva han hadde i vente – det hadde han fått høre direkte fra de av disiplene som hadde opplevd det på nært hold – de som fikk være med da Jesus viste dem sitt sanne jeg og åpenbarte sin himmelske herlighet for dem.

Jeg tenker at det var jammen godt at noen av disiplene fikk oppleve det slik at de kunne fortelle det videre til oss, for det sier oss nemlig noe om hva vi har i vente også. Som Jesu Kristi brødre og søstre er dette en herlighet også vi har del i. Vi skal bli Ham lik. Det har vi Jesu egne ord på.

Nå skal vi lese om hva disse disiplene opplevde.

Luk 9,28-36 Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. 29 Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. 30 Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. 31 De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem.

32 Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. 33 Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: "Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia" - han visste ikke selv hva han sa. 34 Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. 35 Det lød en røst fra skyen: "Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!" 36 Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett.

En ting jeg har stusset på mange ganger, er disse disiplene som hadde en tendens til å sovne når store ting var i ferd med å skje. I dag hører vi om de tre mest sentrale av dem, som fikk være med Jesus opp på fjellet til et helt unikt møte med to av de mest sentrale bibelske personene før Jesus. Men de var så trøtte at de sovnet – ja, de sov til og med veldig godt, står det. Senere får vi høre om de samme tre som sovnet også da det gjaldt som mest for Jesus, da de var i Getsemane-hagen. Det eneste Han ba dem om den gangen, var at de skulle være våkne og be sammen med Ham. Hva var det med dem? Var det så slitsomt å være sammen med Jesus at de var konstant trøtte og utslitt? Det må jo være lov til å stille et sånt spørsmål til en fortelling som er så dønn ærlig. Og jeg skal ikke slå meg på brystet og påberope meg noe annet enn at jeg kjenner igjen følelsen.

På den andre siden, kan vi kanskje se på det som en trøst for oss. For, skal vi være helt ærlige med oss selv, må vi vel innrømme at hvis det er noen som sover mens tida går og vitterlig nærmer seg enden i full fart, så er det mange av oss “moderne” kristne. Det er da jeg tenker at trøsten for oss må være at Jesus ga ikke opp disiplene til tross for verken trøtthet eller fornektelse. I stedet ledet Han dem videre til erkjennelse. Da tenker jeg at da er det en sjanse også for oss. Det gir i hvert fall meg et visst håp. For jeg må vel innrømme at det lengste kapittelet i min biografi kommer til å hete: Ole-Bjørns unnlatelsessynder. Det kapittelet alene tror jeg fort kan komme til å strekke seg over flere bind. For meg blir dette selve kronbeviset på hvor enormt stor Guds nåde faktisk er.

Jeg skal også åpent og ærlig innrømme at jeg misunner folk som påberoper seg å ha fått en åpenbaring fra Gud eller sier de har opplevd å se Jesus i all sin herlighet – eller som står fram i forsamlinger med et budskap fra Gud og som tør å påberope seg titler som profet, Guds mann og apostel. Hvorfor er ikke dette noe Herren lar alle sine barn få oppleve? Hvorfor er det slik for meg, som kanskje for de fleste av oss, at livet “bare” går sin gang på det jevne, med noen ups and downs innimellom?

Kanskje finner vi noe av svaret i dagens fortelling? Jesus tok altså med seg bare tre av alle disiplene sine opp på fjellet. Vi kan raskt gå ut i fra at det var mange flere som vanligvis var sammen med Jesus enn de tolv vi normalt hører om. Et annet sted hører vi om at Jesus sendte ut 72 disipler. Og av denne flokken var det altså bare tre som fikk være med og se Jesu herlighet. Og jeg tror ikke det ble de tre fordi de hadde utmerket seg på noe som helst vis eller at det var de tre beste, selv om Jesus selvfølgelig kjenner hjerters innerste tanker. På den annen side, vet vi også at nettopp disse tre ble meget sentrale skikkelser i den første menighetsdannelsen.

Det er ingen tvil om at de øvrige disiplene og vennene etter hvert så på disse tre som de naturlige lederne i menigheten. De blir tydeligvis oppfattet av de andre som at det var nettopp de som sto Jesus nærmest. Samtidig skal vi ikke kimse av at det var bruk for alle de andre også – om enn på et litt annet plan. Hvis vi ser bort i fra enkelte topptunge organisasjoner og byråkratier, er det slik at de det er aller flest av i et samfunn, er helt vanlige folk som har hver sine oppgaver for å få alt til å fungere – også de mest trivielle oppgavene. Og sånn tenker jeg at det må være i Guds rike også, hvor hovedoppgaven er å formidle Guds kjærlighet til alle vi treffer på vår vei. Jesus sier masse positivt om trofaste og ivrige arbeidere. Ikke alle kan være apostler, ikke alle kan være lærere, ikke alle kan være evangelister – men alle kan være disipler og spre det gode budskap gjennom sine helt vanlige liv.

Det som er det fine med denne historien, er jo at når Jesus stadig poengterer at “det er noe mer” enn dette livet her på jord – gir Han oss her et lite blikk inn i hva dette “mer” innebærer. Jesus har lovet oss at vi skal bli lik Ham og her får vi se Ham som Han er og dermed hva det skal bli av oss. Jesus har gitt oss et aldri så lite innblikk i “sin” verden – den åndelige verden, så vi kan ha en formening om hva vi har i vente – så vi har noe å se fram til og glede oss til.

Det er også denne herliggjorte Kristus som skal komme igjen for å hente vennene sine og som har seiret over denne verden og som har frelst oss alle fra den sikre, evige død. Det er denne himmelske herligheten som Åpenbaringsboken maler så sterkt for våre øyne – både i beskrivelsen av den himmelske sfære og i beskrivelsen av Jesus som seierherren.

Fram til det skjer, lever jeg i det håpet som denne fortellingen tenner i meg – håpet om at det virkelig finnes en framtid også for meg hos vår Far i himmelen. Håpet om at også jeg skal få æren av å bli Kristus lik – likesom Peter, Jakob og Johannes: på tross av alle mine svakheter og min utilstrekkelighet. På tross av all min unnfallenhet og fornektelser og at jeg sover i timen. For Jesus har ordnet alt, så nå står og faller alt på at jeg tror at Jesus virkelig er min Herre og Frelser.

Og at det faktisk er slik som det står i salmen: Ren og rettferdig, himmelen verdig, er jeg i verdens Frelser alt nu. Takk og lov at det til syvende og sist er slik det er!!!

6. s i åpenbaringstiden

Mark 13,21-27

Jeg tror vi har belegg for påstanden at menneskene på ett eller annet vis til alle tider har lengtet tilbake til sitt opprinnelige samfunn med Gud. Ikke alle vil uttrykke seg på den måten, men det er dette som ligger bak – om man kaller det Nirvana eller Den store lykken eller himmelen eller Guds rike. Det pussige er at i store deler av verden har det dannet seg en oppfattelse av at det må skje en enorm omveltning for at dette skal kunne skje. Og ofte snakker vi om omveltninger av kosmiske dimensjoner. Begreper som fimbulvinter, ragnarokk og apokalypse har blitt en del av vårt daglige vokabular. Og nå føler vi vel at dette er noe som fort kan ligge fryktelig nær.

Opp gjennom historien har mange prøvd å beskrive i ord hva som kommer til å skje – og i dagens bildemedieverden har skrekkscenariene blitt mer actionfylte og skremmende enn noen gang. Og det mest skremmende er jo at vi nå ser at den eneste måten verden kan reddes på, er ved en totalrenovering – altså en kollaps og en nyskapelse.

Det er også skremmende at Bibelen, som kanskje er den mest realistiske framstillingen av menneskets historie helt fra skapelsen av, har veldig kraftfulle profetier om det som kommer til å skje. Bibelen kaller det «de siste tider» og «Herrens dag» - og det er ikke entydig hyggelig lesning.

Men, likesom på Jesu tid, er det tydelig at det skal ligge en universell forventning i lufta. Til og med «tidsånden» - slik verden tenker, som vi normalt ikke forbinder så veldig mye positivt med, skal ha en form for forventning om en kommende frelser, en Messias, i seg.

Ut i fra det Bibelen forteller oss – og ikke minst det Jesus sier oss om dette – er det ingen tvil om at vi går spennende tider i møte. Aldri har vi kjent at enden må være nærmere enn nå. Tegnene som peker mot slutten, har aldri vært tydeligere og kraftigere enn i dag. Derfor er det viktig at vi forbereder oss på at noe kan komme til å skje når som helst. Og, hva som enn skjer, er den beste forberedelsen vi kan gjøre, å holde oss nær til Jesus. Derfor, når Jesus prater om disse tingene, er det aldri bare advarsel, men også trøst og oppmuntring – til å holde ut og til å holde oss tett til Ham.

Gjør deg klar for en apokalyptisk reise i dagens tekst – en framstilling som langt overgår enhver filmatisk framstilling – være seg “Star Wars” eller “Apokalypse – nå”. Dette er den kommende virkelighet – fortalt oss av Herren selv, så vi skal være forberedt, som Han selv sier.

Mark 13,21-27 Om noen da sier til dere: `Se, her er Messias` eller: `Se, der er han`, så tro det ikke! 22 For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. 23 Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd.

24 Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. 25 Stjernene skal falle fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes. 26 Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. 27 Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. 

Konklusjonen på det Jesus her forteller oss, er det forhåpentligvis alle kristne til syvende og sist lengter etter, men innledningen er noe vi i vår vestlige verden helst ikke liker å høre, men som våre brødre og søstre som lider for Jesu navns skyld, elsker. Og det Jesus forteller, er jo bare som en innledning å regne. Leser vi Åpenbaringsboken, får vi den utilslørte sannheten malt for våre øyne i kraftige farger. Og, det mest skremmende er egentlig ikke det som står beskrevet der, men at vi er så dårlige til å ta det på alvor.

Her i vår vestlige verden, har vi – og det gjelder også for oss kristne – lullet oss inn i en velstandssøvn og en tilbakelenthet, hvor drømmene går på at vi har fortjent vår velstand. Og, som om ikke det er nok, skal vi også slippe å oppleve «den store trengsel», som Bibelen taler om. Selv i vestlige kristne kretser forkynnes det lettvinte gledesbudskapet at vi som kristne skal slippe unna “den store trengselstiden”. Og det mens kristne brødre og søstre i andre deler av verden virkelig opplever denne store trengselen på kroppen, med forfølgelse, fengsling, tortur og drap. Jeg har en formening om hvem av oss som kommer til å bli mest overrasket når det kommer til stykket.

Så kan vi selvsagt argumentere med at vi også opplever vår form for forfølgelse, men mer på det psykiske planet, med angrep på alt som smaker av kristen tro og kristne verdier. “Her lukter kristenmanns blod,” sier trollet i eventyret – et eventyr som har blitt til virkelighet for mange. Også i vår del av verden er det mer eller mindre straffbart å stå for et kristent livssyn – og det er i hvert fall helt innafor å mobbe en som er kristen. I særdeleshet dersom du ønsker å stå for det vi vil kalle et konservativt skriftsyn – altså det Bibelen vitterlig forteller oss. Da kan du fort bli stemplet som mørkemann. Nå har Staten til og med skaffet seg et virkemiddel i form av lovverk som gjør at de kan la være å gi pengestøtte til dem de er uenige med.

Jada, vi kan gjerne argumentere slik, men poenget mitt er at mange vestlige kristne snakker om at Jesus først skal komme og hente vennene sine, nemlig før den store trengselstiden, og at Han etter det skal komme igjen og gjøre den store omveltningen. Jeg må innrømme at jeg har lest og lest i min Bibel og klarer ikke å finne belegg for en slik påstand. Og hvilket budskap er dette til dem som føler at de virkelig lever i den store trengselen i dag? Det eneste jeg kan finne at Jesus sier om dette, er at denne trengselstiden skal forkortes, for de helliges skyld – for at du og jeg skal ha sjanse til å overleve i det hele tatt.

Likevel, felles for alle oss kristne, er forhåpentligvis at vi lengter etter å møte Jesus ansikt til ansikt. Og nettopp dette håpet, denne lengselen og forventningen, er det noen som vil utnytte – og det har vel egentlig vært slik i hele kristenhetens historie. Men, vi har vel en følelse av at med alle de mulighetene som mediene gir oss i dag, er det en tiltagende styrke i ropet om å påberope seg nøkkelen til hvordan verden kan bli helbredet og frelst. Og du trenger slettes ikke å ha noen relasjon til Jesus for å ikle deg en sånn Messiasrolle – heller tvert imot. For det er mange frelsesveier i dagens samfunn. Noen vil frelse verden gjennom riktig kosthold, andre ved å fokusere på miljøet og atter andre ved forskjellige typer åndelig veiledning. Hovedsaken er at mange tror på deg. Og det er lett å la seg forføre av fine ord. Det er jo ikke for ingen ting at ei ung, svensk jente nå for andre gang har blitt nominert til Nobels fredspris.

Men, i motsetning til Jesus, er det ofte langt mellom ord og handling hos disse som står fram som frelsere.

Jesus advarer oss mot å bite på disse løgnene. Ingen av disse er Messias, selv om de får utrettet aldri så mye. Og jeg er helt sikker på at enkelte vil klare å utrette veldig mye – ja, imponerende mye. Men våre miljøsynder, som likevel bare er en liten del av vårt synderegister, har allerede kommet så langt at det er bare én som kan rydde opp, og det er Skaperen selv. Og Han har planen klar: Hele universet skal fornyes – himmelen så vel som jorda. Tenk, dere: Menneskets synd får kosmiske følger! Heldigvis har også Jesu soningsverk universell betydning.

Og det ser ut til å være nødvendig. For ut i fra det Jesus sier her, kan det se ut som Han har følgere flere steder enn her på jorda. Englene skal samle inn de utvalgte helt fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. Høres ikke det spennende ut? Legges det opp til noe her som langt overgår vår aller villeste fantasi? Vel, vel. Jeg skal vokte meg vel for å dra den der for langt… Men, det er jo en spennende tanke, da!

Jeg leste for øvrig nettopp en forskningsartikkel som mente at universet nå er i ferd med å nå sitt ytterste punkt. Etter nå i millioner av år å ha utvidet seg, er det nå like før det imploderer – altså trekker seg sammen igjen. Tidsaspektet på dette var det ikke sagt noe om, men da tenker jeg hvor realistisk Bibelen er når den skisserer hvordan stjernene skal falle ned fra himmelen og hvordan himmelrommets krefter skal rokkes og himmelen skal rulles sammen som en bokrull. Det som for enkelte framstår som overtro og eventyr, får plutselig en skremmende realisme over seg. Og det endelige tegnet skal vise seg på himmelen: Jesus – Messias – seierherren – universets Herre – som kommer i skyen.

Den tanken som umiddelbart slår meg, er hvilken kraft det er i Guds kjærlighet – Guds chæsæd – Guds agape. Det som for datiden fortonet seg som en helt dagligdags henrettelse på korset, fikk konsekvenser for hele universet. For en kraft! For en kjærlighet! Bibelen levner ingen tvil om at Gud er hele universets Skaper og Gud. Det var Guds skapende ord som startet skapelseseksplosjonen. Teorien om “the big bang” og Bibelens skapelsesfortelling ligger ikke langt fra hverandre, ser dere. Det er sprengkraft i ord. Når Gud griper inn, får det derfor konsekvenser for alt han har skapt – fra himmelens ytterste rand til lille meg.

Vi kan sannelig ikke annet enn undres med salmisten: Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? (Sal 8,4-5)

Så er altså dette så viktig for Jesus, at Han finner å måtte gi oss beskjed, så vi ikke skal gå oss vill og følge feil person. På Hans egen tid, var forventningene skyhøye. Tidsånden var der og alt lå til rette for at Frelseren skulle komme. Folket ventet på en frelser. Mange prøvde å påberope seg å være Messias, men da Han endelig kom – tok de fleste feil eller skjønte det ikke. I dag er tida minst like moden – og som på Jesu egen tid, står flere fram som Messiaser. Mange følger dem – og alle tar feil.

Vi kan ikke undertrykke eller prate bort at det ligger en slags forventning i tida også i dag. Jødene ventet på en frelserkonge som kunne befri dem fra undertrykkernes åk. De venter fortsatt. I dag venter mange på en som kan komme med den forløsende løsningen til en jordklode på vei mot undergangen, full av krig, atomopprustning, hungersnød, fattigdom og miljøforurensing – akkurat slik Bibelen forteller oss at det vil være i de siste tider. Og det kan virke som verden godtar hva som helst, bare det ikke har noe med Jesus å gjøre eller bare vi ikke blander Gud – Skaperen – inn i det. Du kan tro på og følge hvilken Messias du vil, bare han ikke heter Jesus.

Men vi vet at dette har med Jesus å gjøre. Han har allerede sørget for at gjenopprettelsen kommer til å skje – ja, Han har allerede sørget for at den har skjedd. Det som kommer, er en følge av det Jesus allerede har gjort. Det skal bli en ny himmel og en ny jord – det gamle er borte, se, det nye er blitt til. Slik åpenbarer Jesus all sin herlighet for oss. Det er Han som er kongenes Konge og herrenes Herre – ingen annen. Derfor kan du allerede nå begynne å glede deg til det store møtet! Bare pass på at du følger Jesus Messias og ingen andre som påberoper seg denne tittelen.

Juledag

Joh 1,1-14

Noen ord er mer universelle enn andre og vi finner dem igjen i nesten alle språk. Noen av disse ordene og begrepene har sin bakgrunn i Bibelen og det bibelske språket – og alle vet hva som ligger i dem – selv de som ikke egentlig har noe forhold til Bibelen. Jeg tenker på ord som for eksempel halleluja og amen og, kanskje til og med Immanuel. Alle har sin opprinnelse i det hebraiske språket og har sin dypt bibelske forankring. Likevel vet alle hva som ligger i dem og mange bruker dem ubevisst i sin daglige tale.

For oss som forkynner og for alle oss som ønsker å formidle budskapet om frelsen i Jesus Kristus, kan dette være nettopp denne typen bindeledd til dagens språk og dagens begrepsverden som vi leter etter for å kunne kommunisere budskapet vårt. Det er altså ikke nok å være vel bevandret i Bibelens lære. Det er minst like viktig å være velkjent med samfunnet og språket vi lever i. Derfor kan det være så vanskelig å bruke vår begrepsverden og våre referanserammer i formidlingen til generasjonene som kommer etter oss. Vi må lære oss disse generasjonenes begreper og talemåter, samtidig som vi ønsker å formidle noen gamle og evige sannheter.

I Efesos rundt det første århundreskiftet i vår moderne tidsregning, levde en person som sleit med akkurat samme problematikken. Han ønsket å formidle et budskap som var fundert i hebraisk språk og jødisk tenkesett. Dette ønsket han å formidle til folk som var totalt fremmede for jødisk terminologi, nemlig den gresktalende verden – da i første rekke grekere og romere. Det var apostelen Johannes – akkurat hjemkommet fra fangenskapet i steinbruddene på klippeøya Patmos.

Og igjen ser vi hvordan Guds timeplan er timet og tilrettelagt. Bare få år tidligere hadde dette vært umulig. For Johannes fant fellesbegrepet: logos – ordet. Med utgangspunkt i dette skrev han så et av de mest fantastiske avsnittene i hele Bibelen, nemlig det vi kaller for prologen til Johannes’ evangelium – hans formidling av de gode nyhetene til en ny tid og til en helt ny setting. Vi skal nå lese og ta for oss dette fantastiske stykke forfatterkunst.

Joh 1,1-14 I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til 4 i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. 5 Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. 6 Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. 7 Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. 8 Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. 9 Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. 10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. 11 Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. 12 Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. 13 De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. 14 Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Ord har kraft og ord har bevegelse. Ord påvirker oss. Treffes vi av ordet, skaper det reaksjoner i oss. Bibelen er også såre klar over dette: I Jes 55,11 står det: ”slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.” Når et ord er sagt, kan det ikke tas tilbake. Det er omtrent som å legge ut et tvilsomt bilde eller en tvilsom kommentar på Facebook eller Snapchat: vips, så er det spredd for alle vinder og delt tusenvis av ganger.

Vi får høre om makten i ordet flere ganger. En kjent historie er jo da Isak velsignet Jakob i stedet for Esau. Da velsignelsen var sagt, kunne den ikke tas tilbake. Respekten for ordet, kan ofte avleses i antall ord i et språk. På hebraisk hadde en ca 10000 ord, mens på gresk var det kanskje så mange som 100000. Likevel var det nettopp “ordet” som ble fellesnevneren for Johannes.

For både jødene og grekerne hadde noen tanker om ”ordet”. I den gresktalende verden hadde mange filosofer utviklet en tankegang om ordets kraft og ordet virkning. Logos hadde med lærdom og visdom å gjøre. Vi bruker det i mye i den sammenhengen også i vårt norske språk: teolog, psykolog, filolog osv. Men etter hvert ble begrepet på gresk mer knyttet til guddommelig visdom. Og dermed var fellesnevneren på plass.

Dette Ordet, sier Johannes, var der allerede helt fra begynnelsen av – allerede før skapelsen skjedde. Ordet hadde da tilhold hos Gud. Og så kommer det en litt unøyaktig oversettelse til norsk: og Ordet var Gud. Det kan vi fort forstå som at Gud selv er Ordet – at de to er én og den samme. Men på gresk står det egentlig at Ordet var 100 % lik Gud. Ordet og Gud er altså to adskilte personer, men med 100 % samme egenskaper og interesser. Det kan være en viktig nyanse å ta med seg når Johannes nå tar oss videre.

For så begynner Johannes å peile oss inn på hvem dette Ordet er. Ordet blir personifisert som ”Han” – uten at det sies noe mer enn det foreløpig. Men denne ”Han”, altså ”Logos”, er hele skaperverkets begrunnelse, for alt er blitt til ved ”Ham”. Gjennom Ham skapes både livet og lyset – begge de tingene som må til for å skape og opprettholde liv – begge er grunnelementene i skaperverket. Ja, mer enn det: Han er livet og lyset. Og dermed har Johannes introdusert nok et ordpar som han kommer til å benytte seg av i fortsettelsen av evangeliet. Samtidig introduserer han oss for mørket, som gjennom hele fortellingen blir en motsats til lyset. Og dermed har han de gresktalende og gresktenkende i sin hule hånd, for dette var språk de kunne forstå. Dette var kjente begreper – definert av deres egne filosofer.

Men her forteller Johannes dem mye nytt om hva disse begrepene innebærer. Han griper tak i det kjente og bruker det som middel for å forkynne det ukjente for dem. Han redefinerer begrepene. Og vi har virkelig noe å lære av Johannes! Dette er jo en lærebok i moderne forkynnelse!

Johannes tar budskapet med seg langt utenfor dets opprinnelige jødiske atmosfære, språk- og tenkesett. Og når vi ser på effektiviteten til de første kristne med tanke på å nå nye mennesker, må vi si at dette var helt riktig tankegang. Hvis vi vil nå nye generasjoner, nytter det ikke å si at vi ikke liker de moderne lovsangene, for eksempel, eller si at vi ikke vil synge på engelsk, hvis det er det språket og musikalske uttrykket de unge bruker og forstår. Det er vanskelig med fornyelse når en sitter bom fast i gammeldags tankegang. Det er vanskelig å gjøre seg forstått når en ikke snakker samme språk – men det er fullt lovlig å omdefinere moderne begreper og gjøre dem til våre ved å gi dem vårt innhold. Det er jo nettopp dette Johannes gjør!

Johannes fortsetter med å definere Jesus inn i den tankegangen han har startet på. Nå har Ordet blitt til lys – det sanne lys, som lyser for hvert menneske. Alle mennesker har muligheten til å bli opplyst av Guds Ord. Men, dessverre, så har verden fjernet seg så langt fra utgangspunktet at menneskene ikke var eller er i stand til å kjenne igjen sin opprinnelse.

Heldigvis, får vi si, får vi allerede her et løfte: Alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn. Er ikke det fantastisk, da, at troen på Jesus gir oss rettigheter i forhold til Gud? Troen på Jesus bringer oss inn i en helt ny virkelighet – den åndelige – inn i Guds rike – helt inn i hjerterota til Herren selv.

Og Johannes legger ikke skjul på at det er som øyenvitne han forteller sin historie. I Jesus, Ordet som ble menneske – fikk de se Guds egen fantastiske herlighet – full av nåde og sannhet. Det er helt sant, sier Johannes, for vi har sett dette med egne øyne.

Jesus må ha gjort et enormt inntrykk på Johannes – det vet vi forresten fra den videre fortellingen. Vi lever jo i lyset fra den. Vi er i den privilegerte situasjonen at vi har fasiten foran oss. Spørsmålet er hvordan vi bruker denne fasiten. For i denne svarboka, står det ikke bare at Kristus er verdens lys, men det står også at Jesus sier til oss at ”dere er verdens lys.” ”Når dere bringer videre evangeliet om meg, er dere verdens lys.” Vi er lys, tent av Jesus, for å bringe Lyset videre.

Johannes var seg sitt ansvar bevisst og brakte evangeliet videre. Det store spørsmålet for oss, er om vi kan si det samme om oss selv? Hvor offensive og framoverlente er vi når det gjelder å spre det glade budskapet?

1 s i advent

Matt 21,10-17

Har du noen gang følt at det trengs en hovedrengjøring i livet ditt? At det var mye skit og lort som det skulle vært godt å være kvitt? At det finnes ting og tang der som du gjerne skulle ha vært foruten?

Jesus er bokstavlig talt i stand til å snu liv på hodet. Han kan sørge for en total opprenskning. Ved Hans hjelp kan du få muligheten til å begynne helt på nytt. Da jeg var på offiserskurs med Feltprestkorpset høsten 1982, besøkte vi Tensenteret på Nannestad. Det var på en måte forløperen til Evangeliesenteret. Beboerne der var rusmisbrukere fra gata i Oslo. Det kraftigste vitnesbyrdet hadde en diger “bamse” som het Bjørn. Han hadde en flere tiår lang historikk med de hardeste stoffene. “Jeg har gått på heroin i tretti år”, fortalte han. “Men så kom jeg hit. Her tok jeg ut heroin og putta inn Jesus og har ikke hatt abstinens én dag. Du skjønner at abstinens får du når du tar vekk noe og ikke fyller igjen tomrommet. Jeg fylte tomrommet med Jesus. Nå har jeg vært nykter i tre år og nå er jeg tilbake på gata for å invitere de gamle vennene mine hit.”

Uten sammenlikning for øvrig, kan vi vel ha denne historien litt i bakhodet når vi leser dagens bibelfortelling.

Matt 21,10-17 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» 11 Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»

12 Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker 13 og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»

14 På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. 15 Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget 16 og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!»

17 Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.

Vanligvis vil vi tenke at 1. s i advent er høstens palmesøndag – dagen da Jesus red inn i Jerusalem og ble hyllet som konge. Vi er vant til at kirkeåret starter med Hosianna-ropet – og det gjør det for så vidt i dag også, men her har vi kommet et skritt videre i fortellingen. Jesus har kommet inn i Jerusalem og oppsøkt tempelplassen – selve hjertet i jødenes religiøse liv. Og der gjorde Han skikkelig vei i vellinga ved å røske opp og kaste ut alt det usunne – det som egentlig ikke hadde noe der å gjøre.

Min aller første tanke her, var at det sikkert ikke er så dumt å starte et nytt kirkeår med en skikkelig opprydding og utrenskning. Det kan sikkert gjelde for noen og enhver av oss. Og det er ingen tvil om at når Jesus får slippe inn i våre liv, blir det omveltninger. Når Jesus begynner å rydde unna alt som ikke skal ha plass der, for å gjøre plass til det som opprinnelig var tiltenkt denne plassen. Når alt det jordiske blir rensket unna for å gi plass til det åndelige og guddommelige.

Jeg har vært i en god del fantastisk flotte kirker og katedraler opp gjennom årene – og ikke så rent få av dem har det til felles at inngangspartiet er fylt av salgsdisker med suvenirer som kan kjøpes som et minne fra stedet. Vi snakker om organisert salgsvirksomhet, bedrevet av dem som driver kirka. Når jeg besøker sånne steder, kan jeg ikke dy meg for å tenke på denne historien om Jesus. Men dessverre er det slik at penger er et nødvendig onde for å drifte og vedlikeholdet bygget – og kanskje til og med menigheten. Spørsmålet er vel heller ikke om en skal selge suvenirer, men hvor butikken skal drives.

Påsken i Jerusalem var minst like viktig for handelsstanden i byen som julehandelen er hos oss. Det var da heller ikke det Jesus var ute etter, så vidt jeg kan forstå. Saken er nemlig den at dette var lukrativ business for dem som drev templet – prestene og øversteprestene. De hadde fått ordnet det slik at kun offerdyr som var kjøpt i deres boder, var fullverdige offerdyr. Og vi vet jo hva som skjer med prisene når det er monopol. Folket ble tvunget til å kjøpe rådyre offerdyr inne på tempelområdet. Folk gikk nærmest spissrotgang mellom handelsbodene. Vi som har vært ute og reist litt, kjenner fort igjen følelsen fra basarene i Istanbul eller i Beijing, hvor du nærmest blir overfalt av tilbud og selgerne henger etter deg som klegger.

Det er klart at det var et sjokk for alle da Jesus tilsynelatende gikk berserk inne på tempelområdet. Han veltet bord og benker og ga både pengevekslerne og duehandlerne og sikkert andre selgere også det glatte lag. Dette var ekte, hellig vrede over et misbruk av templet som hadde utviklet seg over lang, lang tid. Jesu vrede var et direkte uttrykk for Guds vrede over misbruket av Templet. Templet – Guds hus par excellence – var ikke et sted for handel i mer eller mindre ærlige former. Templet var ment for bønn og tilbedelse. Det skulle ikke være et sted fylt opp av boder og basarer med den larmen og det ståket det fører med seg. Selgernes plass var på utsiden av Templet. Selve Templet var ment å være et sted hvor en nettopp skulle komme unna denne verdens stress og jag og tenke på de åndelige ting – et bønnens hus – et Guds hus.

Og så? Hva så med oss? Jeg har lyst til å åndeliggjøre historien vi hørte. For hva sier egentlig Bibelen om legemene våre? Apostelen Paulus er veldig klar på at kroppen er Herrens tempel og at vi skal ta vare på den og behandle den deretter: “Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? 17 Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette tempelet er dere.” (1 Kor 3,16-17)

Og det er når Jesus kommer inn i hjertene våre – til kjernen i våre liv – til Det aller helligste i tempelet at den virkelige omveltningen skjer også for oss. Vi kan på et vis leve i tro på grunnlag av kunnskap som sitter i hodet, men det er først når vi blir hjertevenner at ting begynner å skje. For hjertet er kjærlighetens sentrum, mens hodet er kunnskapens og det rasjonelles oppholdssted. Og troen er for Jesus et hjerteforhold og et kjærlighetsforhold – ikke en slags fornuftsekteskap. “Dere skal elske hverandre slik jeg har elsket dere”. Og: “For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

Jeg tror nemlig ikke på Jesus fordi jeg tenker at det sånn fornuftsmessig er best for meg. Jeg har et forhold til Jesus fordi jeg elsker Ham fordi Han elsket meg først og fordi jeg vet at Han fortsatt elsker meg like høyt. Som apostelen Johannes helt riktig påpeker: “Vi elsker fordi han elsket oss først.” (1 Joh 4,19) og videre: “Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.” (1 Joh 4,10) Og da er konklusjonen til Johannes: “Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre.” (1 Joh 4,11) Det er denne nye definisjonen av hva kjærlighet er og innebærer, som forårsaker den store omveltningen i våre liv, kort og godt fordi det gir livene våre en helt ny mening og en helt ny retning og rensker ut alt gammelt rusk og rask.

Og en slik opprenskning og omveltning fører til helbredelse. Og da tenker jeg ikke i første omgang på den fysiske helsa, men på den åndelige – det som har med gudsforholdet mitt å gjøre. Jeg vet godt at det kan være tvilsomt å åndeliggjøre slike historier som denne, men noen ganger tenker jeg at det faktisk er på sin plass.

For noen år siden ble jeg spurt om jeg kunne be for en som var veldig syk. Selvsagt gjorde jeg det og vi ba om at han måtte bli helbredet. Likevel døde han av sykdommen. Men det hadde skjedd noe med ham før han døde. Det Gud gjorde, var at han gav ham fred. Han døde i full forvissning om at han skulle hjem til Herren. Gud helbredet ham ikke legemlig, men helbredet en urolig sjel. Ikke bare det – men det gav også resten av familien en ny fred – og det var som jeg kunne høre lovsangen i bakgrunnen. Det ble ingen trist begravelse, for å si det sånn.

I år starter vi som vi har hørt adventstida med at Jesus setter ting på sin rette plass. Eller rettere sagt: Fjerner de tingene som ikke hører hjemme der. Når vi nå skal vandre gjennom adventstida, er det først og fremst for å reflektere over vårt eget liv og over Guds nåde og kjærlighet og hvilke konsekvenser det har for livene våre. Advent er å gjøre seg klar til å møte Jesus – Kongen med stor K. Det er tida for bønn og kontemplasjon, som det så fint heter – rydde vekk det som ikke hører til der og gjøre plass for det aller viktigste, nemlig at Kongen kommer! Det er jo snart jul!

25. s i treenighetstiden

Matt 14,22-34

I løpet av de siste par årene har vi stadig hørt at vi må stå sammen, for vi er alle i samme båt. Men dette er jo ikke helt sant. Det korrekte er at vi faktisk er i den samme stormen, men at vi er i forskjellig båt. Og sannheten er at den stormen vi har vært i en stund nå, har vært utrolig tøff for mange.  Den har også på mange måter verifisert sannheten i at vi har vært i hver vår båt – noe som blant annet har ført til mye ensomhet blant folk.

Matt 14,22-34 Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. 23 Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Da kvelden kom, var han der alene.

24 Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. 25 Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. 26 Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. 27 Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» 28 Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» 29 «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. 30 Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» 31 Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?»

32 Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. 33 Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» 34 Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret.

Det er i og for seg ikke noe spesielt ved at det dukker opp en og annen storm i livene våre. Det tror jeg de fleste av oss har opplevd. Og, som i naturen, har hver storm sine egne egenskaper og lever sitt eget liv. Ingen storm er lik. Derfor er det også fryktelig vanskelig å forberede seg på hva som kommer neste gang. Vi kan gjøre generelle forberedelser, men vi vet aldri hva som kommer – og noen ganger vet vi ikke en gang hvor det kommer fra.

Alle av oss husker vel også stormen Frida, som skapte store ødeleggelser i deler av vårt område. Etter dette har det blitt gjort mange flomsikringstiltak basert på erfaringen med Frida og andre flommer. Men dette betyr ikke noen annet enn at vi er bedre forberedt dersom alt vannet også neste gang kommer på samme sted. Hva vil skje dersom dette neste gang rammer Solbergelva og ikke Krokstadelva og Mjøndalen? Er vi i Solbergelva forberedt da? Er det gjort tilstrekkelige sikringstiltak også her?

Jeg driver jo på med speideren og har gjort det i over 60 år. Konseptet her er å trene speiderne i å møte forskjellige situasjoner og utfordringer som livet kan by på. Vi lærer dem å ta ansvar for seg selv og andre. Vi lærer dem hvordan de skal oppføre seg i naturen for å overleve. Vi lærer dem hvordan de skal legge en bandasje dersom en f.eks. skulle skjære seg og vi lærer dem hvordan de skal bruke kniv på en måte slik at de forhåpentligvis ikke skjærer seg. Vi kan trene oss på mye, men vi vet aldri hva hver enkelt kommer til å møte eller om de noen gang kommer til å få bruk for det. Det vi gjør, er å lære dem noen generelle knep som kan hjelpe dem i forskjellige situasjoner og håpe at de husker det dersom de skulle havne midt oppi det.

Så tilbake til dagens fortelling. Vi har nemlig noen viktige ting å lære av den historien vi akkurat leste:

<!1.  Jesus kommer alltid til oss i stormen

Det er vanskelig å forberede seg på alle eventualitetene i livet og det er ikke alltid vi får noe forhåndsvarsel om hva som kommer til å skje. Vi har et uttrykk som heter “som lyn fra klar himmel” – og det er vel en grunn til at dette begrepet har oppstått. Andre ganger er vi klar over at vi beveger oss i mer lumske farvann hvor livet kan by på visse utfordringer.

Det rare i vår fortelling i dag, er jo at det kan synes som Jesus sender disiplene ut helt på egen hånd. De skulle dra i forveien over til den andre siden av sjøen. Selv gikk Han opp i fjellet for en stille stund med Far, selv om Han selvsagt visste hva som kom til å skje med disiplene.

Kanskje gjorde Han dette for at de skulle få en mulighet til å kjenne på sin egen utilstrekkelighet og sin totale avhengighet av Ham? Kan vi se bort i fra at noen av livets prøvelser er initiert av Jesus selv – nettopp med tanke på å styrke oss i troen og i vår avhengighet av Ham? Jeg tror ikke Jesus finner på noe sånt uten å ha nettopp det ene for øyet.

Jeg tenker det er viktig for Jesus å vise oss at

<!2.  På egenhånd kommer vi til kort.

De av oss som har prøvd det, vet noe om det. Jeg tror f.eks. mange av misjonærene som reiste ut i det ukjente i gamle dager hadde en slik opplevelse hvor de følte at Jesus sendte dem i forveien ut i ukjent terreng, slik at de kunne forberede veien for Ham. For å være helt ærlig, så fatter og begriper jeg ikke hvordan de turte å reise på de premissene de hadde. Disiplene her i fortellingen – i hvert fall en del av dem – var sjøvante folk. De var tross alt fiskere. Likevel har vi et par eksempler i evangeliefortellingene om at de var redde når de var ute på sjøen i storm. I dagens tilfelle var de alene på vei over sjøen. I et annet tilfelle lå Jesus og sov på en pute bak i båten mens disiplene slet med å holde båten flytende. Min gode venn Yngvar Pettersen pekte for meg på et viktig poeng i denne siste fortellingen hos Markus. Det står: De dro – de ble redde – de kom over. Akkurat sånn er det å være med Jesus.

For

<!3.  Jesus stilner stormen når Han får være med.

Jeg skal ikke skjønnmale det å leve som en Jesu venn. Jesus har ikke lovt oss at det aldri mer skal forekomme stormer i våre liv selv om vi er Hans venner. Men det Jesus har lovt oss, er at Han vil være med oss og sammen med oss i stormen. Han vil hjelpe oss gjennom stormen.

For det viktigste for oss å vite, er jo at vi er slettes ikke alene i stormen. Jesus er alltid der. Han kommer oss i møte, Han rekker ut hånda og Han roer stormen når vi griper den utstrakte hånda og han får komme ombord i livene våre. Sammen med Jesus er vi aldri alene og vi er alltid trygge. Om jeg føler at jeg driver rundt i ei lita A-jolle eller har en noe større farkost: Jesus spør ikke etter størrelsen på farkosten, Han spør ikke hva slags ballast du har om bord, Han spør ikke etter størrelsen på troen din eller hvor lenge du har trodd – Han ber bare om å få komme om bord – komme inn i livet ditt og få være en del det.

En som virkelig fikk erfare sannheten i dette, var Paulus – han som kalles hedningenes apostel. Han beskriver en av sine erfaringer til menigheten i Korint slik vi hørte i tekstlesningen: Vi vil at dere skal vite, søsken, om den nød vi led i Asia. Det var mye mer enn vi kunne bære. Vi så ingen utvei til å berge livet, men regnet oss alt som dødsdømte. For vi skulle ikke stole på oss selv, men på Gud, som oppreiser de døde. Han reddet oss fra den visse død, og han skal gjøre det igjen. Til ham har vi satt vårt håp, og han skal redde oss på ny. (2 Kor 1,8-10)

Og mange av våre kristne brødre og søstre opplever det samme den dag i dag. Resultatet av forfølgelsen er samtidig en opplevelse av total avhengighet av Jesus. Du har ingen sjanse hvis du ikke stoler på Jesus – og samtidig er det nettopp det som er veien til suksess. Det er ikke uten grunn at det er i den lidende kirke at kirkeveksten er størst.

Jeg kom til å tenke på en historie om en pastor som i gamle Sovjet ble arrestert og sendt til fangeleir i Gulag-arkipelet. Det var grusomme forhold der og han ble behandlet som en dritt – ikke minst nettopp fordi han var en kristen. Men gjennom hans kjærlighet til og omsorg for sine medfanger, ble det en stor vekkelse blant de innsatte og mange ble kristne. Etter mange år fikk han beskjed om at han skulle løslates. Da svarte han at han kunne ikke reise derfra, for Jesus hadde sendt ham til et sted hvor ingen andre ville dra. Det var under slike forhold en uttrykte at “dette er i sannhet forbedringsanstalter. De sender oss hit som kjeltringer og vi kommer ut herfra som kristne.” Noe som selvsagt var det stikk motsatte av hva myndighetene egentlig ønsket. Men Guds veier er i sannhet uransakelige. Og selv den kraftigste stormen kan bli til velsignelse.

Jeg tenker det er godt å vite at Jesus elsker oss så høyt at Han alltid vil være sammen med oss.  Og det fine er at Jesus er forberedt selv om ikke du og jeg er det. Han går aldri forbi og Han strekker alltid ut en hånd. Så er det opp til deg og meg å gripe den.

Bots- og bønnedag

På en bots- og bønnedag er det nok meningen at vi skal gå i oss selv og ransake våre liv og holdninger og legge alt fram for Gud. Det er en dag for ydmykhet og selverkjennelse – to egenskaper som vi med skam må melde at ikke er veldig framtredende i samfunnet vårt i dag. Og når det kommer til det å erkjenne egen synd, er dette så godt som totalt fraværende blant dagens moderne mennesker – kort og godt fordi hele syndsbegrepet nærmest har blitt avskaffet og hva som er rett og galt har blitt en subjektivt størrelse – altså opp til en selv å avgjøre. Men dette blir omtrent som de gjorde i Hviterussland, hvor de hevdet at det ikke fantes corona fordi de hadde avskaffet hele begrepet corona. Når det ikke er en del av deres vokabular, så finnes det heller ikke.

Luk 18,9-14 Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: 10 "To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. 11 Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: `Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. 12 Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.` 13 Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: `Gud, vær meg synder nådig!` 14 Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt."

Det første vi legger merke til i denne teksten, er hvem Jesus adresserer: de religiøse – eller heller de super-religiøse – de som stolte på at de selv var rettferdige! Og det er slett ikke vanskelig å kjenne seg igjen. For hvem har vel ikke følt seg utsatt for dom og fordømmelse fra folk som med Bibelen i hånda har påberopt seg å vite mye bedre enn alle andre? Opp gjennom historien har det også utallige ganger vært forsøkt opprettet såkalte “rene” menigheter – menigheter som har distansert og isolert seg totalt fra samfunnet ellers. Dette for å bevare den rene lære og holde seg borte fra samfunnets fristelser og den synden som gjerne følger i fristelsenes kjølvann.

I historiens lys kan vi også se at dette har gått galt hver gang – noen ganger veldig galt. Det er rett og slett ikke bra med slike store ansamlinger av “hellige” kvinner og menn. Da har hykleriet og skinnhelligheten lett for å ta hellighetens plass og ofte blir det en konkurranse om å være mest hellig og en eller annen står gjerne fram som Jesu stedfortreder på jorden. Det er livsfarlig dersom vi blir så kristne at vi ikke har plass til Jesus. Vi må ikke glemme at vi er i verden, men ikke av verden. Vi er satt inn i verden for å utgjøre en forskjell for alle dem vi omgås – ikke først og fremst for våre kristne venner, men mest av alt for dem som enda ikke er det. Når du og jeg lever i verden og tiden akkurat der vi er nå, så er det fordi Gud har en plan med at vi er akkurat der vi er. Som et barn av min tid, er det meningen at jeg skal benytte alle de hjelpemidlene som denne tiden gir meg til velsignelse for mine medmennesker og for å fremme Guds sak. Vi skal leve i det, men ikke av det.

Fariseerne og de skriftlærde blir ofte av Jesus betegnet som hyklere. Bare på grunnlag av sin kunnskap og sin profesjon, så de på seg selv som ekstra hellige og rettferdige for Gud. Problemet for mange av dem, var at kunnskapen satt i hodet og ikke i hjertet – for det er det som sitter i hjertet som kjennetegner livet ditt. “Det som går ut av munnen, kommer fra hjertet,” sier Jesus et annet sted, og det gjelder egentlig ikke bare det som kommer ut av munnen, men også alt det du gjør mot dine medmennesker – altså hele måten du lever på. Livet mitt formidler det hjertet mitt er fylt av.

Sitter kunnskapen bare i hodet, blir jeg fort belærende og ovenfra og ned og på den måten støter folk ifra meg, men sitter den i hjertet blir kunnskapen inkluderende og gjøres om til kjærlighet og omsorg. Sitter kunnskapen bare i hodet, har den lett for å føre til stolthet – stolthet over å vite at du har mer kunnskap enn andre og derfor tror du er bedre enn andre – eller det vi kaller selvgodhet. Sitter den i hjertet, fører den til ydmykhet – ydmykhet over å ha fått del i en kunnskap som igjen skal deles med andre – ydmykhet når det går opp for deg hvor lite du likevel vet. Kunnskap som ikke kommer hjertet til gode og så blir omsatt i praksis, er ubrukelig kunnskap. Og fordi hjertet er kjærlighetens senter, kan vi si at kunnskap som ikke omsettes i kjærlighet, er bortkastet kunnskap. 

Samtidig vet vi at knapt noe kan misbrukes så lett som nettopp kunnskap. Kunnskap har vært brukt til alle tider til å holde allmuen nede. Det sies at kunnskap er makt – og det stemmer. Og det blir særlig klart når den misbrukes.

Men kunnskapen om og kjennskapet mitt til Gud og Guds ord, gir meg enda større grunn til å være ydmyk og skulle egentlig gi meg all mulig grunn til å legge bort alt jeg har av selvgodhet og selvrettferdighet. For er det noe Guds ord lærer meg, er det hvor mye jeg kommer til kort i forhold til det fullkomne og Guds rettferdighetsbegrep. Det viser meg at selv om syndsbegrepet nesten er fraværende i dagens vokabular, så er synden likevel helt reell. Og det er en ydmykende kunnskap i seg selv og en erkjennelse jeg må ta med meg. For “sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss,” kan Johannes fortelle oss (1 Joh 1,8). Og dette bedraget er en del av denne verden. Det er når dette bedraget mikses sammen med troslivet vårt at bedraget blir fullkomment og farlig – når jeg tror at jeg kan gjøre noe selv for å bli fullkommen og syndfri. Den tanken er i seg selv en del av selve ursynden. Er det ikke akkurat dette Jesus arresterer denne fariseeren for? Og det er vel ikke verre med oss enn at vi kan innrømme at en sånn fariseisk tankegang en og annen gang kommer snikende inn i egne tanker også? Nå er jeg så fornøyd med meg selv, at da må vel Gud være fornøyd også? Eller: Jeg er glad jeg ikke ser sånn ut som han lassisen der. Så ærlige må vi vel kanskje være?

Jeg vet ikke om dere husker den historien som verserte for noen år siden om en stor menighet som skulle få besøk av en meget kjent taler. Da kirken var i ferd med å fylles kom det en særdeles udelikat mann inn og satte seg på første benk. Han ble mer eller mindre høflig geleidet til den bakre delen av kirka. Da møtet skulle begynne lurte alle på hvor taleren var. Møtelederen så seg rundt og så ingen aktuelle kandidater. Etter litt kom så denne udelikate fyren fram og avslørte seg som taleren. Deretter gav han dem en leksjon i hvordan vi som kristne er ment å ta imot og behandle hverandre og at for Gud er det ikke det ytre, men det indre som teller – det hjertets forhold til Jesus som teller. Det ble litt av leksjon for den menigheten. Historien forteller i hvert fall at de skammet seg.

Men, heldigvis, så henger ikke min rettferdighet på meg. Jeg sier “heldigvis”, for ellers hadde jeg ligget tynt an. Folk i dag skulle bare visst hvor heldige vi er som lever i tiden etter Jesus – og det er vår sak å fortelle dem det. Med Jesu kors som historisk bakteppe, er vi i en helt ny og unik situasjon i forhold til tidligere tider, hvor Guds nåde har endret “spillereglene” fullstendig og gitt rettferdighetsbegrepet et helt, helt nytt innhold og en ny dimensjon. Og, ikke minst: gjennom det har Han gitt oss en ny mulighet og en ny sjanse – både for fattig og rik.

Når det gjelder menneskers liv, har Bibelen et helt klart budskap: mennesket er skapt for å leve evig – etter syndefallet rett nok ikke i dette jordiske legemet. Bibelen er like klar på at det er to muligheter for å leve denne evigheten: enten sammen med Gud eller uten Gud. Og det som setter standarden for evigheten, er hvordan vi lever det livet vi lever nå. Vi kommer ikke utenom at noen mener dette er eventyr. Dem om det. Verre er det at en god del kristne ikke tror at det Bibelen forteller oss om dette virkelig er sant. Begrunnelsen er ofte at dersom den allmektige Gud ikke vinner alle menneskene, så er Han en taper. Jeg tør i hvert fall ikke ta den sjansen. Jeg synes det er mye tryggere å tro at det Bibelen sier om dette, er sant og prøve å ta konsekvensen av det.

En konsekvens av å ta dette på alvor, er å leve i helliggjørelsen – noe som igjen betyr å leve i vissheten om å være en tilgitt synder – noe som i seg selv skulle være nok til å gjøre oss ydmyke både overfor Gud og mennesker. Samtidig er det en erkjennelse av at jeg ikke er det spøtt bedre enn andre. Som Paulus poengterer overfor romerne: “det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste” og “alle har syndet og mangler Guds herlighet”.  Men Paulus skrev ikke dette for å ta motet fra oss. Tvert imot. Vi skal likevel ikke se bort ifra at det kan ha vært for nettopp å minne oss om at vi alle stiller likt overfor Gud og dermed også hvilken ydmykhet vi skal ha i våre liv – både overfor Gud og medmennesker. Konklusjonen hans er nemlig: “Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.” (Rom 3,24) Og det er der vi er i dag. Det er der VI er i dag. Takk og lov for det!

21. søndag i treenighetstiden

I dag ser jeg meg nødt til å starte prekenen med en saftig påstand: Det som Jesus forteller oss i dag, er en kraftig påminnelse og advarsel til oss som lever i overdådig luksus og velstand. Det er mulig du skvatt nå og tenker at det gjør da ikke jeg? Overdådig luksus og velstand? Nei, det kan nok hende at vi selv ikke oppfatter oss slik, men hvis vi tenker oss om og sammenligner oss med det meste av verdens befolkning, må vi innrømme at de nok vil ha en annen mening om nettopp det. Det er en grunn til at folk strømmer til landet vårt fra alle verdens kanter. For de fleste bor vi i et eventyrland – fullt av rikdom og muligheter.

Da israelittene skulle krysse grensene inn til det lovede landet – et land som fløt av melk og honning – kom Herren Gud med en advarsel også til dem: Når rikdommen og velstanden tar dere, så ikke glem meg. Egentlig oppfatter jeg dagens fortelling som en variasjon over nettopp dette temaet.

Luk 16,19-31 Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. 20 Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. 21 Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

22 Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. 23 Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. 24 `Far Abraham`, ropte han, `ha barmhjertighet med meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.` 25 Men Abraham svarte: `Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. 26 Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.` 27 Da sa den rike: `Så ber jeg deg, far, at du sender ham 28 til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.` 29 Men Abraham sa: `De har Moses og profetene, de får høre på dem.` 30 Han svarte: `Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.` 31 Abraham sa: `Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.`»

Jeg må jo innrømme at med en sånn tekst, er det mer enn fristende å preke moralisme. Men jeg vet ikke om du har lagt merke til at hvis du retter pekefingeren mot noen, så er det tre fingre som peker tilbake på deg selv.

Likevel, med skam å melde, må vi vel innrømme at det ikke er vanskelig å kjenne seg igjen i denne historien. Ikke bare det at vi har Lasaruser over alt i byen her – ikke nødvendigvis lasaroner, men Lasaruser. Hver dag får vi også servert hjerteskjærende inntrykk fra Middelhavet, hvor folk drukner i hopetall, fra overfylte og møkkete flyktningeleirer mange steder i verden – til og med i vår såkalte siviliserte del av verden – og vi får fortellinger om våre søsken som flere steder i verden forfølges og påføres store lidelser for Jesunavnets skyld. Og det virker som om folk knapt nok bryr seg. Det er ikke vanskelig å kjenne på både oppgitthet og apati – og en følelse av at her er det umulig å hjelpe. Argumentet er derfor at det ikke er noen vits i å hjelpe, for vi kan ikke hjelpe alle. Og det er helt klart at ingen har mulighet til å hjelpe alle. Alt jeg kan bidra med, er en dråpe i havet – og det havet er så stort som selveste syndfloden. Ikke rart at motløsheten kan ta en stakkar. Men, dere, midt oppi dette må vi ikke glemme den optimismen musa hadde da den pissa i havet: alle monner drar.

Når vi leser denne historien, er det ikke vanskelig å kjenne igjen argumentene til den rike mannen. Det høres unektelig ut som en gyllen tankegang at han gjerne vil berge brødrene sine fra tilsvarende død og pine som han selv hadde blitt til del. Men, legg merke til at han bruker omtrent samme argument som de som mobbet Jesus mens Han hang på korset: “La nå Messias, Israels konge, stige ned fra korset, så vi kan se og tro!” Og det er fortsatt det samme argumentet mange bruker den dag i dag. Hvis noen står opp fra de døde, skal vi vurdere å tro på det.

Men Jesus er helt klar på at vi allerede har grunnlaget for all den kunnskapen vi trenger for å ta de rette avgjørelsene i livet. “Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg ikke overbevise om noen står opp fra de døde.” Og denne virkeligheten har ikke endret seg på alle disse årene. Tvert imot. Kunnskapsgrunnlaget har heller ikke blitt noe mindre – heller tvert imot. Problemet er at rikdommen og velstanden hos oss også har økt – noe som på en måte har gjort oss uavhengige av Gud, hvis vi kan si det på den måten. Så lenge vi klarer oss selv, har vi rett og slett ikke bruk for Gud. Vi trenger ikke Gud i hverdagen – og, som vi ser her, er heller ikke dette noe nytt under himmelen. Rikdommen blender oss og gjør oss blinde for at vi også har en åndelig dimensjon å ivareta i våre liv og med våre liv. Vi må ikke glemme vårt gudgitte ansvar om å ta vare på skaperverket og hverandre.

Det er nok en grunn til at det er i trengselstider at kirkene har mest framgang. Historien viser oss med all tydelighet at “velstandsmenigheter” ikke har evnen til å overleve. For å si det på en annen måte: det er ikke herlighetsteologien som kommer til å overleve. Jesu seier gikk gjennom lidelse – på samme måte skal kirkens seier også gå gjennom lidelse. Ekte kjærlighet – agape – og lidelse hører nøye sammen – kort og godt fordi verden ikke tåler å bli minnet om og utsatt for ekte kjærlighet. For kjærlighetens vei er sannhetenes vei – og sannheten tåler ikke verden å høre. Men det er den og bare den som fører til livet.

Bibelen er full av hint om lidelsen som følger av kjærligheten – og Åpenbaringsboken konkluderer det hele. For å være ærlig, skulle jeg ønske at vi som kristne i Norge i dag hadde et mye større fokus på nettopp Åpenbaringsboken og på det som Jesus forteller oss om endetiden i evangeliene. Jeg mener ikke med det at vi skal gjøre det vi kan for å oppsøke lidelse, men vi skal lide med den delen av legemet som lider. For “om ett lem lider, lider alle de andre med.” Part of it er også at vi heller ikke skal se det som noen stor overraskelse dersom vi selv på ett eller annet vis skulle bli konfrontert med vår tro. “For Kristi skyld fikk dere den nåde ikke bare å tro på ham, men også å lide for ham”, sier Paulus (Fil 1,29) Og Jakob ligger i samme linja: “Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. 3 For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet.” (Jak 1,2-3)

Dere, vi trenger å komme tilbake til forventningen om Jesu gjenkomst – til forventningen om at Jesus kommer snart og plutselig! For det er bare én som skal komme tilbake fra de døde – og det er Jesus. Men da er det ikke for å advare oss, slik den rike mannen ønsker, for den advarselen har vi allerede fått. Da er det for å hente sine venner og å holde dom over alle dem som ikke ville høre.

Vi trenger også å bli minnet om at et liv som Jesu venn ikke nødvendigvis er et liv i sus og dus eller en dans på roser, men at det faktisk kan innebære en viss risiko – ja, til og med en ganske stor risiko. Og denne risikoen må vi ta i betraktning og kalkulere inn, for ingen starter et prosjekt uten å kalkulere risiko og kostnader først, sier Jesus et annet sted.

I dagens verden er det dessverre heller ikke så vanskelig å finne eksempler på at forholdene for Jesu venner blir stadig vanskeligere. Til og med her i vårt siviliserte Norge har jeg merket stor forskjell bare på de femti årene jeg selv har vært en kristen og at det har blitt et mye tøffere klima.

Det er en vanvittig åndskamp som utkjempes på norsk jord. “For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet” står det i Ef 6,12 – og det er den kampen vi står midt i her i vårt land. Her gjelder det å stå imot og bevare troen! Det er kampen mot de ikke synlige og ikke fysiske kreftene som er vanskeligst. Der hvor Satan går rundt som en brølende løve, er han enklere å forholde seg til, for da vet vi hvor han er. Det er stor forskjell på det å forholde seg til en materiell fiende framfor en immateriell. Men resultatet er det samme.

Og, det fine er at Herren har gitt oss alle den utrustningen og de kampmidlene vi trenger. Det vi må gjøre, er å be om å bli utrustet. Vi må be om å klare å ta på alvor det vi egentlig vet ut fra det Han allerede har fortalt oss – det som Moses og profetene og Jesus har fortalt oss. Vi trenger å be om visdom og forstand til å ta dette Guds Ord på alvor og leve det og leve etter det på en måte som gjør at ikke flere havner på samme sted som denne rike mannen. Faktisk er det det som er hovedoppdraget vårt – koste hva det koste vil. Og vi er heldigvis ikke alene og overgitt til oss selv med dette, for “se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” Det betyr at Jesus er med og leder oss – ikke utenom prøvelsene, men først og fremst igjennom dem. Det er ene og alene Guds nåde og frelse som sørger for det. Priset være Gud for det!

19. søndag i treenighetstiden

Det er ikke populært i dag å snakke om hva Gud mener. Langt mindre å hevde at Gud har gitt oss et regelverk for å regulere livene våre og vårt forhold til andre og til hverandre. Rett og slett noen regler som setter grenser for hvor langt jeg kan gå i forhold til andre mennesker. “Du skal ikke” er et regelverk som setter grenser for min egoisme.

Hvis jeg skulle finne på å hevde dette, oppdager jeg fort hvor langt ytringsfriheten egentlig strekker seg her til lands. Da blir jeg stemplet som en gammel, ekkel mann – gjerne med blokkbokstaver – som mørkemann eller som overtroisk. Ytringsfriheten opplever jeg som et relativt begrep, som i mange fora begrenser seg til alle dem som ikke tror på Bibelen eller som vil kritisere den kristne tro og Jesu venner. Hevder du et bibelsk standpunkt, oppdager du veldig fort hvor ensidig ytringsfriheten egentlig er og hvem den egentlig gjelder for.

Men – og det kan være en trøst – Bibelen hevder at Guds lov på et eller annet finurlig vis er nedlagt i alle mennesker. Og jeg tenker det at nettopp det at alle innerst inne har en formening om rett og galt, kan være en hovedgrunn til den sterke motstanden. Mange av oss har vel hatt en fjortis eller to i huset – en slags lokal revolusjonær helt?

I dagens prekentekst taler Gud til Moses etter å ha repetert essensen i de lovene Han hadde gitt til israelsfolket. Dette er klar og enkel tale.  

5 Mos 30,11-15 Disse budene som jeg gir deg i dag, er verken ufattelige eller langt borte. 12 De er ikke i himmelen, så du må si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?» 13 De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: «Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter dem?» 14 Nei, ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det. 15 Se, i dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det onde. 

Jeg må jo innrømme at jeg synes det er vanskelig å preke over noe som for oss som er Jesu venner egentlig er passé. Ikke minst broder Paulus poengterer klart og tydelig at Loven er oppfylt gjennom Jesus og at vi dermed er fri fra denne Loven. Loven gjelder bare for dem som lever i denne verden – og siden vi er døde med Kristus og har gjenoppstått med Ham til en ny virkelighet, gjelder ikke Loven lenger for oss. Nå er det bare Guds nåde som gjelder.

Sannheten er at for at vi i det hele tatt skulle ha noen sjanse overfor Guds rettferdighet, måtte Gud selv oppfylle sin egen Lov, for hverken vår evne eller vilje strekker til. For, som Herren selv poengterer her: Dette handler om det gode og det onde, livet og døden.

Paulus utlegger det som at det som var ment til liv for oss, ble til død – kort og godt fordi vi aldri klarte å leve etter disse reglene. Men nå har Jesus oppfylt alle Lovens krav, så da er vi fri.

Men, selv om Guds lov per i dag er oppfylt, betyr det ikke at den ikke fortsatt har gyldighet. For oss som tror på Jesu Kristi forsonende død og oppstandelse, er den fortsatt en påminnelse om hvorfor vi er frelst og hva vi er frelst fra. Den er en påminnelse om viktigheten av Jesu verk og hva vi er frelst til. Eller rett og slett en påminnelse om at vi er syndere som  er frelst. For alle andre er den en påminnelse om at de er syndere som trenger å bli frelst – den er en tuktemester til Kristus, for å tale med Kanaans språk.

For Guds lov er verken skjult for oss eller er langt borte fra oss. Vi trenger absolutt ikke å anstrenge oss for å få vite hva den innebærer, for den er en helt naturlig del av oss alle helt fra skapelsen av. Da vi fikk Guds Ånd ved skapelsen, fikk vi også del i Hans måte å tenke på. Så, da Loven ble skrevet ned, var det egentlig bare en manifestering av det alle innerst inne visste. Det var rett og slett en nedtegnelse av det Paulus kaller for “den naturlige åpenbaring”. Og, når vi tenker oss om, er det vel både fornuftige regler og mye vanlig folkeskikk vi snakker om – hvis vi ser bort fra de tre første budene, som har med vårt forhold til Gud å gjøre, da? Nettopp derfor er ikke dette ufattelig for oss. Tvert imot. Det er så til de grader enkelt, nettopp fordi det er en helt naturlig del av oss.

Du skal ikke drepe. Du skal ikke bryte deg inn i en annens ekteskap. Du skal ikke misunne en annen eller stjele noe fra vedkommende. Er ikke dette egentlig grunnlaget for det meste av menneskelig lovgivning også – altså en slags “allemannseie” – en slags rettferdighetssans som ligger nedlagt i oss alle.

Men grunnlaget og begrunnelsen for de sju siste budene, er nettopp de tre første, ifølge Jesus! Min kjærlighet og respekt for mine medmennesker og deres rettigheter, begrunnes i mitt forhold til Gud – og i Guds kjærlighet til meg.

Likevel vil jeg påstå at dersom alle hadde fulgt bare de sju siste budene, ville verden sett helt annerledes ut. Det er de sju budene Jesus sammenfatter i en halv setning: og din neste som deg selv. Satt i sammenheng: Du skal elske din neste som deg selv. Og i sin fulle sammenheng: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.” (Luk 10,27) Det første er viktigst – det neste følger som en naturlig del av det første. Tenk hva vi mennesker kunne utrettet dersom vi hadde vært utstyrt med ekte kjærlighet framfor egoistisk såkalt kjærlighet.

Jeg våger påstanden at det moderne samfunnets kjærlighetsbegrep er helt på avveier. Og det misbrukes bevisst ved hjelp av Bibelen.

Jeg skal ikke unnslå at vi som kristne sikkert har mye å gå på i forhold til å leve etter det kjærlighetsidealet vi forkynner. Vi kunne sikkert også ha vært mye flinkere til å vise hverandre – kristne brødre og søstre – kjærlighet i agape-forstand – kjærlighet slik Gud selv vil at vi skal praktisere den. Hvis vi skal være ærlige – og det skal vi jo – er det slik at utenforstående umiddelbart kan se på oss at vi er Guds barn og Jesu venner? Skinner det overbevisende igjennom i hvordan vi behandler hverandre internt? Er vi gode på å praktisere det som ble sagt om de første kristne: Se hvor de elsker hverandre? Det er vonde, men kanskje betimelige spørsmål i dagens norske kristenhet.

For den oppofrende kjærligheten Bibelen viser oss og definerer for oss, er en helt annen enn det kjærlighetsbegrepet som verden vil banke oss i hodet, gjerne med Bibelen som sannhetsvitne. Så kan vi selvsagt lure på hvorfor noen språk, inkludert norsk og engelsk, er så fattige på begreper som uttrykker forskjellige sider ved det å elske en annen eller elske hverandre.

Jeg tenker også at med historien som bakteppe og i etterpåklokskapens navn må vi være voksne nok til å innrømme at konsekvensen av å bryte Guds lov til tider har vært mer framme i forkynnelsen enn Lovens livgivende egenskap. Med skam å melde må vi vel innse at kanskje har vi vært mer ivrige til å forkynne Guds dom over synden enn Guds kjærlighet til og Guds nåde overfor synderen. Når det kommer til stykket, er og blir det for alltid Jesu verk som frelser. Jesus er Guds ultimate kjærlighetserklæring til oss mennesker. Din og min utilstrekkelighet har blitt gjort opp for av Jesus én gang for alle.

Det er derfor vi med jubel kan synge det refrenget som vi straks skal synge sammen: 

Navnet over alle navn er Jesus,

det stråler med en himmelsk glans.

For intet annet navn kan gi oss frelse,

intet annet navn enn hans. 

Det har seg nemlig sånn nå da, at vi ikke lenger er underlagt den gamle pakt, men en ny pakt som har sitt fundament ene og alene i Jesus Kristus. Takk og lov! Jeg tenker at det er den virkeligheten som dagens tekst peker fram imot. Og i Hebreerbrevet stadfestes det at dette kan være en riktig måte å tenke på. Forfatteren siterer fra flere kilder i Den gamle paktsboken, både Moses og flere av profetene:

Hebr 8,8-13 “Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg oppretter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres… Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres sinn og skrive dem i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. 11 Da skal ingen lenger undervise sin landsmann eller sin bror og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne meg, både små og store. 12 For i nåde vil jeg tilgi all uretten deres og ikke lenger huske syndene deres.”

13 Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet. Og det som blir gammelt og foreldet, vil snart være borte. 

Apostelen Paulus stadfester også denne nye virkeligheten: Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! (2 Kor 5,17)

I sin store nåde, har nemlig Herren Gud gjennom Jesu Kristi soningsverk gjenfødt oss til en ny type liv, et liv i Ånden. Det innebærer at “i nåde vil jeg tilgi dem all uretten deres og ikke lenger huske syndene deres.” Nåden har et navn og heter Jesus og det er gjennom Den Hellige Ånds virke i oss at det Herren taler om her i 5. Mos blir realitet: ordet er deg helt nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det. Det er det samme som det står i Hebreerbrevet: ”Jeg vil legge mine lovbud i deres sinn og skrive dem i deres hjerte. De skal alle kjenne meg, både store og små.” Dette er Åndens verk i oss. Dette er vår virkelighet – selv om det ikke alltid føles sånn.

Gjennom Jesus har Guds Ord endelig blitt både levende for oss og til liv for oss, slik det var ment fra begynnelsen av – noe som igjen betyr fri tilgang til alle himmelens fasiliteter. Hvis ikke det er nåde over nåde, vet ikke jeg.

17. s i treenighetstiden

I dag er det “høstens påskedag”. Det handler om Jesu seier over døden. Likevel er det en historie om Jesus som jeg kjenner at ved første øyekast kan virke litt vanskelig å identifisere seg med, for dette er ikke noe alle av oss opplever hver dag. Alle har jo opplevd å miste noen vi er veldig glad i, men svært få av oss har opplevd at Herren har vekket vedkommende opp fra døden. Jeg håper likevel at vi etter hvert kan gjøre historien litt mer til vår egen. Og husk: Undere kan skje på så mange måter – også gjennom deg og meg.

Luk 7,11-17 Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. 12 Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen.

13 Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: "Gråt ikke!" 14 Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: "Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!" 15 Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren.

16 Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. "En stor profet er oppreist blant oss", sa de, "Gud har gjestet sitt folk." 17 Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

“Gud har gjestet sitt folk.” Tenk å kunne si det! “Immanuel” – “Gud med oss”. Mange mennesker den gangen fikk oppleve Jesus i levende live og de fikk oppleve Jesu omsorg bokstavlig talt på kroppen.

Når jeg leser denne historien, finner jeg fort ut at jeg har et langt stykke igjen før jeg nærmer meg noen form for likhet med Jesus. Og da tenker jeg ikke først og fremst på evnen til å helbrede eller til å vekke folk opp fra de døde. Men jeg opplever jo at vi er to vidt forskjellige personligheter. Den mest framtredende forskjellen, er nok at Jesus nesten hele tiden var ute blant folket. Jeg er sikkert litt asosial, for jeg har aldri hatt noe behov for det. Det er jo ikke sikkert at Jesus heller egentlig hadde behov for det – og der kommer nok forskjellen tydeligst fram – for Jesus gjorde det fordi folket hadde behov for det. Noen vil sikkert diagnostisere meg og si at jeg lider mer av menneskefrykt enn gudsfrykt – og jeg skal ikke nekte for at det kan stemme.

Og fordi Jesus var ute blant folket, traff Han folk og kunne hjelpe dem i deres daglige gjøremål og trivialiteter – ikke minst slik som her i dag, i sorgens stund. Det fabelaktige er jo det at Jesus faktisk møter mennesker den dag i dag – ofte i forbindelse med sorg eller tunge stunder, slik som her. Hvor mange av oss har vel ikke opplevd nettopp det?

Men det at Jesus vekker en vi er glad i opp fra de døde, er nok mer unntaket enn regelen. I hvert fall når vi snakker om det fysiske livet. Det jeg imidlertid har opplevd, er at Jesus har vekket opp mennesker som har vært åndelig døde til å bli levende i ånden. Og det er fantastisk å få være med på.

Likevel tenker jeg at hvis det er noe land i verden som virkelig kan si at “Gud har gjestet sitt folk”, må det da være oss i Norge. I etterkrigstiden – og særlig etter 70-tallet – har Gud virkelig vekket dette landet til live, med spesiell hentydning til det økonomiske. Knapt nok noe annet land i verden har opplevd en slik formidabel økonomisk vekst og en slik fredstid som oss. Vi som er Guds barn, vil si at Gud har velsignet oss rikt – og vekket et fattig og – etter krigen – nesten dødt land til nytt liv.

Men denne rikdommen har på ett eller annet vis også ført oss til fall – eller kanskje heller: frafall. Rikdommen har i stor grad ført oss bort fra Gud. Rikdommen har overtatt Guds plass og rett og slett blitt den nye guden for mange. I mange henseender oppfører vi oss som den rike bonden som Jesus forteller om et sted, som bygde seg enda større låve for å huse den gode avlingen sin, slik at i stedet for å dele med andre, kunne han selv nyte godt av den i lang tid framover. Da låven var ferdig, døde han…

Noen mener at vi her i Norge skal bygge oss en stadig større pengebinge, så vi kan ha til både det ene og det andre i mange år og generasjoner framover. Men hvem av bestemmende myndigheter har vel noen gang spurt Herren til råds om hvordan Han ønsker at den rikdommen Han har velsignet oss med skal forvaltes?

En velsignelse er ikke en velsignelse før den har skapt ringvirkninger. Jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige: En velsignelse er ingen velsignelse før den også har blitt andre til del. Det å dele og å dele ut velsignelse, er en del av forvalteransvaret vårt. Men da er det også på sin plass å minne om at velsignelse ikke først og fremst har med pengerikdom å gjøre. Det å dele velsignelse er ikke først og fremst å være gavmild med penger. Å dele velsignelse, kan være så enkelt som å vise andre at du ser dem – og ikke minst å vise dem at du bryr deg om dem – at du viser dem at de er gode nok og at de er noe verdt. Det å gi mennesker penger til livets opphold, er bare én side ved å velsigne – og neppe den viktigste.

Og det bringer oss tilbake til dagens historie med Jesus i hovedrollen. Jesu velsignelse var alltid i form av en håndsrekning til mennesker i nød. Jesus hjalp mennesker til å finne menneskeverdet sitt. Han bokstavlig talt berørte dem. Syke, blinde, lamme, mennesker i nød. Nesten alltid folk som sto utenfor “det gode selskap” – utenfor samfunnsfellesskapet. Med skam å melde, må vi innse at verden ikke har forandret seg så mye på alle de årene som har gått siden den gangen. Og vet dere hva det betyr? Det betyr at vi ikke har vært flinke nok til å formidle Guds kjærlighet og nåde. Vi har ikke vært flinke nok til å dele velsignelse.

Og da er jeg plutselig tilbake til meg selv og min egen selverkjennelse, nemlig at jeg ikke er så veldig hippen på å vandre rundt i byen for å treffe folk eller oppsøke nye miljøer. Trøsten min er jo at jeg treffer så mange mennesker likevel og at jeg forhåpentligvis får lov til å bety noe for dem jeg treffer – være seg på bedehuset, i kirka, gjennom speideren eller når jeg er ute og gjør kontroller av brannvarslingsanlegg.

Denne uka var kollegaen min og jeg på kontrollrunde i Tunhovd-området. På veien hjem stoppet vi på vertshuset på Veggli for å få oss litt middag. Der traff vi noen kunder fra Uvdal – og de strålte opp da de så oss. Vi fikk en hyggelig prat mens vi spiste. Da vi satte oss i bilen igjen, måtte jeg si til Reidar, at det er jo hyggelig at folk blir glade når de ser oss. Det må jo bety at vi gjør noe riktig.

Da vi holdt på med taket på huset i fjor sommer, opplevde jeg stadig at småtassene som kom fra skolen ropte til meg: “Hei, Ole-Bjørn!” Og jeg svarte og vinket. Så hørte jeg en av vennene deres som spurte: Hvem er det? “Det er speiderlederen min, det,” svarte andreklassingen litt stolt i stemmen. Jeg tenker at det er helt greit, det, å være kompis og kanskje forbilde for disse “mine minste små”, som Jesus kaller dem. Når de synes det er litt stas å kjenne meg, må jeg jo ha gjort noe riktig.

Det som også er litt fascinerende, er at hva velsignelse innebærer, ser ut til å endre seg med tida. Da jeg var speiderleder for besteforeldrene til noen av de speiderne jeg har nå, var jeg aldersmessig mer kompis. Den gangen, på 70-tallet, drev vi tøff speiding. Skjedde det ikke noe spennende, så forsvant de. På 90-tallet var jeg mer som en farsperson for deres og egne barn. De ville gjerne lære noe, men det var likevel en mykere speiding enn 20 år tidligere. I dag er jeg mer som en bestefar. Alt har blitt mye mykere. Foreldrene er opptatt hele døgnet og fysisk aktivitet står ikke på toppen av timeplanen til mange unge. Jeg opplever at det barna nå trenger mest er omsorg og noen som har tid til dem. Selvsagt utfordrer jeg dem fortsatt på en del ting, men i dag er det nesten nok å tenne et bål og sitte der sammen og prate sammen og kjenne på fellesskapet. En av speiderne sa det så fint da vi var på speidertur forrige helg: Det er litt deilig å høre hvor stille det er her. Vanligvis må jeg ha litt bråk rundt meg hele tiden.

Det å velsigne andre med tid og oppmerksomhet kan ha mye større betydning enn å gi penger. Det å bry seg om hverandre og ha medlidenhet med og omsorg for hverandre er nok den største ressursen vi kan bidra med. De vi møter merker så utrolig fort hvem det er som bryr seg om dem og har et hjerte for dem.

Jeg har et par store jenter med i speideren. Blant annet det eldste barnebarnet vårt. Når de kommer, kaster de yngre jentene seg i armene på dem og omfavner dem – og de godtar det og går og leier på dem hele møtet. Etter speiderleiren i sommer, ligger barnebarnet mitt inne på telefonen til ei av småjentene som “mamma Haugaasen”, mens mammaen til vesla ligger inne som “mamma Masa”. Sier ikke det litt?

Moralen er at det skal så lite til å spre velsignelse – og for oss er det om å gjøre å spre den i Jesu navn, slik at Jesus får anledning til å fullføre velsignelsen og skape liv av døde. Når det kommer til stykket, er det Jesus som står for det hele og skal fullføre det. For vi gir bare videre av det vi selv har fått – av nåde - gratis. “For intet har du fått det, for intet skal du gi det”. Slik kan Guds nåde og velsignelse faktisk nå ut til alle verdens kriker og kroker og til verdens ender ved din og min hjelp, slik at mange flere kan oppleve velsignelsen ved at “Gud har gjestet sitt folk.”

16. søndag i treenighetstiden

Vi er inne i en tid med tekster som forteller oss viktige ting om det å leve som en kristen og å leve som en Jesu etterfølger. Det vi får høre i dag, kan tilsynelatende virke å ikke ha noe med vår virkelighet å gjøre - men jeg skal si dere at dette er tankevekkende ord! Vi befinner oss i begynnelsen av selve Jesu programerklæring, Bergprekenen. Vi kan gjerne tenke at Jesus i denne talen setter ting ganske så på spissen, men dette er sannheten og virkeligheten for mange av Jesu disipler den dag i dag.

Matt 5,10-12 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. 11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. 12 Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Når jeg leser dette, tenker jeg at Jesus skal i hvert fall ikke ha det på seg at Han stikker noe under en stol eller skjuler noe for dem som ønsker å følge Ham. Den som vil følge Jesus, må rette seg inn mot en helt ny virkelighet - en helt ny hverdag, om du vil. På lik linje med Johannes’ Åpenbaring, er dette naturlig nok en tekst som de som virkelig lider for Jesu navns skyld, trykker til sitt bryst. Dette er løfter ingen kan ta fra oss. Folk kan ribbe oss og robbe oss for det meste, men Guds løfter og håpet kan de aldri stjele fra oss.

Hvis det å være en kristen hadde vært så enkelt som å være snill og grei og godta det meste i nestekjærlighetens navn - ja, da er det neppe noe problem for noen å være en kristen - da er det faktisk ganske mange som kan regne seg som kristne. Men dersom det innebærer å fronte det som står i Guds Ord og forsvare det og prøve å leve etter det - se, da er vi mange som har et problem.

”Jaja, sånn har samfunnet blitt,” sier vi, kanskje litt oppgitt og uten tanke på at det alltid har vært sånn. Faktisk har det til tider vært mye verre, selv om det også i dag finnes steder i verden hvor det å tro på Jesus bokstavlig talt kan gå på livet løs. Er vi klare for å ta en slik utfordring dersom slike tider skulle dukke opp igjen her? Vikingene skrøt av at de kappet hodet av de første misjonærene som kom til vårt område, Viken. Hva om denne tendensen skulle dukke opp igjen?

Uten sammenlikning for øvrig, var det for noen år siden en artikkel i Dagbladet med overskriften: ”NN (en kirkelig kjendis) har fått nok. Nå vil han frata kirken makta.” Jeg leste ikke selve artikkelen, men overskriften fikk meg til å tenke at hvem i all verden er vel denne NN som har rett til å heve seg til dommer over kirken og Guds ord - hva er det som gir han og en del andre kjendiser denne spesielle autoriteten? For min del, må jeg vel heller snu litt på overskriften og at ”Ole-Bjørn har fått mer enn nok av NN”.

Men nettopp å gi sterkt uttrykk for det, kan være det som kan gjøre livet vanskelig for meg. NN hevder tidsåndens røst - og blir selvsagt hørt. Jeg som hevder Bibelens syn, er gammeldags og utdatert og står for alt som er negativt og livsfornektende. Jeg er til og med blottet for nestekjærlighet, som er et av dagens moteord.

Men jeg er faktisk redd for at den moderne tankegangen tillegger Jesus en snillisme som Han ikke hadde sansen for. Leser vi Bibelen, ser vi at Jesus ikke godtok alt i nestekjærlighetens navn. Dagens påberopelse av nestekjærlighet i enhver sammenheng har ikke nødvendigvis sin rot i den bibelske forståelsen av begrepet, men heller i det en kaller ”fornuften” eller folkeviljen.

Jesus ville heller ikke på sin egen tid at en omvendelse fra syndene og en tro på Ham ikke skulle innebære en totalt ny livsførsel. Det var - og er - snakk om et totalt brudd med sin gamle livsførsel og en inntreden i en helt ny sammenheng med helt nye regler. I Guds rike er det Guds lov som gjelder. Det er vi nødt til å ta til oss. Hovedpoenget for Jesus er nemlig at Han ønsker at alle skal bli mer lik Ham. Og det er mye av bakgrunnen for det Jesus forteller sine tilhørere her i begynnelsen av Bergprekenen.

Å tro på Ham innebærer en forandring - en forandring som ganske umiddelbart vil bli synlig for omgivelsene. Være seg på arbeidsplassen eller i fritidsaktiviteter.

På Jesu tid, for eksempel, var det ganske vanlig med templer for alle slags guder og guddommer. La oss nå si at en kristen murer eller steinhogger fikk i oppdrag å bygge et slikt tempel. Hva skulle han da gjøre? Valget ble bokstavlig talt mellom å bygge opp under avgudsdyrkelse og dermed ha en inntekt som familien kunne overleve på eller å si nei takk fordi han fulgte Jesus - med de konsekvensene det kunne innebære. Hvor vil din lojalitet være hvis du ble stilt overfor tilsvarende spørsmål? Lar du tro være tro og business være business? Eller skal troen være retningsgivende også for forretningslivet?

En annen situasjon kan også igjen oppstå, slik som for mange den gangen, et påbud om å bøye seg for en statue av keiseren og titulere han ”herre”. De som bøyde seg for statuen, fikk et signert sertifikat på at de hadde gjort det - og dette måtte fornyes hvert år.

Men for oss kristne er det bare én Herre, og det er Jesus. Selv om mange kristne var glade for det romerske herredømmet - for det brakte fred og en form for rettferdighet også ute i distriktene - kunne de ikke bøye seg på denne måten for en statue av keiseren. Dermed ble de sett på som oppviglere og motstandere av Roma og ble fritt vilt. Straffene var av det voldsomme slaget. Alt fra å bli mat for rovdyrene i Colosseum, til å bli brent som levende fakler ved keiser Neros fester eller å bli flådd levende. Noen fikk kappet deler av kroppen, som så ble stekt på bålet mens de selv måtte stå og se på.  Menneskets grusomheter har overhodet ingen grenser. Det har vi sett opp gjennom hele historien - og det er ikke noe annerledes den dag i dag enkelte steder. Noen av våre kristne brødre og søstre må gå gjennom lidelser som vi knapt nok kan forestille oss. Noe av dette er skildret i all sin grusomhet i noen av bøkene til den sovjetiske forfatteren Aleksandr Solsjenitsyn.

Men på grunn av Jesu ord om dette og løfter om hva som er i vente, har kristne til alle tider sett det som en ære å få lide for Jesunavnets skyld. Lovsanger har blitt sunget under de verste lidelser. Forventningen om en bedre framtid sammen med Jesus har overskygget alt. Å stå for det en tror på, har vært det aller viktigste - livet med Jesus skal ha absolutt forkjørsrett. Det viktigste for meg, er vennskapet med Jesus. Spørsmålet for meg er ”tør jeg å stå for det? Orker jeg å ta det som kommer dersom virkeligheten i Norge skulle bli en annen og det skulle røyne på?”

Jesus selv er veldig klar på at det vil koste å følge Ham. Det får vi høre flere steder direkte fra Hans egen munn.

Datidens samfunn var et religiøst samfunn, hvor Jesus gikk i rette med den måten religionen ble praktisert på. Han gikk ikke i rette med Guds Ord, men måten Guds Ord ble forstått. Dagens norske samfunn er et anti-religiøst samfunn som strør om seg med kristne og religiøse begreper som det passer seg. Det er faktisk vår sak å rettlede og å gå i rette med denne misbruken. Spørsmålet til meg er ”tør jeg?” eller vil det koste for mye? Vil jeg tåle at folk ser på meg som en halvgal tulling?

Når jeg hører løftene Jesus gir, skulle det egentlig ikke være noen tvil: for himmelriket er deres. Tenk det! Himmelriket er deres! Alt det vi håper på - alt det vi tror på - alt det er vårt dersom vi står opp og tar oppgjøret, koste hva det koste vil. Hva er vel hån og forfølgelse målt opp mot dette?

I vår tid og i våre generasjoner har vi møtt våre utfordringer. Kanskje ikke de aller største utfordringene, men dog… Vår tro og vår skrifttrohet - vår lojalitet til Skriften og Jesus - har blitt satt på prøve. Mange av våre kristne verdier har blitt radert vekk fra det norske samfunnet i vår tid. Bare i min tid har vi vært igjennom en rekke turbulenser: Abortsaken, Gud og kristendommen ut av læresystemet, kvinnelige prester, fri sex, skilsmisseproblematikken og derpå følgende debatt om gjengifte, homofilidebatten og spørsmålet om hva en familie er - bare for å nevne noen. Har vi turt å stå på barrikadene? Hvilket eksempel har vi der vært for våre barn? Er det vår unnfallenhet som er mest framtredende når debatten går som høyest? Kanskje har vi mer å be om tilgivelse for enn vi ønsker å være klar over?

Jeg beklager å måtte si det, men våre barn kommer til å bli satt på hardere prøver enn vi har blitt. Nye spørsmål kommer til å dukke opp etter hvert som motstanderne føler de har fått nye seire - spørsmål som setter troen på enda hardere prøve. Det kommer til å bli enda viktigere å vite hva vi tror på! Og når vi nå ikke lenger får noen hjelp fra det offentlige utdanningssystemet, ser dere selv hvor ansvaret for opplæringen ligger.

Dere hører sikkert tvers gjennom alt det jeg har sagt her at jeg taler aller mest til meg selv. Ole-Bjørn våkn opp! Jeg trenger å vekkes! Jeg trenger å ta et oppgjør med meg selv og motivere meg til å stå på for Jesus. Jeg trenger at Jesus er det viktigste i livet mitt! Dere tror kanskje at det må være lettere for meg som pastor enn det er for dere å leve som en kristen? Jeg har jo tross alt betalt for det. Men tro meg, det er lettere å uttrykke det i ord enn i handling.

For selv om jeg vet godt hvordan alt burde være, er det ikke dermed sagt at jeg klarer å etterleve det. Sagt på en annen måte: Jeg er absolutt ikke perfekt - i hvert fall ikke i meg selv - og slettes ikke overfor Gud. Men i Jesus er jeg heldigvis perfekt - i Guds øyne, og det er det viktigste.

Hvis jeg legger min synd i Jesu hender, gjør Han opp for meg. Hvis jeg legger min svakhet i Jesu hender, kan Han gjøre det til min styrke. Hvis jeg legger livet mitt i Jesu hender, har Han lovt å være med meg alle dager inntil verdens ende og gi meg en stor og ufortjent lønn i himmelen.

Derfor tenker jeg at det som kanskje blir mest synlig gjennom mitt ufullkomne liv, er hvor stor Guds nåde egentlig er. Tenk at Gud kan bruke meg. Tenk at jeg skal få være sammen med Far og Jesus i all evighet. For noen løfter! Det er løfter å leve på! Det er løfter å dø for! Jesus døde for at du og jeg skulle få del i alt dette fantastiske. Han gav sitt liv for meg - det kan bli min tur til å gjengjelde dette med mitt eget liv. Menneskers brutalitet kan fort bli livets harde realitet. Og jeg spør meg selv igjen: Er jeg klar?

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Takk Jesus for at Du har fortalt meg alt dette på forhånd!

15. søndag i treenighetstiden

Vi hører så masse om hvor viktig det er å lese i Bibelen, be til Gud og gå i kirken. Men har du tid til Jesus i hverdagen? Har du tid i løpet av en travel dag – hverdag eller søndag – til å lese eller lytte til Herrens ord? Eller er det det første som blir saldert bort, fordi det er så mye annet viktig som må gjøres?

Nå stiller ikke jeg disse spørsmålene for å stille noen i forlegenhet eller for å gi noen dårlig samvittighet, men fordi Jesus i dag sier oss noe om hva som faktisk er det viktigste for oss.

Luk 10,38-42 Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt. 39 Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. 40 Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: "Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg." 41 Men Herren svarte henne: "Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. 42 Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne."

Noen som kjenner seg igjen? Er du mest en Marta, eller er du mest lik Maria? Og, dere, Jesus snakker ikke først og fremst til kvinnene. Vi får si som Paulus: Her er ikke fattig eller rik, mann eller kvinne, jøde eller greker. Dette angår oss alle og er en rettledning til oss alle.

For å belyse problemstillingen, har jeg lyst til å repetere en historie som verserte for en tid tilbake:

Døperen Johannes var en populær mann i sin tid, men samtidig var han veldig klar over sin egen virkelighet og sammenheng og sin egen identitet: Han skal vokse, jeg skal avta. Og det er nettopp en slik forståelse Bibelen vil at vi skal ha av oss selv også. Det sant er som det er sagt: Gud godtar deg akkurat som du er, men Han vil ikke at du for alltid skal være sånn. Han vil at du skal bli mer lik Jesus.

I forlengelsen av dette utsagnet, må det være lov å påpeke at på dette punktet er det mange moderne kristne som tar feil. For det å være en kristen, er en kontinuerlig prosess – en prosess fra å synde fullkomment til å være en fullkommen, frelst synder. Det er dette som kalles helliggjørelse. Og hvis vi ikke vil være med på denne prosessen, er vi faktisk ikke Jesu venner.

Det var kanskje fremmede tanker for noen? Men det viktigste elementet i denne prosessen, er å utsette seg selv for påvirkning fra Guds ord og å bli kjent med Ordet. Eller som det sies i et mer teologisk språk: La Ordet ta bolig i deg og forandre deg. Derfor er det så viktig at Guds Ord er en del av hverdagen vår. Vitsen med helliggjørelsen er at vi skal vokse i kunnskap om og kjennskap til Guds Ord og til Jesus – altså at du og jeg skal bli mer lik Jesus – både i tanker, ord og gjerninger.

Nå er det klart at for oss som er pensjonister og ikke har så høyt tempo lenger og har behov for å sitte ned litt mer enn i tidligere faser av livet, er det ganske enkelt å få til dette. For oss er det enklere å prioritere bibellesning enn for dem som står midt oppe i det med barn, fritidsaktiviteter og jobb til halsen og vel så det. Samfunnet i dag krever nesten umulig mye av den yngre garde.

Min tidligere lærer på MF, professor Carl Fredrik Wisløff, hadde en enkel oppskrift: stå opp en halv time tidligere og bruk den tiden til lesing og bønn. Det gikk en historie om at en gang han var på turné og forkynte nettopp dette, kom det en kar fram til ham og spurte om dette var den eneste løsningen. Wisløff var veldig klar på at det var det. Men, du skjønner, jeg er baker og står opp klokka halv fire hver morgen, svarte mannen.

Jeg tenker vel at det må være rom for personlige tilpasninger. Enhver Jesu venn må finne sin egen måte å leve sammen med Jesus på. Det viktigste er likevel at vi setter av tid til å la oss påvirke av Jesus og Guds ord. Så får det være opp til hver enkelt hvordan en vil organisere det. Men dette er først og fremst mine tanker om det. Det siste jeg ønsker å gjøre, er å legge byrde til byrde for de som ønsker å være Jesu venner. For det Jesus ønsker å gi oss, er jo fred: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” (Joh 14,27)

Men hva så med alle dem som opplever den såkalte tidsklemma som høyst reell og alltid har så mye som må gjøres? Vel, moralen både i historien om Jesus og Marta og Maria og den om professoren er ganske utvetydig: Du må bestemme deg for hva som skal være det viktige i livet ditt – hva som er golfballer, hva som er småstein og hva som er sand. På moderne språk heter det å prioritere. Når du innser at ikke alt du driver med om dagen er like viktig og avgjørende, har du kommet et ganske langt stykke på veien.

Og de to kaffekoppene som professoren henviser til, viser oss noe ganske så viktig: Venner må vi alltid ha tid til. For meg betyr det at jeg alltid har tid til litt påfyll sammen med Jesus. Midt i hverdagens gjøremål – og, for min del, helst før dagen begynner for alvor. Andre venner har nok måttet lide under mangel på kaffeprat det siste halvannet året, men fellesskapet med Jesus har vært viktig for meg. Jeg håper og tror at mange andre føler det på samme måten. For meg er tryggheten i det å være kompis og bestevenn med Jesus så avgjørende viktig at jeg prøver å sette av tid til en prat med Ham hver dag. Og den praten inneholder både bønn og lesning. Hvorfor? Jo, fordi som gode venner, er vi interessert i å høre hvordan det står til med hverandre og hva vi forventer av hverandre fra dag til dag. Det viktige for Jesus, er å få høre hvordan jeg har det og hva jeg tenker på fra min egen munn. Det viktigste for meg, er å høre om Jesus har noe spesielt Han vil si til meg angående denne dagen.

Jeg synes det er godt å være litt Maria om morgenen – ikke bare fordi jeg nyter stillheten, men fordi det er godt å starte dagen med stillhet sammen med Jesus. Men, som sagt, så må hver enkelt finne sin måte å ha sin tid sammen med Jesus, kort og godt fordi vi alle er forskjellige og på forskjellig sted i livet.

Ønsker dere alle en velsignet helg.

Tanker for en helg

På samme måte som meg, har du sikkert lagt merke til hvor mye rognebær det er i år. Jeg har i hvert fall følelsen av at det er enorme mengder – uten at jeg har telt bæra eller har noen statistikk på det. På de stedene jeg har bodd tidligere, var “regelen” at hvis det var mye rognebær, ble det mye snø – eller heller: en streng vinter. Mye rognebær ga fugler og dyr større muligheter for å overleve. Men her på Eiker er regelen stikk motsatt: Rogna kan ikke bære to byrder i samme året. Altså: Mye rognebær gir liten snøtyngde.

Det er interessant med sånne lokale værtegn. Da vi ferierte på hytta på Rokosjøen da jeg var guttunge, visste vi at dersom det lukta Klevfos, så ble det regn – og det slo aldri feil. Klevfos var en papirfabrikk vest for sjøen. Vi lærte også en hel masse andre lokale værtegn som gjerne slo til: Vesta glette gir våt hette. Kveldssol rød gjør morgen sød. Meiskyer og revehaler gjerne om vind og nedbør taler.

Vi mennesker er ganske flinke til å lese tegnene i vær og vind. Vi vet også at når eplene og plommene er modne, er det høst – og når skisesongen er over, er det vår. Men hvordan er vi til å lese tegnene i tiden? Vel, noen ser hvor det bærer – og noen tror i fullt alvor at vi – menneskene – skal klare å berge denne kloden fra totalt kollaps bare vi følger deres råd. Og, for all del, det er ikke noe galt i å ta ansvar og prøve å gjøre noe med situasjonen. Det å ta ansvar for kloden og forvalte de verdiene den gir oss rett, er også en kristen dyd.

Men Bibelen skisserer en annen virkelighet og en helt annen løsning for oss. Noen vil sikkert kalle det for religiøs skremselspropaganda, men jeg er redd det er nærmere den sanne virkeligheten enn vi liker å høre. Det vi ser i dag, er et resultat av menneskets kynisme og egoisme – eller synden, som Bibelen kaller det. Derfor er det dessverre ingen vei tilbake – og den eneste som har kraft nok og vilje til å ordne opp i det, er Gud selv. Og det vil Han garantert gjøre, for det har Han lovt oss.

Faktisk startet Han gjenopprettingsprosessen allerede for lenge siden – og Han startet med å gjenopprette mennesket – deg og meg. Jesu kors og den tomme graven er bevisene på det. Gjennom troen på Jesu soningsdød, har vi fått muligheten til å starte helt på nytt – som rene og rettferdige for Gud – som gjenfødte skapninger, som Bibelen vil si. Det er det opp til hver enkelt å bestemme seg for å ville være en del av. So far so good.

Så da er det bare resten igjen. Og der er Bibelen ganske så klar om hva som må til: her holder det ikke bare med en total renovering, for sannheten er at ting kommer bare til å bli enda verre. Her må det til en total fornyelse. “Se, jeg gjør alle ting nye,” sier Herren, noe som stadfestes av det som står et par vers tidligere i Åpenbaringsboken: “Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.” (Åp 21,1) Det er jo ganske klar tale.

Og før vi kommer så langt, skisseres det en tid med enorme miljøødeleggelser. Elver og hav vil være så forurenset at vannet er ubrukelig. Det vil være enorme branner og store naturkatastrofer, krig og sultkatastrofer. Så, når jeg ser på nyhetene, blir jeg egentlig skremt av realismen i Bibelens skildring av det Bibelen selv kaller “de siste tider”. Og da dukker spørsmålet fra innledningen opp igjen: Hvor gode er vi egentlig på å lese tidens tegn? Og hvor gode er vi på å ta den rette konsekvensen av det vi ser?

Vi skal selvsagt, som gode forvaltere, gjøre vårt for å ta vare på denne kloden, men vi må ikke gjøre det til en religion i seg selv – en klimareligion eller en miljøreligion. For løsningen på problemet ligger på et helt annet plan, nemlig å tilbe Skaperen og ikke det skapte; å tro at Gud vil fornye skaperverket på samme måte som Han har gitt oss muligheten til å bli fornyet gjennom Jesus Kristus. En ny himmel og en ny jord for nye mennesker. Eller litt mer teologisk: En ny himmel og en ny jord for gjenfødte mennesker. Det er ikke noe å være redd for, men noe å glede seg til og se fram til, for det gir håp både for deg og for meg og for resten av menneskeheten. Og det er opp til hver enkelt å ta den rette konsekvensen av det vi ser og opplever.

Ha en velsignet og ansvarsbevisst helg, alle sammen.

13. søndag i trenighettiden

Vi som har hatt folk i lønnet arbeid, vet at det finnes minst to typer arbeidstakere: de lojale og trofaste og de som ikke kunne ha brydd seg mindre. Jeg må jo innrømme at jeg har vært borti dem begge. Ofte er det vel også slik at de som ikke bryr seg, også er de som kan arbeidslivets lovverk best og som reagerer dersom de som står på og er lojale får noen form for bonus eller fordel av innsatsen. Da blir det hyl og skrik om urettferdighet.

Dette var kanskje en mer moderne versjon av det Jesus forteller oss om i dag. Det handler i hvert fall om hvor viktig det er å være trofast og pliktoppfyllende. Og, ja, Jesus snakker selvsagt om vårt forhold til Gud.

Luk 12,41-48 Da spurte Peter: "Herre, er det oss du sikter til med denne lignelsen, eller gjelder den for alle?" 42 Herren svarte: "Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid? 43 Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette når han kommer tilbake! 44 Sannelig, jeg sier dere: Herren skal sette ham over alt han eier.

45 Men sett at denne tjeneren sier til seg selv: `Det varer lenge før herren min kommer` og så gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full. 46 Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro. 47 En tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag. 48 Men en som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, skal slippe med færre.

Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.

Det sies at det mest bedragerske begrepet menneskeheten har, heter “i morgen”. Den dagen mennesket oppdaget at det var noe som het “i morgen”, skjedde det noe. Jeg tenker at Stanley Jacobsen treffer godt i en av sine sanger:

I morgon, i morgon blir litt av ein dag,
Men i dag, nei i dag gjer eg ikkje det slag.
I dag har eg anna å fundera på,
Men kom att i morgon så skal du få sjå

Eller som Vidar Sandbeck sier:

JE KUNNE VØRI SNEKKER, JE KUNNE VØRI SMED,
JE KUNNE VØRI DIREKTØR HELL BLIKKENSLAGER JE.
MEN JE HAR NÅ ALLTID TRIVS SÅ GODT I SENGA
I FUNDERING PÅ HEN JE SKU’ TJENE PENGA.

Det er helt klart en forskjell på å utsette til morgen det du ikke rekker i dag og det å ikke gjøre noe i dag fordi det likevel kommer en dag i morgen. Men hvor mange av oss har vel ikke opplevd at “i morgen” kan være for sent? De gode intensjonene vi hadde for denne dagen og som ble utsatt til morgendagen – men morgendagen kom aldri for den vi hadde tenkt å besøke, f.eks.

Flere steder maner Jesus oss til å bruke mulighetene som dagen i dag byr på – for morgendagen vet vi ingen ting om. Vi skal leve hver dag som om det er vår siste dag her på jord – hvilket også innebærer å leve i forventningen om at Jesus kommer igjen når som helst. Likevel må jeg nok innrømme for min egen del at jeg ofte lever godt med at det kommer en dag i morgen også – noe som innimellom har medført bitter anger.

Og da nærmer vi oss vel dagens tekst om den gode og den dårlige forvalteren, hvor den ene gjør alt han kan for å holde businessen i gang mens sjefen er borte, mens den andre blåser det en lang marsj og satser på å gjøre alt klart den siste dagen. Problemet er bare at ingen av dem vet når den siste dagen er. Ingen vet når sjefen kommer tilbake. Det betyr at den kloke mannen har alt i orden når sjefen kommer, mens den andre er veldig uforberedt – dette til tross for at begge visste veldig godt hva sjefen krevde av dem. Men bare den ene var pliktoppfyllende og sitt ansvar bevisst.

En trenger ikke være rakettforsker for å forstå at Jesus taler om sin egen gjenkomst. Samtidig er det klart at dette er et skriftsted som har skapt mange kvaler også hos Jesu egne venner. Har jeg vært flink nok? Møter jeg forberedt? Har jeg gjort det Jesus forventer av meg? Til slutt blir spørsmålet: Blir jeg frelst? Får jeg være med når Jesus henter vennene sine? Usikkerheten om jeg er bra nok til å få være med, kommer ofte snikende.

Heldigvis er det ikke min sak å dømme om dette. Det eneste jeg vet om dommen, er at Jesus dømmer rettferdig. Men det jeg også vet, er at spørsmålet er ikke om jeg blir frelst. Spørsmålet er om jeg er frelst. Og svaret på det spørsmålet er ganske enkelt: Hvis du tror at Jesus døde på korset for dine synder, så er du frelst.

Når vi er klar over det, kan vi gå et steg videre. For en naturlig konsekvens av å være frelst, er å spørre hva det egentlig innebærer å være frelst – hva Jesus vil jeg skal bruke livet mitt på og til. Fordrer Jesus noe av meg? Og Jesus sier faktisk en del om det. Det mest radikale Han sier, er at du og jeg skal dedikere oss 100 % til det nye livet Han har gitt oss – noe som også innebærer at Han har noen oppgaver til oss. Den viktigste oppgaven er å vise andre hva vårt nye liv innebærer – det livet som har som fundament at «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» (Luk 10,27)

Men så sier Jesus i dag noe som kan skremme oss som er såkalte “etablerte” kristne. For ofte er det vel sånn at “nyfrelste” har en glød og en iver i sin nyvunne virkelighet som vi bare kan misunne dem, mens vi som har regnet oss som Jesu venner en stund, ofte har et mer avslappet eller kanskje heller et dårlig-samvittighet-forhold til den samme virkeligheten – et slags “mañana”-forhold. For å si det på en annen måte: Min opplevelse er nok ofte at de som har minst kjennskap til og kunnskap om Guds vilje, har størst innsatsvilje og pågangsmot til å fortelle andre om Jesus.

Så kommer altså Jesus her og forteller oss konsekvensen av å ha kunnskap uten å sette den ut i handling. Jeg må vel si at jeg kjente at den traff på et veldig ømt punkt.

Likevel lever jeg i vissheten om at ved Guds nåde – og Guds nåde alene – så er jeg frelst. Det blir et vitnesbyrd for meg om hvor lite min egen innsats har å bety for frelsen. Jeg kan ikke legge noe til og heller ikke trekke noe fra. Jesus har gjort alt som skal gjøres. Ingen og ingen ting kan toppe Jesu soningsdød på korset. For Gud, vår Far, var dette det som skulle til. Det var – og er – toppen.

For å si det sånn, da: det gjør det ikke mindre vanskelig å forstå Guds kjærlighet. Men Guds kjærlighet skal ikke begripes, den skal bare gripes. Så er det opp til hver enkelt av oss å formidle den videre til den verden og den virkeligheten vi lever i.

I praksis vil dette si å være en slik tro og klok forvalter som Jesus snakker om – å gjøre så godt vi kan for å holde alt i orden til Jesus kommer igjen. Og det viktigste vi gjør, er å ta vare på hverandre og på andre – og “gir dem mat i rette tid”, som Jesus sier. Slik kan vi være med på å spre Guds kjærlighet ved å gi håp til andre mennesker. Min oppgave er å få andre til å føle seg verdsatt og verdifulle og gi dem en mening med livet ved å formidle Guds kjærlighet og Guds nåde – hvilket da i klartekst vil si frelse i Jesus Kristus. Og det gjør jeg først og fremst ved å leve Guds Ord til et vitnesbyrd om mitt eget vennskap med Jesus.

Grip dagen og ha en velsignet søndag. 

Litt å tenke på i helgen

Jeg kjenner personer som er mer luthersk enn Luther selv og “kristeligere” enn Jesus. Du vet sånne hvor bekjennelsesskrifter, læresetninger og såkalt “kristen moral” blir viktigere enn Guds levende ord – og de tror de gjør Gud en tjeneste ved å stå opp for dette. Men når Guds nåde og kjærlighet blir læresetninger i stedet for levd liv og troen på læresetningene blir viktigere enn troen på Jesus, da er det fare på ferde.

Det er klart at det er enklest for oss mennesker å forholde oss til faste og firkantete normer og regler. Derfor har forsamlinger med klare regler og retningslinjer for livsførsel og religiøse riter og ritualer ofte stor appell. Men som oftest er ikke livet helt så enkelt eller A4. Jeg synes det er skremmende når alt må formaliseres og settes i system og sementeres i dogmatiske læresetninger. Jeg sier ikke at dette ikke har sin verdi, men vi må altså skille mellom Guds ord og det vi mennesker mener om det.

Det eneste lovverket som bokstavlig talt var hugget i stein, var De ti bud – og de er heller ikke gyldige lenger, annet enn som en god pekepinn om hva som er Guds gode vilje – for Jesus har oppfylt alle kravene de budene påla oss. Ikke dermed sagt at det er fritt fram for anarki og kaos. Som Paulus sier: “Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp.” (1 Kor 10,23). Her snakker vi altså om frihet under ansvar. Så vil noen selvsagt ta en runde på hva som ligger i “tjener til det gode” eller “bygger opp”, og det er helt greit – men her har Jesus allerede lagt noen føringer: “Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.” To steder sier Jesus dette til disiplene. Det betyr at det er viktig! ( Joh 13,34 og Joh 15,12). Paulus trekker det så langt som til å si: “Den som elsker sin neste, har oppfylt Loven.” (Rom 13,8) Det som “tjener til det gode” og som “bygger opp”, er altså å ta vare på hverandre.

Så stusset du kanskje over at jeg brukte ordet “kristelig” i innledningen og ikke kristen? Og – ja – jeg skiller mellom kristen og kristelig. En kristen er en som har et forhold til Jesus. En kristelig er en som har fokuset på kristne moral- og verdinormer eller er opphengt i dogmatikk og bekjennelsesskrifter. Vi kan godt si at en kristen har en relasjon, mens en som er kristelig har en religion. En relasjon er dynamisk og levende, mens en religion er statisk med mange faste lover og regler. Kristeligheten i Norge har to retninger: Den ene ønsker å bevare den "rene og uforfalskede lære", mens den andre ønsker å ta vare på den norske kulturarven (hva nå det betyr).

Siden livet mitt og troen min er dynamiske størrelser, er det viktigere for meg å ha en relasjon enn en religion. Det er viktigere for meg med vennskap enn med normer. Og min viktigste relasjon er nettopp til min gode venn Jesus – Han som fikk tilnavnet Kristus, Messias, fordi folket innså at Han var sendt fra Gud. Derfor er det så viktig for meg å poengtere at Guds nåde og Guds kjærlighet først og fremst skal leves – av deg og meg – hver dag – hele dagen. Jesus har vist meg hvordan det kan gjøres – så er det opp til meg å prøve å følge det opp. Jeg skal være så ærlig å si at jeg klarer jo ikke det, men jeg tror Jesus setter pris på at jeg prøver. Og det viktigste for Jesus, er tross alt at jeg tror på Ham – at jeg tror at Han har frelst meg ved å ta straffen for alle mine synder på korset der på Golgata – at jeg tror at Gud elsker meg så høyt at “Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh 3,16) Det tror jeg på, det gleder jeg meg over og det lever jeg på.

Ønsker dere alle en velsignet og godgjørende helg.

11. søndag i treenighetstiden

Prekenteksten for denne søndagen handler om De ti bud. Egentlig ti ganske enkle leveregler som Gud mente skulle gi oss grunnlaget for et godt liv. Ser vi litt nøyere på disse budene, vil vi oppdage at de har én fellesnevner: de setter grenser for min egoisme. Og dette gjelder både i mitt forhold til Gud, og ikke minst i mitt forhold til andre mennesker. De fleste budene regulerer faktisk mitt forhold til mine medmennesker. Kort sammenfattet, kan vi si at disse går ut på at jeg ikke har lov eller rett til å forgripe meg verken på min neste eller på noe som tilhører min neste. Og Gud hadde rett: Tenk for en fantastisk verden vi ville ha hatt dersom vi hadde klart å leve etter disse reglene!

Problemet er jo bare det at vi mennesker helst ikke vil høre på andre. I tillegg har vi en vanvittig godt utviklet evne til å bortforklare eventuelle feiltrinn: “Det var ikke meg. Det var kvinnen som DU gav meg.” Det er alltid andre som har skylda.  Vi har spesialisert oss på å problematisere regelverket og lage definisjoner som passer best for oss selv og vår aktuelle situasjon. På den måten definerer vi oss bort fra den opprinnelige, gode intensjonen og vikler oss inn i stadig mer intrikate problemstillinger. Til slutt blir hele lovverket en byrde. Det som var ment til det gode, har, med god hjelp av vår egen egoisme, blitt til en tung bør. Og da er det ikke lenger noen vits i å høre på eller leve etter disse reglene, for de er jo gammeldagse og dumme og begrenser meg i min realisering av meg selv – hvilket til syvende og sist betyr at jeg ikke lenger har bruk for Gud. Min egen egoisme er rettesnor god nok for meg. Kronargumentet er at jeg lever jo tross alt i et moderne samfunn.

Vi er i dag i en ganske annen situasjon enn de var i Israel på Jesu tid. Der vi i dag forkaster Gud, var menneskene den gangen på leit etter Gud. Det var en religiøs lengsel. Det de manglet var en som kunne veilede dem – og da er vi faktisk ved et stort likhetstrekk mellom tidsaldrene. Det vi mangler i dag, er vel også en tydelig og veiledende stemme? Min påstand er at de tydeligste stemmene vi hører i dag er de mest villedende – de som vil føre oss enda lenger bort fra Gud. Uten å løfte pekefingeren mot noe eller noen, må vi kunne si at i mangel av tydelige åndelige og moralske veiledere, lever vi i et samfunn som moralsk sett er i forfall og totalt på avveier – og dette gjelder helt til topps både i våre styrende organer, mange organisasjoner og til og med i norske kirkesamfunn. Muligens fordi moral er fy og åndelighet er overtro.

Og, bare for å ha sagt det: Moral har ikke bare med seksuallivet å gjøre, slik enkelte synes å mene, men handler generelt om vårt forhold til våre medmennesker og også om vårt forhold til penger og til den jorda vi bor på og forvaltningen av denne jordas og våre egne ressurser. Og for å ha sagt det også: Moralsk rettledning er ikke det samme som moralisme – et begrep som i dag misbrukes omtrent på linje med rasisme. Moralsk rettledning er noe annet enn moralsk belæring. Det var den siste grøfta fariseerne hadde havnet i og som Jesus blant annet tok dem fatt for. Min største redsel er å bli så kristelig at jeg ikke har plass til Jesus.

Men fordi veldig mange i det norske samfunnet tross alt har en viss kunnskap om Guds vilje, er resultatet at vi vikler oss stadig lenger inn i en ond og dødelig spiral. Fordi vi har kunnskap, har vi ingen unnskyldning, sier Bibelen. Våre forsvarsargumenter og bortforklaringer havner fort på linje med politikere som prøver å (bort)forklare hva de egentlig har sagt og med det bare gjør ting enda verre.

Det er denne dødelige spiralen Jesus kom for å berge oss ut av. Han har åpnet en vei ut av dødsspiralen og satt oss fri fra Guds krav og fra alle våre argumenter imot dem. Det er ikke uten grunn at apostelen Paulus jubler til menigheten i Galatia: Til frihet har Kristus frigjort oss! Jeg trenger ikke lenger argumentere med Gud om berettigelsen av Guds bud eller hvor dumme og gammeldagse jeg synes de er. Jesus har gitt meg muligheten til å være fri fra alle den slags tanker. Jesus har oppfylt alle kravene i Guds lov – for oss alle. Alt jeg trenger å gjøre, er å tro på Ham og i takknemlighet gjøre det jeg kan for å yte gjengjeld for den kjærligheten Han har vist meg. Jesus selv definerer hva som ligger i det: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» (Luk 10,27) Dette er summen av budene. Så enkelt er det – og alle “du skal ikke” forsvant! Guds vilje – summen av budene er positiv og aktiv: slik skal du gjøre. Så la oss gjøre det, da, og lage en bedre verden!

Ønsker dere alle en velsignet og godgjørende helg.

10. søndag i treenighetstiden

Matt 18,21-35 Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» 22 «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju! 23 Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. 24 Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. 25 Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. 26 Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: `Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.` 27 Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden. 28 Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: `Betal det du skylder!` 29 Men den andre falt ned for ham og ba: `Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.` 30 Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden. 31 Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. 32 Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: `Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. 33 Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?` 34 Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. 35 Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»  

Er du langsint? Det er ikke jeg. Men hvis du er langsint, er det da fordi du ikke klarer å tilgi? Jeg kjenner noen som er langsinte. Det er ofte de samme som sier at de aldri vil klare å tilgi for et eller annet som har skjedd. Jeg tenker at det må være vondt å leve med. Nå skal det for skams skyld sies at langsinthet og mangel på evne eller vilje til å tilgi ikke alltid hører sammen, men ofte er det to sider av samme sak.

Et tankekors for meg er da: hvem går dette mest ut over? For noen år siden hadde jeg en “meglerunde” mellom noen speidere som ikke klarte å være venner. Plutselig sier den ene: “Jeg har aldri sett deg sint, jeg, Ole-Bjørn.” “Nei”, sa jeg, “for hvem går det mest ut over hvis jeg er sint, tror du?” Det var vanskelig å svare på. “Hører dere noe mer på meg om jeg blir sint?” spurte jeg – og de måtte jo innrømme at de ikke gjorde det – ikke veldig i hvert fall. “Nei vel,” sa jeg, “hvem går det da mest ut over hvis jeg blir sint?” Så måtte de innse at det var jo meg selv. “Ok. Er det da noen vits i at jeg blir sint?” spurte jeg. Da så de på hverandre: “Skal ikke vi heller være venner?”

Moralen må være at det å ikke klare å tilgi, egentlig går mest ut over en selv. I tillegg kan det å aldri bli ferdig med en sak også gi god grobunn for bitterhet og hat – noe som også bare går ut over en selv. Noen ganger tenker jeg på hvor slitsomt det må være å hele tiden skulle passe på hvem du ikke vil møte eller hvem du ikke skal hilse på. Det kan fort bli slitsomme minutter på byen eller på kjøpesenteret.

Så jammen er det sant som Paulus skriver til de kristne i Efesos: Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede. (Ef 4,26) Og det Jesus lærer bort, er noe av det samme. En gang spurte Peter Jesus om hvor mange ganger det var forventet at han skulle tilgi en annen. Peter syntes sikkert at han tok skikkelig hardt i da han spurte Jesus om sju ganger var nok. "Ikke sju ganger", svarte Jesus, "men jeg sier deg: sytti ganger sju!” (Matt 18,22) Det var nok det nærmeste en av de gamle hebreere ville komme i å definere “uendelig”.

Jeg antar at Peter ble ganske sjokkert over svaret. Derfor fortsatte Jesus med å forklare hvorfor det er slik. Jesus belyser det gjennom liknelsen om den utakknemlige tjeneren i Matt 18,21-35 – han som fikk all sin enorme gjeld ettergitt – en gjeld han ikke ville hatt en sjanse i havet til å betale tilbake, om han så hadde holdt på en hel evighet. Etterpå gikk denne mannen ut og fikk en som skyldte ham bare noen småpenger satt i fengsel til gjelda hans var betalt.

Jesu poeng var – og er fortsatt – at når Gud har tilgitt oss for alt det gale vi har gjort mot Ham og ettergitt oss all den gjelden vi egentlig skylder Ham og som vi aldri noen gang vil være i stand til å gjøre opp for, så skylder vi å tilgi hverandre for det som blir som bagateller å regne i forhold. Sagt på en annen måte: når Gud er så raus, så skylder vi både Ham og hverandre å være det også.

Skal vi se litt nøkternt på det, må vi kunne si at det tross alt er mye mentalhygiene i en slik tankegang. Vi trenger ikke blande troen inn i dette en gang. Men Jesu utgangspunkt er at troen spiller en avgjørende rolle og faktorenes orden er slett ikke likegyldig. Det er ikke slik at hvis vi har det godt med oss selv og med hverandre, så har vi det automatisk godt med Gud. Det er faktisk omvendt: Dersom vi har det godt med Gud, har vi det godt med oss selv og med hverandre. Og grunnlaget for å ha det godt med Gud, er nettopp at vi tror på Ham og den nåden / rausheten Gud viser oss ved å betale det vi skylder Ham for våre synder gjennom Jesus på korset. Det er her at troen kommer inn i bildet. For meg er troen en helt avgjørende del av livet mitt. “Dine synder er tilgitt. Ta båren din og gå,” sa Jesus til en lam mann en gang. Sånn føler jeg det noen ganger også. For min del er det nettopp troen på Guds nåde og medfølgende frelse som gjør at jeg i det hele tatt lever.

Med ønske om en velsignet helg.

Noen tanker for helgen

Akkurat nå kjenner jeg at det er deilig å kunne ta livet litt som det kommer – med noen late dager og sol og sommer. Men jeg må være ærlig og innrømme at helt late har likevel ikke dagene vært. De siste ti årene har jeg hatt to hovedjobber: en jobb som pastor, hvor jeg skal prøve å skape en ild og en jobb som brannsikringskonsulent, hvor jeg skal sørge for at det ikke blir noen. Og det er ikke til å komme forbi at etter alle lynnedslagene i distriktet i sommer, er det den siste delen som har tatt mest tid de siste ukene. Overspenningsskader i forbindelse med lynnedslag er nemlig den viktigste årsaken til at brannvarslingsanleggene jeg jobber med ute på gårdsbruk tar kvelden. Så da sørger ekstremværet for at vi har nok å henge fingrene i – samt en hyggelig ekstrainntekt.

Likevel, som speider i 60 år, er det det å tenne en ild som fortsatt er mest fascinerende. Det å få fyr på bålet og følge med på hvordan ilden og flammene tar fatt og studere hvordan de oppfører seg. Jeg kan sitte og se inn i bålet i timevis. Selv om oppbyggingen av flammene er lik, er hver eneste flamme unik. Når du sitter slik, kan du kjenne på hvordan roen senker seg inne i deg. Da tar jeg alle dagens trivialiteter og kaster dem på bålet i tur og orden og lar dem bare forsvinne i flammene. Og det er ikke til å komme unna at nettopp rundt leirbålet er det lett å få til den gode praten, ofte med både religiøst og filosofisk tilsnitt.

Med en slik pyromatisk tendens har det falt meg helt naturlig å ha som oppgave å skulle tenne en brann også i menneskers hjerter. Jeg skal innrømme at noen ganger har det vært som å forsøke å tenne på søkkvåt ved – det blir mye røyk og lite ild – mens andre ganger har det vært som å sette en fyrstikk borti knusktørt gress. Opptenningsfasen er like spennende hver gang – og noen ganger er det nødvendig med hjelpemidler for å få fyr – akkurat som når du bruker en opptenningsbrikett eller “speidervann”. Og akkurat som flammene i bålet, er Åndens flamme unik for hver enkelt av oss. Det er som om Gud har laget en spesiell flamme for hver enkelt. Derfor kan også “opptenningsfasen” være svært forskjellig fra person til person. I noen tennes Åndens ild av noe de opplevde gjennom en god tale – andre opplever noe stort gjennom noe jeg selv synes var en dårlig tale. Atter andre opplever en god gjerning eller en god samtale som et vendepunkt. Noen ganger vil vi si at det er tilfeldigheter som spiller inn. Alle er vi forskjellige. Alle har vi våre egne opplevelser og referanser og helt vår egen historie. Det er ingen standardutgave her.

Det felles krysningspunktet for oss alle er at “noe” traff oss slik at Ånden nådde inn og fikk tent ilden. Og dette er en ild som jeg verken har grunn til å prøve å forhindre eller å slukke.

Når det er sagt, ser vi også hvor viktig det er at dette “noe” er aktivt. Mitt ønske er å få være dette aktive “noe” eller denne aktive “noen” for dem jeg møter – en slags åndelig pyroman, so to say. Så hvis jeg nå vrir litt på definisjonen av oppgavene mine, kan jeg vel si at jeg ønsker å være en pastor som klarer å tenne en ild og en åndelig brannsikringskonsulent som har som oppgave å sikre at denne ilden opprettholdes og aldri dør. Kanskje jeg kan kalle det for åndelig brannsikring? Så kan det sikkert være et eget tema hvor mye jeg ønsker å begrense denne ilden til å holde seg innenfor bålets fastsatte grenser eller hvor mye jeg ønsker at den skal løpe løpsk og kanskje komme ut av kontroll. Historisk sett har vi mange eksempler på begge deler. Det er i alle fall ikke min sak å begrense Den Hellige Ånds virksomhet, for “Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden." (Joh 3,8)

Ønsker dere alle en velsignet helg.

7. søndag i trenighetstiden

1 Tim 6,17-19 Forman dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men til Gud, han som gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det. 18 De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre. 19 Slik samler de seg en skatt som blir en god grunnvoll for fremtiden, så de kan vinne det virkelige livet.

Denne leseteksten for denne søndagen opplever jeg som et velrettet spark i baken til oss som lever i den rike delen av verden. Hva pengerikdommen har gjort med oss, ser vi på mange områder. Et godt eksempel er å stille seg opp og studere hvordan folk kjører i rundkjøringer eller å oppleve hvordan lånte/leide ting som for eksempel el-sparkesykler bare etterlates hvor som helst – uten tanke på at de kan stå i veien for noen.

Men det kanskje drøyeste eksempelet er nok likevel at vi nå i halvannet år har sittet og sett hvordan vi i land med penger har karet til oss hele verdensproduksjonen av covid19-vaksiner. De rikeste landene har overbudt hverandre for å få tak i vaksiner, mens de landene som ikke har økonomi til det knapt har fått tilgang til den herligheten som kan berge dem ut av katastrofen. For å sette det på spissen, så oppfører vi oss som superegoister. Vi oppfører oss som om rikdommen er vår og at vi fortjener den. Begge deler er en gedigen misforståelse i bibelsk perspektiv.

Som Paulus sier til sin venn Timoteus i 1. Tim 6.17-19: Rikdommen er en velsignelse som skal nytes – men det stopper ikke der – den er også til for å deles. Og den skal deles rikelig. Det er først da at rikdommen blir virkelig rikdom – for da blir du ikke bare rik på gods og gull, men også i hjertet. Og hvorfor sier Bibelen at det er slik? Jo, fordi Gud selv gir rikelig og sparer ikke på noe – noe som ble bevist ved at Han gav sin egen Sønn, Jesus Kristus, for å berge deg og meg. Deleprinsippet er et så grunnleggende bibelsk prinsipp at Paulus gir Timoteus klar instruks om å formane de rike til å dele av sin rikdom. I fare for å gjenta meg selv: en velsignelse er ikke en velsignelse før den har blitt til velsignelse for flere enn deg selv.

Når hørte vi sist en slik formaning? Og da tenker jeg ikke på kollekttalene i kirka, hvor vi blir oppfordret til å gi til menigheten. Når hørte vi sist en formaning om å dele vår rikdom med fattige og trengende? Dette går faktisk som en rød tråd gjennom absolutt hele Bibelen. Det er Guds gode vilje med oss at vi skal dele med vår neste. Gud vil at vi skal bry oss om hverandre og ta oss av hverandre. Vi er skapt til fellesskap – et fellesskap som ikke bare skal nytes, men hvor det også må ytes. Det er slik Guds kjærlighet fungerer og det er slik den kjærligheten Gud definerer – den som på gresk kalles agape – skal seire på jorden: Omsorg, gjestfrihet, gavmildhet. Alt uten baktanker og uten tanker om at noen skal gjengjelde det vi gir. I gamle dager kalte vi dette for kristne dyder.

Ved å leve etter slike enkle prinsipper, samler du deg en skatt – ikke bare her på jorden – men også i himmelen – “en god grunnvoll for fremtiden”, som Paulus sier det. Og fremtiden her, er “det virkelige livet” – det evige liv. Så det er vel verdt å gjøre et forsøk på å utgjøre den lille forskjellen for de som trenger det.

Med ønske om en velsignet helg.  

6. søndag i treenighetstiden

For denne søndagen stoppet jeg opp ved en uttalelse fra en av de store profetene i en av søndagens lesetekster. Dette var riktignok noe som skjedde for mer enn 2500 år siden, men er likevel ganske gjenkjennelig for mange av oss den dag i dag. Det er fra den gangen Herren kalte Jeremia til å bli profet. Herren gav Jeremia beskjed om at Han hadde bestemt seg for å bruke ham lenge før Jeremia i det hele tatt var unnfanget i sin mors liv. Jeremia hadde rett og slett vært en del av Guds plan helt fra begynnelsen.

Dette i seg selv kunne jo ha vært grunnlag for et godt og langt innlegg i abortdebatten, men det var ikke det jeg hadde tenkt, annet enn å minne oss om alvorligheten av at vi muligens kan ha spent bein på Gud i hans plan for oss mennesker ved å avslutte svangerskap. Dette sagt uten å rette pekefingeren mot noen.

Men det jeg egentlig stanset ved, var svaret Jeremia ga til Gud da Gud sa at Han hadde et oppdrag til ham: “Å, min Herre og Gud! Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung.” For den som kjenner sin bibelhistorie, så var dette veldig likt det Moses svarte Gud da han ble kalt til å være leder for israelittene, enda Moses var 80 år: Jeg har så tungt for å tale – sa han som var oppdratt ved faraos hoff og hadde fått opplæring i alle datidens vitenskaper – også talekunnskap.

Jeg vet ikke hvordan du har det, men underlegenhet og prestasjonsangst er av og til veldig gode unnskyldninger for meg i hvert fall. Noen ganger tenker jeg også at det er bedre å holde munn så folk tror du er dum, enn å åpne den og bevise det.

Jeg tror mange av oss lever i en slags villfarelse om hva det vil si å være et talerør for Gud inn i vår verden. Det er sikkert ikke bare jeg som har en viss vegring for å diskutere troen min med andre. Selv om andre ofte ikke har tenkt så nøye igjennom sine motargumenter som jeg har tenkt over hva troen betyr for meg, så virker de andre ofte så sterke, fordi de nærmest hamrer sine argumenter inn og klubber ned mine.

Men troen min er ikke noen diskuterbar størrelse. Troen er heller ikke noen demokratisk størrelse som f.eks. et kirkemøte kan bestemme hva skal inneholde. Troen er i min sammenheng rett og slett mitt personlige forhold til Jesus. Og det er noe jeg gjerne kan snakke om, men å diskutere min tro, er neppe fruktbart og vil neppe føre andre nærmere Jesus. Vi hører ikke ofte om folk som blir omvendt av en god diskusjon. Det viktigste jeg kan gjøre, tror jeg, er å prøve å leve etter det jeg tror på – eller heller: den jeg tror på. Da vil livet mitt ha slagkraft i seg selv. Flere av de gamle profetene fikk beskjed om å leve “symbolske” liv for å understreke Guds budskap. Ditt og mitt oppdrag er å leve ekte liv, hvor kjærligheten, slik Gud definerer den, er hovedingrediensen. Veldig få av oss har fått i oppdrag å diskutere eller debattere troen. Men vi skal forsvare troen – og det gjør jeg best ved å leve nettopp et ekte liv.

“Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung.” “La meg slippe, jeg har så vondt for å uttrykke meg.” I sitt svar til Jeremia, er Gud ganske så klar: Det er ikke Jeremia som skal tale, men Gud skal tale gjennom ham: “Herren rakte ut hånden og rørte ved munnen min. Så sa Herren til meg: «Nå legger jeg mine ord i din munn.” (Jer 1,9) Et slikt oppdrag fra Herren følger det også som regel et løfte med, så også til Jeremia: “Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg, sier Herren.» (Jer 1,8)

Spørsmålet for oss er: Tør vi – du og jeg – å stole på et slikt løfte? Tør vi å stole på at Gud virkelig er med oss og berger oss – også når motstanden begynner å koste? Når vi står opp for å forsvare mot urett? Når vi kjenner at vi skulle stått opp og forsvart Guds ord? Eller feiger vi ut? Tør jeg virkelig å tro på at det er Gud som taler gjennom meg og gjennom livet mitt? Å, hvor gjerne jeg skulle ha opplevd kallet like konkret som Jeremia! Hvor jeg skulle ha ønsket å kjenne at Herren rørte ved munnen min og ga meg denne talens – og gjerne overbevisningens – gave. Enn så lenge får livet mitt med Jesus være det beste vitnesbyrdet – håper jeg.

Ha en velsignet helg, alle sammen.

5. søndag i treenighetstiden

Matt 7,21-27 Ikke enhver som sier til meg: `Herre, Herre!` skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til meg på den dagen: `Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?` 23 Da skal jeg si dem rett ut: `Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!`
24 Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. 25 Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. 26 Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. 27 Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Denne søndagen handler det om hva slags fundament vi ønsker å bygge livene våre på, belyst av Jesus i denne berømte liknelsen om huset bygget på steingrunn og huset bygget på sand. Den enkleste og billigste måten, er å bygge på sandgrunn. Da trengs nesten ingen bearbeidelse av grunnen og huset kan reise seg fort. Bygger du på steingrunn, derimot, skal det en del mer til – som koster både innsats og penger. Vi har levd i nærheten av et anleggsområde nå i trekvart år, så vi vet hvor mye sprenging som må til for å bygge noen boliger på fjellgrunn. Men, så kommer de til å stå støtt, da.

Vårt eget hus er bygget på sand-/leiregrunn for noen hundre år siden. Det har ikke blitt tatt av storm eller flom, men står fortsatt. Det er tross alt et solid tømmerhus. Men etter alle disse månedene med kraftig risting i forbindelse med anleggsarbeidene, har vi opplevd hvor ustabil grunnen er og at huset har beveget på seg og dørene på langs av huset ikke lenger lar seg lukke. Huset ble ikke konstruert for kontinuerlig jordskjelv. Det har på en måte blitt min verifisering av den ustabile grunnen Jesus snakker om i denne liknelsen.

Og liknelsen Jesus bruker, er ganske så enkel å overføre til livene våre, slik Jesus selv gjør. Vi kan i stor utstrekning selv bestemme hvilket fundament vi vil bygge livene våre på. Hovedspørsmålet er hvor godt vi tenker igjennom forutsetningene og konsekvensene på forhånd – altså rett og slett om vi skjønner og vet hva vi gjør. Gjør vi det, må vi også være voksne nok til å ta konsekvensen dersom vi velger feil. Og det er det sannelig lett å gjøre i dag, for det er så mange stemmer som roper så høyt – mange av dem tilsynelatende i velment rettferdighets tegn.

Det er så mange – også blant oss som kaller oss Jesu venner – som i god tro og med gode intensjoner godtar og svelger tidens ånd – aller helst i kjærlighetens navn. Til syvende og sist er det et spørsmål om hvor hjertet mitt egentlig er. Er jeg hjertevenn med Jesus? Jesus forteller oss i dag at mange gjør store ting i Hans navn, men da uten at Han kjenner dem og de kjenner Ham. Det synes jeg er ganske alvorlig – også for min egen del.

Jesu hjertevenn er den som hører hva Han sier og gjør deretter – ikke den som hører hva Han sier og tilpasser det til dagens og egen situasjon. Det er det som er forskjellen på å bygge på fjell og å bygge på sandgrunn. For er det noe vi vet om denne verden og om menneskers tanker, så er det at dét i hvert fall ikke er noen fast størrelse. Normer og sannheter er i stadig endring og produserer det vi gjerne kaller for tidsånden. Å basere seg på dette fundamentet, kan altså være en ganske vågal og vaklende øvelse, siden grunnen stadig er i bevegelse – og jordskjelv kan være minst like ødeleggende som flom. Eller tidsånden i seg selv kan utvikle seg til en flom som river med seg alt i sin vei.

Det Bibelen forteller oss, er at Gud er i går og i dag den samme – ja, til evig tid, og Guds ord endrer seg ikke, men står fast til evig tid. Det er “solid rock”. Å holde seg til Guds ord, er å bygge på fjell. Da er fundamentet på fast grunn. Og med det for øyet, trenger jeg ikke være redd for hva Jesus vil si til meg. For hvis jeg tar Guds ord på alvor og prøver å leve etter det, vet jeg at Guds nåde – slik Han har vist meg den gjennom Jesus – er så stor at jeg ikke har noen ting å frykte. Da er jeg som en klok mann som bygde huset sitt på fjell.

Ha en velsignet helg, alle sammen.

4. s i treenighetstiden

Matt 16,24-27 Deretter sa Jesus til disiplene: "Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. 25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. 26 Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? 27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort.

Da jeg satt og leste igjennom søndagens prekentekst, som er Matt 16,24-27, dukket med en gang spørsmålet opp: Koster det virkelig noe å følge Jesus? – Og da tenker jeg ikke først og fremst på den økonomiske siden – det du gir i kollekt eller givertjeneste. Betyr ikke nåde “gratis”?

Jeg har en følelse av at kostnaden ved å følge Jesus er en viktig side av budskapet som er veldig underkommunisert i vår del av verden. I vår streben etter å formidle hvor høyt Gud elsker oss mennesker, har vi glemt hva slags kjærlighet det er vi formidler og at dette er en kjærlighet som faktisk stiller noen krav til oss. “Den som elsker meg, holder mine bud,” sier Jesus. Han sier ikke at den som elsker Ham, kan tro hva han vil.

Noen er opptatt av å fortelle at Gud elsker alle og derfor ikke kommer til å dømme noen for ikke å overholde Hans bud. Alle blir til syvende og sist frelst – ellers er jo ikke Gud god. Andre mener at Guds kjærlighet innebærer at du har lov og rett til å elske hvem du vil og med hvem du vil. Kjærligheten trumfer alt, sies det. Og hvis det ikke er sånn, så er ikke Gud en god Gud. Atter andre synes å mene at bare du betaler dem godt nok, vil Guds kjærlighet og nåde strømme over deg og du vil få leve lykkelig alle dine dager.

Problemet oppstår når vi blander sammen vårt begrep om kjærlighet med Guds definisjon av det og  at de som mener dette, faktisk neppe har dekning for det i Guds ord. Det er rett og slett en fordreining av Guds ord for å rettferdiggjøre egne tanker og handlinger. I det teologiske fagspråket kalles dette eisegese– hvilket betyr at du tolker din mening inn i teksten (eisegere) i stedet for å trekke Guds mening ut av teksten (eksegere). Når det kommer til stykket, er vel dette selve ur-synden. I moderne språk kan vi vel kalle det “selvrettferdiggjørelse”.

Det Bibelen sier, er at hvis du vil følge Jesus, må du fornekte deg selv og ta ditt kors opp. Å fornekte seg selv, vil i denne sammenhengen bety at du ikke lar dine egne tanker og lyster ha forkjørsrett i livet ditt. Utgangspunktet for Jesus er nemlig at «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» (Luk 10,27) Men å leve på en slik måte, sier Jesus, kan komme til å koste – og det dyrt. “Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.” Mange steder i verden i dag lever våre kristne brødre og søstre med en slik realitet hengende over seg.

Hvorfor? Jo fordi at midt i alle sine substitutter, tåler ikke denne verden å høre den virkelige sannheten og å oppleve Guds ekte kjærlighet. Derfor er det ikke bare under totalitære styrer at Jesu venner blir utsatt for hets og overgrep. Vi liker helst å tenke at det er sånn det er, og at vår del av verden er så sivilisert og full av menneskeretter at sånt skjer ikke her. Men det er sannelig ikke enkelt å forfekte bibelske verdier og sannheter her i Norge heller uten å risikere å bli mobba. Mitt ønske er at vi må ha mye større respekt for hverandre og det at vi står for forskjellige verdier.  – Men da må vi også være så ærlige å innrømme at verdigrunnlaget faktisk er forskjellig og ikke late som om vi tror på det samme, men bare mener og tolker forskjellig.

Rent personlig er jeg sjeleglad for at det ikke er min sak å dømme hvem som har hatt og har rett og hvem som har gjort galt. Det må nok Han med bedre rettferdighetssans enn meg ordne. Heldigvis, tror jeg, både for deg og for meg.

Ha en velsignet helg.

3. s i treenighetstiden

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men noen ganger så føler jeg meg ganske mislykket som kristen. Som når jeg tenker på hva jeg har fått utrettet – eller kanskje heller på alt det jeg ikke har fått utrettet og som jeg på en måte kjenner på at var og er forventet av meg som en Jesu venn – og at grunnen er at jeg har kastet bort så mye tid på “unyttige” ting.

Jeg har f.eks. tenkt ganske mye på hvordan jeg kan lede andre mennesker til Jesus – og hvorfor jeg ikke gjør nettopp det. Jeg kan jo ikke unngå å se at andre er mye mer ivrige enn meg og har mye mer dedikasjon og guts enn det jeg synes jeg har. Hvorfor er dette tilsynelatende så utrolig vanskelig for meg? Eller kan det være at hele tankegangen min er feil og at det finnes opptil flere måter å gjøre dette på enn for eksempel å “overfalle” folk på gata eller oppsøke folk hjemme? Er det til og med sikkert at slike “overfall” er den rette måten i det hele tatt? Eller er jeg med en slik tankegang rett og slett i ferd med å gjøre det å være en Jesu venn om til en prestasjon – og at det er regelrett prestasjonsangst jeg lider av? Da påstår jeg at jeg i så fall er på veldig ville veier.

Joh 1,35-51 Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. 36 Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» 37 De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. 38 Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. 39 «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.

40 Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. 41 Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». 42 Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter. 43 Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» 44 Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. 45 Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» 46 «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!»

47 Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» 48 «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» 49 Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» 50 «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» 51 Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»

Så enkelt er det altså. Døperen Johannes visste hvem Jesus var og da Jesus kom, henledet han oppmerksomheten bort fra seg selv og mot Jesus. Det fikk konsekvenser – og det noe i nærheten av en eksponentialfunksjon. For Andreas, broren til Simon Peter, var en av dem som tok seg pekefingeren til Johannes ad notam og fulgte etter Jesus. I første omgang kan det virke som det Døperen sa, pirret nysgjerrigheten til Andreas – og denne nysgjerrigheten ble snart snudd til begeistring. Og begeistringen gjorde at han gikk bort og fant broren sin og fortalte ham om Jesus, for deretter å føre ham til Jesus. Ja, se det – så enkelt er det: I begeistring ledet han broren sin til Jesus! Men legg merke til at Simon Peter ikke ble overbevist av brorens ord. Det var først etter å ha møtt Mesteren selv at Peter ble overbevist.

Omtrent samtidig traff Jesus Filip og kalte på ham og i begeistring over hva han opplevde med Jesus, gikk Filip rett bort og fant sin venn Natanael. Da Natanael tvilte, var svaret ganske enkelt: Kom og se selv! Også for Natanael var det det personlige møtet med Jesus som ble avgjørende.

At den andre personen som fulgte etter Jesus denne dagen sammen med Andreas, var Johannes, som senere ble apostel og skrev ned denne historien, tror jeg er ganske så klart. Det er i hvert fall ofte slik evangelisten omtaler seg selv – helt tilbaketrukket i forhold til det budskapet han vil formidle. For Johannes var det alltid Jesus i fokus.

Så var de plutselig en liten flokk: Andreas og Simon Peter, Johannes, Filip og Natanael, pluss Jesus. Alt på grunn av de aller førstes begeistring for Jesus. Senere ble denne begeistringen konvertert til kjærlighet – og da begynte ting virkelig å skje! For å si det på folkelig norsk: da forelskelsen ble til kjærlighet, begynte ting å skje. Men innen den tid hadde mye annet skjedd.

Det merkelige er jo likevel at snøballen først begynte å rulle for alvor etter at Jesus fysisk sett hadde forlatt dem. Hvilket da betyr at det er kvalifisert å stille spørsmålet om hva det da er som skal til for å nå inn til mennesker. Et tilleggsspørsmål kan jo også være: Hva er det jeg kan bidra med – og hva er jeg potensielt gjør galt?

Jeg har lyst til å svare på det siste først. Jeg tenker nok at den største feilen jeg gjør, er å tenke at det er min jobb og at det er jeg som skal gjøre det. Da blir utfordringen den at jeg fort glemmer å regne med Jesus. Og uten Jesus, skjer det ingen verdens ting! Bibelen forteller meg jo at Ånden forbereder mennesker slik at et møte med meg også kan føre til et møte med Jesus. Men bare det personlige møtet med Jesus kan gi overbevisning.

Det er også grunnen til at jeg ikke har så mye tro på “overfallsmetoden” som jeg nevnte innledningsvis. Ikke dermed sagt at det skal være noen sovepute for meg i mitt møte med mennesker. Min tanke er at det er viktigere å vise folk Guds kjærlighet og omsorg i praksis enn å opplyse om hvor galt det går med dem om de ikke vender seg om. Hvis min begeistring og kjærlighet til Jesus i dagliglivet kan smitte over på noen andre, så er jeg happy.

Så da blir heller spørsmålet til meg: Hvor er den smittsomme begeistringen? Hvordan eksponerer jeg Jesu kjærlighet til meg og min kjærlighet til Ham overfor andre? Skinner det igjennom i alt det jeg foretar meg at Jesus er min aller beste venn? Og midt oppi dette har vi den daglige utfordringen, da, at livet er ikke bare fullt av begeistring og all time high. Altfor ofte kjenner vi at unnabakkene kan være lange og føre oss fort til bunns og at motbakkene for å komme opp igjen er altfor lange og bratte. Men, så er det slik da, at det er i motbakke det går oppover. Og er du på bunnen, kan det tross alt bare gå én vei – og det er oppover.

I tillegg så er det en viktig ting her: Frelsen min – eller skal vi heller si Jesu begeistring for meg? – er heldigvis ikke basert på dagsformen min eller følelsene mine. Frelst er jeg okke som. Så trenger heller ikke jeg å la dagsfølelsene mine komme i veien for min begeistring for Jesus. Jesus er der hele tiden – hele veien. Takk og lov! Det er god grunn til å si “halleluja likevel”. Hvor mange ganger har vi ikke fått høre at noen av de beste salmene og sangene og de beste talene er skrevet når nøden er størst – når vi virkelig kjenner at vi trenger Jesus og hele det himmelske hierarkiet – og helst alle på en gang?

Min tanke er at den viktigste jobben jeg gjør, er i hverdagen. Skinner mitt forhold til Jesus igjennom i det jeg gjør i min enkle hverdag? Det aller meste av livet går jo på det jevne, så da er spørsmålet hva jeg gjør ut av nettopp dette jevne. Skinner Jesus igjennom på det jevne? Det var som ei god, gammel venninne av meg sa da alt hadde gått på tverke og en som var sammen med henne sa at “det er lov å banne nå”. “Hvorfor skal jeg påkalle han som allerede har gjort meg så mye vondt?” spurte hun. For henne var det mer naturlig å henvende seg til Jesus. Da er Jesus med i den helt vanlige hverdagen. Og et sånt vitnesbyrd er gull verdt.

Det å peke på hva Jesus betyr for oss i hverdagen, tror jeg er det viktigste – og det er egentlig det eneste vi kan gjøre. Det er en fin måte å lede folk til Jesus på. Å omvende folk – og langt mindre skremme folk til omvendelse, er ikke vår sak. Derfor er ikke dette prestasjonspreget og jeg trenger absolutt ikke å ha prestasjonsangst.

Omvendelsen er Den Hellige Ånds oppgave. Min oppgave er bare å peke på Jesus – kanskje gjøre folk nysgjerrige på hvem denne Jesus er – aller mest med det livet jeg lever. Derfor er det heller ikke slitsomt, egentlig, for det er en del av hele hverdagen min. Det er sånn jeg lever – eller i hvert fall slik jeg ønsker å leve. Begeistret eller ikke begeistret for det som skjer i livet, glad eller trist, motivert eller umotivert – min begeistring for Jesus er noe jeg prøver å leve – hver dag – ofte mer på tross av enn på grunn av min egen situasjon – ved å vise at jeg tar vennskapet mitt med Jesus på alvor. Jeg vil vise at nåden og frelsen er så viktig for meg at jeg tar det på alvor i livet mitt. Og det er nok det viktigste vitnesbyrdet jeg kan gi og den enkleste måten jeg kan peke på Jesus på – og da kan jeg legge all min følelse av å være mislykket som kristen og all min prestasjonsangst på hylla.  

2. søndag i treenighetstiden

“I have a dream”, sa Martin Luther King jr. Og det er lov å ha drømmer. Samme hva slags situasjon du havner i, så kan ingen ta fra deg drømmene dine. Jeg husker en boktittel fra noen år tilbake. Den het “Men tankene mine får du ikke”. Og det er helt sant – og det samme gjelder for drømmer.

 Jeg har også en drøm – minst én drøm, forresten. Når det kommer til stykket, må jeg vel innrømme at jeg har opptil flere drømmer. Men min viktigste og største drøm er å bli mer lik Jesus. Jeg vet jo at jeg en gang skal bli det, for det forteller Bibelen meg: “Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.”(1 Joh 3,2) Men jeg drømmer om å kunne nærme meg mer og mer her og nå. Jeg drømmer om å kunne være noe for dem jeg møter på min vei og utgjøre en forskjell i deres liv – forhåpentligvis en positiv forskjell.

Men å realisere drømmer, kan by på en rekke problemer og utfordringer – og den største utfordringen for meg, ligger nok i meg selv. Er jeg for eksempel så ydmyk at jeg klarer å glede meg over andres suksess – og særlig da dersom det skulle gå på bekostning av min egen? Det er faktisk et både skummelt og selvransakende spørsmål, og jeg kjenner vel at jeg fortsatt har en del å gå på der – kanskje mest når det går på bekostning av min egen situasjon og popularitet.

En god læremester i så måte, er Johannes – han som fikk tilnavnet Døperen. Han hadde det vi vil kalle en suksessrik karriere. Alt folket strømmet til ham fra hele landet – for å høre at de måtte omvende seg! Det tegnet de fikk av ham på at de ønsket å omvende seg, var at de ble døpt i elva Jordan. Å døpe seg for å markere at en ønsket å innvie livet sitt til noe nytt, var ikke uvanlig den gangen. Gjendåp var altså ingen problematikk på Jesu tid.

Så skjedde det en dag at disiplene til Døperen oppdaget at Jesus og disiplene Hans også døpte folk i den samme elva, og at folk heller gikk til Jesus. Johannes’ popularitet var altså utfordret og muligens dalende. Da Johannes’ disipler påpekte dette for ham, svarte han: “Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt.” Og så avsluttet han med de berømte ordene: “Han skal vokse, jeg skal avta.” (Joh 3,26-30)

Jeg skulle ønske jeg hadde en slik ydmykhet – og det er egentlig den jeg drømmer om – at Jesus skal vokse i meg på bekostning av meg selv og min egen egoisme – til glede både for Gud og for dem rundt meg. Jeg drømmer om å kunne være om så bare en liten eksponent for Guds enorme kjærlighet – en liten, men viktig brikke i Guds plan for oss. Med min innsats og mitt liv ønsker jeg å ære Jesus – kort og godt fordi Han fortjener det. Han gav sitt liv for meg – jeg gir mitt liv til Ham. “I have a dream” at jeg med Guds hjelp en dag skal klare min del av det.

Ønsker dere alle en velsignet helg.

Treenighetssøndag

Noen ganger får jeg høre at “du sier det så enkelt, du, Ole-Bjørn, at vi skjønner hva du mener.” Og det er jo hyggelig. Men det er jo på en måte stikk motsatt av det jeg fikk høre da jeg studerte teologi på Menighetsfakultetet. Da ble jeg nærmest anklaget for ikke å bruke de vanskelige teologiske begrepene og at jeg uttrykte meg for enkelt. Det ble ikke noen superkarakterer av sånt. Og så opplever jeg det vel litt som en fallitterklæring at noen av oss da tydeligvis taler så folk ikke skjønner det.

På MF måtte forklare at når min enkle, lille hjerne trenger å få oversatt begrepene, slik at jeg selv skjønner dem, da kan jeg vel ikke fordre mer av mine tilhørere? På seg selv kjenner man andre, sies det. Og midt oppi det hele, føler jeg at jeg står i en god tradisjon, med Jesus som frontfigur. Min oppgave er jo ikke å pakke inn eller skjule budskapet i flotte ord og vendinger, slik at bare de innvidde forstår hva jeg snakker om? Jesus gjorde da ikke det – ikke alltid i hvert fall? Enkel tale betyr ikke at det ikke kan være slagkraftig. Hver gang Jesus talte, var det nesten så skiltet for “eksplosjonsfare” kom opp.

I starten på det vi skal høre i dag, får vi høre at nettopp all visdommen og forstanden kan være en hindring for å forstå. Et annet sted sier Jesus at Han har ikke kommet for å lege de friske – eller kanskje heller de som tror de er friske – men de syke. Og Jesus snakker da ikke bare om hvordan det står til med legemene våre, men også om vårt åndelige liv. Det er nemlig fullt mulig å være tilsynelatende legemlig helt frisk, men åndelig syk eller til og med åndelig død.

Luk 10,21-24 I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. 22 Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»

23 Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! 24 For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»

Jeg slutter vel egentlig aldri å forundre meg over Jesus. For det høres jo umiskjennelig merkelig ut at Jesus skulle juble i Den Hellige Ånd og prise Gud for at Han hadde skjult noe for noen? Han jubler i Ånden fordi Gud har skjult sannheten for de vise og forstandige – og åpenbart det for hvermannsen og Han sier til og med at det er Guds gode vilje. Hvorfor i all verden er det Guds gode vilje å holde noe skjult for noen?

Og det pussige er at denne jubelen står i en sammenheng: nemlig etter at de syttito disiplene hadde vært ute på oppdrag og kommet tilbake og fortalt hva de hadde opplevd ute blant folk: De syttito kom glade tilbake og sa: "Herre, til og med de onde åndene er lydige når vi nevner ditt navn!" 18 Da sa han til dem: "Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. 19 Ja, jeg har gitt dere makt til å tråkke på slanger og skorpioner og makt over alt fiendens velde. Ingenting skal skade dere. 20 Og likevel: Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!" (Luk 10,17-20) Det var da Han hadde sagt dette at Den Hellige Ånd ga Ham den jubelen vi akkurat leste.

Var det fordi Han hadde sett Satans fall – eller var det i glede over at navnene til disiplene var innskrevet i himmelen? Mest sannsynlig begge deler, tenker nå jeg.

Det vi må huske, er at Jesus faktisk var annerledes enn de andre lærerne på den tiden. Jesus tilhørte ikke intelligentsiaen. Han hadde ikke spesialutdannelse som rabbi. Jesus var en mann av folket. Han var snekker og slett ikke opplært i alle teologiens finesser. Da Jesus begynte sin lærevirksomhet, ventet Han ikke på at elevene skulle komme og velge Ham som læremester, slik de andre lærerne gjorde – Han gikk selv ut og kalte dem – garantert i samarbeid med sin Far i himmelen. Og Han valgte blant de enkle – de umyndige små, som Han sier i dag. Her var det fiskere og bønder – ja, til og med folk som ikke var helt godtatt i samfunnet, som en toller.

De som selv valgte sin læremester, valgte seg samtidig en karrierevei. Men Jesus er ingen karrierevei – det er den store forskjellen, selv om akkurat det ikke er helt synlig hos alle Hans disipler i dag. Farlig mange har gjort sitt disippelskap til en pengemaskin og opptrer dessverre mer som lykkejegere og lykkeprofeter enn som sannhetsvitner.

Kunnskap er makt, sier vi – og kunnskap kan så visst misbrukes til å holde allmuen nede. Samtidig vet vi også at kunnskap kan blokkere effektivt for åndelig åpenbaring. Jeg må jo innrømme at det er noe av det som opptar meg selv: Hva slags åndelige opplevelser blokkerer kunnskapen for hos meg? Har jeg gjennom tilegnelsen av akademia lært å bli så kritisk at jeg går glipp av noe vesentlig? Tilhører jeg lenger “de umyndige små” som Guds åpenbaring er for? Har all kunnskapen gjort at jeg har distansert meg fra “vanlige” menneskers liv – og ikke minst fra troens og åndens liv?

Se, det er alvorlige spørsmål – i hvert fall for meg. Hva har kunnskapen gjort med meg? Hva gjør kunnskapen med meg? Har all kunnskapen lukket øynene og ørene mine for åndelige inntrykk eller har den åpnet dem? Sagt på en annen måte: Har jeg blitt så teologisk at jeg ikke har plass til Jesus? Har jeg blitt så kristelig at jeg ikke har plass til Jesus? Som teolog og pastor er jeg nødt til å stille meg selv slike spørsmål innimellom. Hvor er Jesus i mitt liv? Har Han den plassen Han fortjener?

Jesu mening er nok at Guds ord ikke er forbeholdt prester og lærere og andre velutdannete. Guds ord er for hvermannsen – for sånne enkle mennesker som deg og meg. Det er så jeg får lyst til å juble selv i Den Hellige Ånd, når jeg får greie på det. Guds miskunnhet, Guds nåde, Guds frelse, Guds kjærlighet – you name it – alt Gud har å by på er for deg og meg! Halleluja!

Gud hadde forsøkt å fortelle folket sitt nettopp dette i mange, mange hundre år uten at de skjønte det plukk. Gud hadde sendt dem gudfryktige ledere, konger og profeter for å fortelle, uten at det hjalp. Han hadde gjort under, Han hadde elsket dem og truet dem, men ingen ting hjalp. Først med Jesus kom det store gjennombruddet – men ikke uten at det kostet – og det kostet dyrt. Og denne gangen var det Gud selv som tok kostnaden. Det er slettes ikke til å forstå – det må bare godtas. Omtrent som i matematikkens verden. Om du ikke skjønner hvorfor du får riktig svar med akkurat den eller den formelen, så lær deg i hvert fall formelen, så du har muligheten til å få riktig svar. Om du ikke forstår hvorfor du må dele med 1,25 for å få netto kjøpesum, uten den norske momsen, så lær deg i hvert fall at det er det du må gjøre. Om du ikke forstår at du må gange radien med seg selv og dette rare tallet pi for å få flateinnholdet av en sirkel, så lær deg at det er det du må gjøre.

Og hva var så denne åpenbaringen som Jesus snakket om? Jo, å få vite sannheten om hvem Far i himmelen er. For “ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.” Og det var hele Jesu oppdrag – å avsløre for oss hvem Far i himmelen er og hvor høyt Han elsker hver eneste en av oss. Jesus viste oss det både gjennom ord og ikke minst gjennom handling. Jesus levde det Han lærte. Jesus viste oss hvordan vi kan leve i Guds ord, av Guds ord og med Guds ord. Hvordan vi skal leve når Guds ord omgir oss på alle kanter. I praksis vil det si hvordan vi kan og skal elske Gud og hverandre, slik det blir uttrykt like etter teksten vår i dag: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." (Luk 10,27)

Og det at Jesus har lært oss dette, er til de grader misunnelsesverdig. For mange, både konger og profeter, har helt fra gammel tid gjerne villet se og høre nettopp det som Jesus har avslørt for oss. Snakker om å leve i den rette tid, dere! Snakker om å være velsignet!

“Salige er de øynene som ser det dere ser!” Ser dere hva det betyr for oss? Vi er salige! Vi er ikke bare heldige, men vi er hellige – salige – velsignet. Og bare troens øye kan se det. Er det troens øye som kunnskapen har en tendens til å kunne blinde? Sant nok trenger troen kunnskap, men kunnskap uten tro har ingen verdi over hodet.

Til slutt har jeg lyst til å stille spørsmålet: Hva betyr så denne åpenbaringen for meg? Jo, rett og slett det som uttrykkes i følgende refreng:

Hele himmelen er åpen over meg,
Hele himmelen er åpen over meg.
Det er nåde over nåde,
Jeg kan aldri helt forstå det,
At hele himmelen er åpen over meg.

Det gir grunn til å juble – både i Ånden og med Ånden.

Pinse

Pinse – femtiendedagen. Starten på noe helt nytt. Femti er det samme som en ny start. Hvert femtiende år var jubelår – da skulle de som ikke hadde råd til å kjøpe tilbake eiendom de hadde solgt, få den tilbake. Da skulle all gjeld ettergis. Slaver skulle gis muligheten til frihet. Folk skulle i det hele tatt få muligheten til en ny start.

Samtidig var forløperen til vår pinse den fjerde høytiden i Guds kalender for jødene – førstegrødefesten for hveteinnhøstingen – den siste av de hellige høytidene på våren. Da hadde det gått 7 ganger 7 dager siden påskefeiringen, altså 49 dager. Den femtiende dagen innebar starten på en ny tid.

Det er ikke vanskelig å se sammenhengen med vår pinsefeiring – Åndens inntreden på arenaen – en ny tidsalder begynte: Åndens tidsalder, som også er nådens tid. Gjelden er betalt og slettet. Slaver av synden er satt fri. Vi har alle fått en ny mulighet hvis vi vil gripe den. Pinsen er tida for å minnes og å feire vår nye virkelighet og vår nye mulighet – rett og slett vår nye tilværelse. For Åndens tidsalder er alle muligheters tid – og vel verdt å feire!

Joh 14,15-21 Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. 16 Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere.

19 Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. 20 Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. 21 Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham."

Vi befinner oss i Jesu avskjedstale til disiplene, i følge Johannes. Jesus gjør det klart for dem hva som ligger foran – hva som skal skje med Ham selv og hva som er veien videre. Han formaner, Han trøster, Han oppmuntrer. Det mest fantastiske er kanskje likevel at Johannes husker så i detalj hva Jesus har sagt – og takk og pris for det!

Tenk om ikke vi hadde fått vite det vi får del i her. Da kunne kristenlivet vårt fort blitt angrepet av mangelsykdommer.

Men, er ikke dette litt sånn egotripp fra Jesu side, når Han sier at «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud»? Og hva er Jesu bud? Hvis vi sjekker litt etter, finner vi faktisk ut at dette er det stikk motsatte av en egotripp. For hva er Jesu bud? I Joh 13,34 sier Jesus: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» Jesu bud er altså at vi skal ta vare på hverandre på samme måten som Han tar vare på oss. Egotrippen er altså at Jesus bruker seg selv som eksempel på hvordan vi skal være mot hverandre. Han har vist oss hva det vil si å elske hverandre og å ta vare på hverandre – uten egoistiske motiver. Du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Altså: Du skal aktivt gå inn for at din neste får et godt liv. Du skal ha omsorg for og bry deg om din neste – helt uten egoistiske motiver eller noen baktanker. Å leve etter dette budet, skal være både en glede og en selvsagt ting for oss. Men samtidig kommer vi ikke unna at kjærlighet for Johannes også har et aspekt av lydighet. Det å elske hverandre, er å være lydige mot Jesu bud.

Belønningen er at Jesus vil be Far i himmelen om å sende oss en som kan tale vår sak og gi oss både oppmuntring, trøst og ledelse når Han selv ikke lenger er fysisk til stede: sannhetens Ånd. For nettopp de nevnte egenskapene ligger i begrepet «talsmann» på gresk. Han er en som er kalt inn for å hjelpe oss å leve. Han skal motivere, trøste og lede oss gjennom livet. For Jesus etterlater oss ikke alene og helt på egen hånd i denne fiendtlig innstilte verden. Selv vet Han at Han har gitt oss et vanskelig oppdrag og at vi trenger hjelp og støtte for å klare det – og vi kan ikke klare det uten at Han hjelper oss. Derfor sender Han denne talsmannen. Han etterlater oss ikke som foreldreløse barn som flakker rundt uten mening eller rettledning.

Og denne talsmannen trenger seg ikke på. Han står ikke og nibanker på døra di for å slippe inn. Først når han blir invitert inn, kommer han. Først når du ønsker ham velkommen, kommer han inn. Vil du ikke ha noe med ham å gjøre, så slipper du det. Han nøder deg ikke. Derfor er det nødvendigvis bare Jesu venner som tar imot ham. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke.

Igjen bruker Johannes et av sine yndlingsuttrykk for å definere hvem som ikke har del i Den Hellige Ånd, nemlig «denne verden». Hos Johannes er det ofte selve definisjonen på de kreftene som står Gud imot og som motarbeider Jesus. De som ikke vil se, ser ikke. De som ikke vil høre, hører ikke. De som ikke ønsker hjelp fra Den Hellige Ånd, slipper å få hjelp.

På samme måten er «verden» blind for Jesu oppstandelse og at Jesus faktisk lever den dag i dag. Men vi som tror, vi ser. For «troens øye ser det», som det står i en av de kjente salmene våre. Og nettopp det er en av de tingene som Den Hellige Ånd skal hjelpe oss med – å styrke troens øye. For når vi ser den oppstandne og levende Jesus Kristus, vet vi at det Han har fortalt er sant – og da vet vi at det også er sant det Han fortalte at vi skal leve sammen med Ham.

Dere, for noen framtidsperspektiver vi har! For en herlig framtid som venter på oss! Sammen med Jesus. Sammen med Far i himmelen. Sammen med alle de hellige. For et fellesskap som venter! Et fellesskap av tilgitte syndere i ny og ren drakt – i herliggjorte legemer – Jesus lik og med full og fri tilgang til alle Gudsrikets herligheter. Nå preker jeg så jeg sjøl begynner å kjenne på den lengselen Jesus må ha hatt etter å komme hjem.

Det er ikke mye Bibelen forteller oss om det som skal være vår tilværelse i evigheten, men det er nok til at vi kan kjenne på at dit vil vi og dit har vi lyst til å komme. Jesus lengtet tilbake dit – for det var jo derfra Han kom – så har også vi lov å lengte dit, for vi skjønner at det er et fantastisk sted.

Jeg har en formening om at alle mine forestillinger og drømmer kommer til å bli gjort til skamme, for de strekker ikke til. Det kommer til å bli så mye mer fantastisk enn jeg noen gang har kunnet forestille meg. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Jeg gleder meg så til de grader at jeg kan nesten ikke vente. Det er enda mer enn å vente på at de norske jordbærene skal komme!

Samtidig føler jeg at jeg har så mye ugjort her på den plassen jeg er satt på nå, at jeg håper Herren har tid til å vente litt til på meg. Så vet jeg også at en grunn til at jeg har så mye ugjort, er at jeg har kastet bort så mye tid på unyttige ting. Når slike tanker tar meg, blir jeg ekstra takknemlig for Guds nåde i Jesus Kristus. Takk og pris at jeg har en tilgivende, nådig og omsorgsfull Far i himmelen og at jeg får lov til å kjenne Ham personlig. Dette er en del av denne talsmannens verk. Han taler hele tida min sak overfor Herren selv.

Og det fine er at om jeg for eksempel skulle kjenne på at bønnen min er ufullkommen og ufullstendig, vil talsmannen sørge for at den blir fullkommen og velbehagelig for Gud. Skulle jeg glemme noe eller noen i min bønn, legger Han det til. På vegne av Jesus, har talsmannen i oppgave å sørge for at jeg framstår som fullkommen og perfekt for Gud. Vi kan sikkert si at han gjør at når Herren ser på deg og meg – på Jesu venner – filtreres vi gjennom Jesus. Så kan vi selvsagt med et lite smil spørre oss selv hvor mye av den opprinnelige Ole-Bjørn eller Arne eller en av alle oss andre Herren egentlig ser. Men det er jo helt underordnet, så lenge vi framstår som perfekte i Hans øyne og vi vet at Han elsker hver eneste en av oss. Vi skal jo en gang likevel bli Kristus lik.

Det er som Johannes påpeker i sitt første brev: Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (1 Joh 4,10) og videre: Vi elsker fordi han elsket oss først. (1 Joh 4,19). Som Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre, har vi en plikt på oss til å elske hverandre, fordi Han elsket oss først.

Paulus har en litt annen måte å ordlegge seg på: Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus (Rom 3,24). Og i 6,22: Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten er helliggjørelse, og det fører til evig liv.

Det er det samme som konklusjonen til Jesus her: Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.

Det som venter er så stort at jeg har lyst til å stemme i med avslutningen av Åpenbaringsboken: Han som vitner om dette, sier: «Ja, jeg kommer snart.» Amen. Kom, Herre Jesus! (Åp 22,20)

Søndag før pinse

Jeg hører stadig argumentet at Gud må være en ondskapsfull gud, som kan tillate så mye urettferdighet, nød og krig i verden. Vi kristne snakker om en Gud som er full av kjærlighet, og så forteller virkeligheten oss tilsynelatende noe helt annet. I mange kristne miljøer ser man også mest en dømmende og moraliserende Gud, hevdes det.

Men med slike argumenter, glemmer en ofte en vesentlig faktor i det hele: at vi også har med mennesker å gjøre. Min egen opplevelse er i hvert fall at vi mennesker kan være fryktelig dømmende og ukjærlige overfor hverandre – og vi har ingen andre enn oss selv å skylde det på. Men når vår egen egoisme og ondskap blir uoverkommelig, skylder vi heller på Gud. Så spørsmålet er vel heller om det er gjennom den måten vi behandler hverandre og andre på, at det er vi som dømmer Gud. Og det kan godt være at vi som kristne i misforstått nidkjærhet har vært med på å bygge opp under en slik forståelse opp gjennom historien. Jeg er ikke fremmed for å kunne bli anklaget for det.

Det jeg ikke godtar, er at alt som har med moralsk rettledning og etisk veiledning å gjøre, karakteriseres som moralisme. Dersom moralnormene forsvinner, er vi et samfunn i oppløsning. Noen vil hevde at moralnormene begrenser friheten min. Ja, de gjør det. De begrenser min frihet i forholdet til deg. De forteller meg at jeg ikke kan gjøre hva jeg vil med deg eller mot deg. Moralnormene bygger på prinsippet om å respektere og ta vare på våre medmennesker. De beskytter deg overfor min egoisme.

Det går som en rød tråd gjennom hele Bibelen at det å ta vare på hverandre er Guds gode vilje. Der hvor det kommer aller best til uttrykk, er i De ti bud. Fordi de ble gitt til oss for flere tusen år siden, er det noen som mener at de er gammeldagse. Jeg påstår at det er et bomskudd. De er gamle, men ikke gammeldagse – det riktige ordet er “tidløse”. Og å minne hverandre om disse viktige prinsippene for livene våre, har over hodet ingenting med moralisme å gjøre.

Det Bibelen videre forteller oss, er at på grunn av vår egen egoisme (!), er vi ikke i stand til å leve etter disse enkle reglene. Og når vi ikke får lov til å gjøre som vi vil og reglene ikke passer med egoismen vår, er de selvfølgelig dumme og gammeldagse. Av den grunn kunne faktisk Gud ha både dømt oss og fordømt oss – og da hadde vi vært ferdige. Men, heldigvis for oss, var det ikke det som ble løsningen. I stedet ble løsningen et bevis på hvor høyt Gud elsker oss. Det skjedde ikke ved at Gud opphevet alle moralnormene fordi vi ikke klarer å leve etter dem, men ved at Han gjorde opp for vår utilstrekkelighet.

Apostelen Johannes er den som i klartekst har fortalt oss dette i et av verdens mest kjente bibelvers, det som kalles “den lille Bibel”: “For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh 3,16)

Dette er et vers de aller fleste av oss kjenner, men det mer ukjente verset som følger etter, er minst like viktig: “Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.” (Joh 3,17) Gud ønsker altså slett ikke å dømme oss, men har i stedet gitt oss en mulighet. Denne muligheten, og dermed redningen for oss, heter “tro på Jesus”. Og jeg kan love deg at det er slett ikke verken moralistisk eller gammeldags. Faktisk er det den eneste muligheten vi har. “Hver den som tror på Ham, skal ikke gå fortapt, men ha evig liv.” Den enkle løsningen, som likevel er så vanskelig for mange fordi det handler om å tro at Gud virkelig har gjort det så enkelt for oss. Men det enkle er ofte det beste. Gud har innsett det - har du?

Ønsker dere alle en velsignet helg fylt av en ny mulighet.

Jesus først?

De siste par ukene har jeg virkelig fått kjenne på hvordan jordiske bekymringer fullstendig tar luven av deg og rett og slett suger energien og livsgnisten ut av deg også i ditt åndelige liv. Hvordan følelsen av maktesløshet tar deg – også åndelig – når du kjenner at noen tråkker på deg eller misbruker din tillit. Jeg må innrømme at jeg denne uka har latt meg forstyrre av det som skjer rundt meg og jeg kommer vel aldri til å stole på en utbygger eller en entreprenør igjen.

Når du står midt oppi det, kjenner du hvor vanskelig det er å forholde seg til Jesu ord i Matt 6,34: “Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.” Dette er sannelig ikke så enkelt å leve etter når du står oppi det med begge beina og både appetitten og søvnen forsvinner og du lurer på om det er noen vits i å stå opp til en ny dag.

Samtidig gir det meg en enda dypere respekt for mine brødre og søstre i Kristus som mange steder i verden lever under utrolig vanskelige kår som går langt utenpå mine, og hver eneste dag opplever at det legges hindringer i veien for at de skal kunne utøve sin tro. Mange av dem lever i stadig frykt for å bli arrestert, torturert, deportert eller drept. Naboer og myndigheter gjør hva de kan for å forstyrre dem i deres trosliv. De utsettes for regelrett åndelig og fysisk terror. Likevel holder de ut. Kanskje er det lettere for dem – eller til og med en nødvendighet – å ta nettopp én dag av gangen, slik Jesus sier, og leve den og takke for den – time for time og minutt for minutt? Jeg må jo si at jeg både berømmer og beundrer deres utholdenhet og tro. Her har jeg virkelig mye å lære.

For meg tenker jeg at det kan være en aldri så liten leksjon i hva eller hvem jeg setter først i livet mitt – en aldri så liten trostest, for å si det sånn – en test på om jeg følger opp henstillingen og løsningen til Paulus: “Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk.” (Fil 4,6) Eller som Peter sier det: “Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.” (1 Pet 5,7)

Midt oppe i alt, er det tross alt godt å vite at jeg har en Gud, en Far i himmelen, som bryr seg om meg og som har omsorg for alt. Nøkkelen er å innlemme Ham i alt det som skjer. Noen ganger så tenker vi at Gud har ansvaret kun for den åndelige biten, det andre får jeg ordne opp i sjøl. Men sånn er det altså ikke. Gud har omsorg for hele meg – både åndelig og fysisk. Husk at Han skapte deg og meg i fysisk form. Han gjorde ikke det for å stikke av og la oss være alene. Og hvem har vel ikke vist oss det bedre enn Jesus? Leser vi historiene om Jesus, ser vi at Han hadde omsorg for de rundt seg både i hverdagens trivialiteter og til fest. En av oppgavene Hans var nettopp å vise oss at Gud bryr seg om oss i alt som skjer.

På samme måte kan vi alltid regne med Jesus. For meg er i hvert fall det en god trøst og en god hjelp når ikke alt går på skinner – ifølge mitt hode.

Ønsker dere en velsignet uke i Guds omsorg.

5. søndag i påsketiden

Noe av det vanskelige med Jesus, synes jeg, er at Han er så radikal – at Han liksom snur ting på hodet og sier ting du egentlig ikke liker å høre. I dag er det nettopp en sånn Jesus-snur-ting-på-hodet-fortelling.

Til mange av sine samtidige religiøse læreres forundring, irritasjon og frustrasjon, var Jesus kjent for å delta i dagliglivet til folket – både hverdagsliv og fest. Forløpet til dagens historie, er at Jesus var invitert til middag hos en fariseer. Fariseeren hadde også invitert mange andre gjester – alle av samme profesjon som ham selv – lovkyndige og sikkert lovlydige i egne øyne. Jesus la merke til hvordan gjestene nærmest sloss om å få den beste plassen ved bordet – plassen nærmest verten. Jesus var selvsagt ikke snauere enn at Han irettesatte dem for det, før det var vertens tur til å få en liten pekefinger. Og det er der vi kommer inn i fortellingen.

Luk 14,12-14 Han sa også et ord til verten: «Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. 13 Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. 14 Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde.»

Noe som stadig går igjen hos Jesus, er at det du gjør, skal du gjøre betingelsesløst – eller av et helt hjerte, som Jesus sikkert ville ha uttrykt det. I praksis betyr dette at når du gir bort noe, skal det ikke være i den hensikt at du skal få noe igjen for gavmildheten din. I dag strekker Jesus det så langt som til at når du gir, skal du gi til noen som ikke en gang har muligheten til å gi deg noe tilbake. Da blir du virkelig lykkelig, påstår altså Jesus. Og ikke nok med at det gir deg lykke – det gir deg også en mulighet til å vinne gunst hos Gud selv, for dette er etter Guds vilje.

Vi sier jo noe av det samme på norsk: det gir større lykke å gi enn å få. Men vi kjenner vel at den siste lille snerten mangler i vår daglige versjon? Og oftest er det vel slik at vi gir til dem vi er glad i. I tillegg må vi kanskje være så ærlige å innrømme at det faktisk er hyggelig både å få lov til å yte gjengjeld og å oppleve at noen gjengjelder vår egen gavmildhet? Vi er så innsausa i den tankegangen at dersom vi får en gave eller en invitasjon, så står vi på en måte i gjeld til den andre parten – selv om den andre aldri hadde tenkt det slik. Jeg tror ikke dette er typisk norsk – heller typisk menneskelig.

Jeg tenker også at det er en grunn til at Jesus nevner akkurat fattige, uføre, lamme og blinde. Å ta seg av disse, går nemlig som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Jesus poengterer så at nettopp ved å fullføre dette budet, appellerer du til Guds hjerte.

Så kan vi saktens spørre oss selv: Hvilke muligheter har vi i dag til å oppfylle dette grunnleggende prinsippet i det som vi ofte kaller for Guds husholdning? Eller vi kan stille spørsmålet på en litt annen måte: Hva slags ansvar har jeg for mine medmennesker? Har jeg i det hele tatt et ansvar? Har ikke jeg egentlig nok med meg selv? Bibelen er ganske klar i forhold til dette: Ja takk, begge deler: vi har ansvar både for oss selv og for hverandre. Og de som har mye, har et særskilt ansvar for å dele med dem som ikke har noe. Og det er jo nettopp noe av det som Jesus poengterer i dag.

De siste femti åra – altså langt det meste av mitt voksne liv, har Norge opplevd å være i en særstilling blant landene i verden. Fra å være et fattig land, har vi blitt et av verdens rikeste. Med oljen kom rikdommen til veldig mange nordmenn – og med rikdommen kom en enorm egoisme som nisse på lasset – i hvert fall hvis vi skal legge kommentarfeltene i aviser og på sosiale medier til grunn. Mye av det som hevdes der er fryktelig trist lesning. Det er nesten så jeg ikke kjenner igjen nordmannen fra tidligere tider – den rause og arbeidsomme Ola og Kari Nordmann. Har vi blitt en haug med egoistiske slabbedasker, slik mange kommentarfelt kan gi inntrykk av?

Er det egentlig på tide å ta en generalgjennomgang av hva vi bruker rikdommen vår til og å tenke igjennom hva vi ønsker skal være grunnverdiene og grunnholdningene i livene våre og i samfunnet vårt? Jeg tenker det er et kvalifisert spørsmål i dagens Norge, selv om det er ekkelt. Og, ja, jeg er klar over at samfunnet har forandret seg radikalt i forhold til for eksempel på 50 og 60-tallet, da jeg vokste opp – ikke minst strukturelt. Men det gjør ikke spørsmålet mindre aktuelt – heller tvert imot. Jeg stiller meg spørsmålet om Gud har gitt oss all denne rikdommen for å teste oss.

For å begynne med meg selv: Hva tenker jeg når jeg ser en tigger som sitter utenfor butikken eller i gågata? Hva når jeg treffer en som tydeligvis har fått en pinne eller to for mye? Tenker jeg da at disse har seg selv å takke for den situasjonen de er i? Eller berører det meg i det hele tatt når jeg hører om mengder av folk som flykter over Middelhavet i håp om et bedre liv og i stedet ender sin ferd i havets dyp uten at Europa bryr seg? Og hva tenker jeg om og hvordan omtaler jeg alle de jeg treffer som åpenbart ikke har en helnorsk bakgrunn? Ikke spiser de torsk og ikke liker de geitost og knapt nok kan de gå på ski. Oi da! Kanskje kjente du også igjen noen av fordommene? I følge mange kommentarer er disse bare arbeidssky snyltere som utnytter systemet. Slike kommentarer er trist lesning.

Bibelen gir oss veldig klar melding om at alle disse også er vårt ansvar. De er ditt og mitt ansvar. Det nytter ikke å rettferdiggjøre seg selv ved å stille samme spørsmålet som han fariseeren som visste veldig godt at det var hans gudgitte oppgave å elske sin neste som seg selv: Hvem er så min neste? Altså: Hvem er mitt medmenneske? For når vi tenker etter, så vet vi svaret veldig, veldig godt.

Og hvis jeg ikke har sagt det før, så gjentar jeg det nå: En velsignelse er ikke en velsignelse før den kommer andre til gode. Og vår aller viktigste oppgave i verden, er nettopp å velsigne andre og hverandre – uten tanke på at velsignelsen blir gjengjeldt! Det er å leve et liv etter Guds vilje og til Guds behag – og tenk hvordan verden kunne ha vært om alle levde slik!

Ønsker dere alle en helg rik på velsignelser og gode opplevelser.

Noen tanker om komfortsonen

Jeg er ikke sikker på at alt det jeg gjør som jeg egentlig ikke kan, er å gå utenfor komfortsonen min. Men at det siste, spesielle året virkelig har drevet meg godt utenfor komfortsonen, er det ingen tvil om. Og da tenker jeg ikke på slike ting som at jeg har mekket messingbyggesett til modelljernbanen min eller prøvd meg på airbrush-maling for første gang – eller 3D-printing, for den saks skyld. Det går nok ikke inn under kategorien “utenfor komfortsonen”.

Men som pastor i Frikirken i Drammen over en tiårsperiode nå, har det vært oppgaven min å forkynne Guds ord stort sett hver eneste søndag. Og det har jeg stortrives med. Kirke og bedehus har på en måte blitt den trygge arenaen min. Det har så absolutt vært innafor. Der har jeg liksom hatt heiagjengen min. Men hva så når kirker og bedehus stenges og disse arenaene blir borte sånn omtrent over natta?

Ikke det at heiagjengen ble borte, det kan jeg leve med,  men jeg er jo tross alt pastor og følte at jeg måtte ta ansvar for hjorden. Og da havnet jeg i en virkelighet som til de grader har vært utenfor komfortsonen min. Aldri før har jeg offentliggjort noen av talene eller andaktene mine på nettet. Mange har fortalt meg at det skulle jeg ha gjort for lenge siden – men til det har Ole-Bjørn vært for beskjeden (tro det eller ei!). Men, altså: Ut av det trygge og inn i det ukjente.

Jeg må jo være ærlig å innrømme at jeg var spent (les: livredd) da jeg begynte å publisere de første små påskebetraktningene i fjor.

Jeg tenker nok at jeg ikke er den eneste som har opplevd at samarbeidet med Jesus har drevet meg et godt stykke utenfor komfortsonen min. Det har nok heller vært regelen enn unntaket opp gjennom historien når Guds ord har skullet stadig videre. For min egen del, føler jeg at Jesus har drevet meg fra skanse til skanse i livet mitt for å få meg dit Han vil. For meg har dette siste steget vært som en omvendt månelanding: “It’s a small step for mankind, but a giant step for me.” Jeg får istemme med apostelen Paulus og si: Kristi kjærlighet tvinger meg.

For meg måtte en hel verdens frykt for en mikrobe stenge kirka og bedehuset for at jeg skulle ta steget ut av det jeg følte som trygt og godt. Men det var som om alt var forberedt og tilrettelagt – litt sånn typisk Jesus: Jeg går i forveien, så kommer du etter. For nå har det endt opp med at jeg får så mange hyggelige tilbakemeldinger om at det har blitt til velsignelse for mange flere enn dem jeg til vanlig møter og taler til og at noen til og med deler på Facebook. Jeg synes jo det er litt stas, da. Så ærlig må jeg være.

Og, ja, jeg har fått erfare sannheten i at Guds ord ikke er begrenset til innenfor kirkehusets fire, trygge vegger. Guds ord er for folk og skal leve og leves ute blant folk. Guds ord skal ikke nødvendigvis ropes ut eller prakkes på folk, men leves. Den velsignelsen jeg har blitt til del, skal deles med andre – ellers er det ingen velsignelse i det hele tatt. Hvis jeg ikke har noen å være glad i, kan jeg heller ikke formidle kjærlighet til dem. Så enkelt er det egentlig. For å oppnå det, måtte jeg ut av det jeg oppfattet som det trygge og sikre. For å drive meg videre, brukte Gud en usynlig fiende. Og dersom det virkelig har blitt til velsignelse, om så bare for en eneste en av dere som har lest noe av det, har Han oppnådd det Han ønsket. Mission accomplished, for å si det sånn.

Det jeg er mest spent på nå, er jo hva Han har tenkt videre… Gudstjenester på nett er i alle fall langt, langt, langt utafor – for meg. Jeg lever i spenning. Det som i hvert fall er helt sikkert, er at det aldri er kjedelig sammen med Jesus!

Guds velsignelse ønskes dere alle.

3. s i påsketiden

Selv om jeg i navnet er pensjonist, har jeg fortsatt en liten stilling som pastor i Drammen Frikirke. For meg har det i hele pastortiden min vært et poeng å definere meg som pastor og ikke prest. Jeg synes det er noe fint og bibelsk med denne pastortittelen. I min tankegang oppfatter jeg en prest mer som en seremonimester, mens en pastor er en hyrde for menigheten sin. For pastor er et gresk ord som betyr nettopp hyrde eller gjeter – en som leder an og passer på. Jeg er helt innforstått med at noen vil ønske å gå i rette med meg i min forståelse av dette – men jeg er lykkelig med den forståelsen jeg har – og det gir meg et perspektiv på tjenesten min.

For oss er kanskje ikke det å snakke om hyrder eller gjetere så selvsagt lenger. Men så lever da også vi i et helt annet samfunn enn på bibelsk tid. Den gangen var det helt vanlig at folk hadde en flokk med dyr – f.eks. sauer – og da var det selvsagt helt nødvendig å ha noen som kunne passe på disse dyra. Derfor har fortellingene i Bibelen om gode og trofaste gjetere vært sentrale i forkynnelsen helt opp til moderne tid. Dette er egentlig litt av et paradoks, for gjetere var av de aller laveste på rangstigen. Men det er bare så typisk Gud å opphøye de lave, å ta seg av de fattige og svake. Et eksempel på det: Hvem var det som var de første til å få vite at Jesus var født? Nettopp! Gjetere. Og et av de kjæreste stedene i Bibelen til alle tider har vært Salme 23, som nettopp handler om hvor godt og trygt det er å være sammen med en god gjeter: Herren er min hyrde. Jeg mangler ingen ting.

Profetene har også kraftfulle utsagn om gode og dårlige gjetere – da gjerne med henvisning til Israels konger og deres utøvelse av kongemakten - eller mangel på sådan.

Jesus brukte slike gjeterfortellinger flere ganger for å få folk til å forstå poenget sitt. Dette var jo kjent stoff for alle. I denne søndagens fortelling, som står i Johannesevangeliet 10,1-10, får vi én variant av historien om den gode gjeteren – nemlig den som går på tryggheten en omsorgsfull gjeter gir. Bare det å høre stemmen til gjeteren, gir trygghet. Jeg så på Norge rundt på fredag hvordan en sau begynner å “snakke” med lammene sine med en gang de blir født, slik at de skal kjenne igjen hverandres stemmer når flokken samles. Uten det blir det umulig å overleve. Sånn er den gode gjeteren også: Han starter å snakke med alle de han har å ta vare på, så de skal kjenne igjen stemmen hans blant mylderet av stemmer i verden.

Nå skal det for skams skyld sies at det er Jesus som er den gode hyrden, og ikke jeg, selv om jeg er pastor. Jesus er min hyrde også. Men, som pastor er jeg faktisk delegert et oppdrag fra Jesus om å gjøre mitt for å ta vare på en del av flokken Hans – og det er jammen alvorlig nok å være hyrde med delegert ansvar. Det betyr at det er min plikt og oppgave å lytte etter hva Guds ord sier og hvordan Jesus vil rettlede meg til å forstå det og videreformidle det. Jeg må vel være så ærlig å innrømme at det ikke er like lett bestandig – ikke før jeg faller til ro med at det er jo egentlig ikke jeg som skal gjøre det. Min hovedsak er å peke på sjefshyrden og gjøre deg kjent med stemmen Hans. Det er Han som er den virkelige, gode hyrden – Han som er så glad i flokken sin at Han ofret livet sitt for å berge den: Jesus. En større og sterkere kjærlighet finnes ikke.

Det var da det gikk opp for meg for femti år siden at jeg skjønte hva som skulle være oppgaven min.  Jeg startet opp som undervisningsleder i kirka, fortsatte som prest og endte som pastor – og det har jeg aldri angret på. For å si som apostelen Paulus: Kristi kjærlighet tvinger meg.

Joh 10,1-10 "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. 2 Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. 3 Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. 4 Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. 5 Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme."

6 Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente. 7 Da sa Jesus: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. 8 Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. 9 Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. 10 Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

2. søndag i påsketiden

Joh 21,15-19 Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» 16 Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» 17 Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! 18 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» 19 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»

I denne søndagens tekst får vi høre om hvordan Jesus gjenoppretter både tilliten til Peter og selvtilliten til Peter. Peter hadde jo bare dager i forveien bannet på at han ikke kjente Jesus – noe kanskje flere kjenner seg igjen i? Likevel er det jeg stoppet ved, det som Johannes sier i vers 19: Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med.

Det som slo meg da jeg leste dette, var at for meg er vel ikke det viktigste å dø, men å leve? For når Jesus gjenoppretter mennesker også i dag, så er det for at vi skal leve – ikke for at vi skal dø. (Nå vet jeg at enkelte godt kunne tenkt seg å gå i rette med meg om akkurat dette – om at vi må dø for å leve – men den lar jeg ligge nå). Derfor tenkte jeg at det viktigste spørsmålet for meg, er jo hva slags liv jeg vil leve for å ære Gud med.

For det er ikke tvil om at livet mitt ofte snakker vel så høyt som ordene mine. Du har sikkert også hørt uttrykket: “Livet ditt roper så høyt at jeg hører ikke hva du sier.” I slike tilfeller nytter det lite å komme med argumentet om at du skal gjøre som jeg sier og ikke som jeg gjør. For gjerningene overdøver likevel alle de fine ordene. Liv og lære må følges ad. I så måte var Jesus unik.

I min enkle tankegang er det jeg forteller gjennom min måte å leve på kanskje det aller viktigste vitnesbyrdet. Ikke det at jeg noen gang har tenkt å framstille meg som perfekt, men jeg ønsker å bli oppfattet som oppriktig og redelig. Viktige spørsmål blir derfor f.eks.: Hvordan snakker jeg om andre? Hvordan snakker jeg til andre? Hvordan behandler jeg andre? Så lenge jeg påberoper meg å være Jesu venn og et Guds barn, vil alt det jeg lever være med på å prege andres oppfatning av Jesus og av Gud – sånn er det bare med den saken. Vi mennesker er enkle i tankegangen, så det er enkle dynamikker ute og går.

For meg blir derfor det viktigste ikke først og fremst å overbevise andre med fine ord, men å behandle alle med kjærlighet og respekt, slik Jesus gjorde. Ikke dermed sagt at jeg skal godta alt. Det gjorde ikke Jesus heller. Men det kan være mye kjærlighet i god rettledning – og ikke minst i et godt eksempel. Jesus løp heller ikke etter folk for å overbevise dem om at de måtte godta det Han sto for. Han respekterte dem for deres avgjørelser – gikk de, så lot Han dem gå. Jesus slo aldri hånda av noen. Avgjørelsen var helt og holdent deres egen. Slik er det også i dag: Du bestemmer.

Peter følte seg som en taper etter rettssaken mot Jesus og han trodde han hadde tapt alt. Men i stedet reiste Jesus ham opp til å bli lederen blant disiplene. For Jesus visste hva som bodde i hjertet til Peter. Måten Jesus gjorde det på, kan virke brutal på oss – men det var nødvendig for at Han skulle kunne velsigne Peter. Da kunne Han ikke la Peter gå og kjenne på dårlig samvittighet resten av livet. Jesus er en superpedagog!

Så da er det vel ikke noen hemmelighet lenger at mitt store forbilde nettopp heter Jesus – Han som fikk tilnavnet Kristus, Messias, den salvede, Kongen, Frelseren… Han er der for deg også – og Han ønsker å gjenopprette deg, fylle livet ditt og få velsigne deg! Alt du trenger å si er det samme som Peter sa: “Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær!”

Påskedag

Dette er gledens dag! Kristus er oppstanden! Ja, sannelig, Han er oppstanden!

Et banebrytende skjæringspunkt i historien, som gjelder for alle mennesker – ja, for hele skaperverket – faktisk hele universet. Oppstandelsen innebærer starten på en helt ny tid: frelsens tidsalder.

Hele påskehendelsen viser oss klart og tydelig at det er Gud selv som hadde regien på det som hendte. Det er Gud som styrer det hele. Det er derfor vi kan snakke om at vi er frelst ved Guds nåde. Frelsen bunner i Guds kjærlighet til deg og meg. Og vi kan gjerne undres med tankene til kong David for 3000 år siden i Sal 8,4-5: “Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske - at du husker på det, et menneskebarn - at du tar deg av det?”

Matt 28,1-10 Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. 3 Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. 4 Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde.

5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: "Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Skynd dere av sted og si til disiplene hans: `Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.` - Nå har jeg sagt dere det."

8 Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. 9 Og se, Jesus kom mot dem og sa: "Vær hilset!" De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. 10 Jesus sa til dem: "Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg."

Det er de første vitnene om oppstandelsen vi møter i dag. Og den bibelske fortellingen er igjen ganske radikal. Bare tenk på hva Gud kunne ha gjort ut av denne oppstandelsen! Han kunne f.eks. ha latt Jesus spasere rett inn i Jerusalem – rett for nesa på dem som hadde dømt og henrettet Ham. Tenk for et oppstyr det ville ha blitt! Han kunne rett og slett ha laget et skikkelig rabalder. Her hadde det vært alle muligheter til å skape skikkelig blest om oppstandelsen.

Men det var ikke det som skjedde. For hvem var det som var de første vitnene? Hvem var de første som fysisk møtte den oppstandne Jesus? Det var to kvinner – to helt vanlige, ordinære kvinner – to personer hvis vitnesbyrd ikke var høyt verdsatt i datidens samfunn. Og – det var så typisk Jesus, ikke sant? For hvem var det Han så, holdt fram og tok seg av i alt Han foretok seg? Det var de svake og de som ikke var verdsatt i samfunnet – de som var utenfor det gode selskap. Jesus fulgte opp dette hovedpoenget i Bibelen og helt fra første stund brukte Jesus helt ordinære mennesker til å bringe et helt ekstraordinært budskap ut over jorden.

For eksempel: Da Jesus var på vei ut av Jeriko sammen med disiplene sine og en stor folkemengde og det sikkert var mye bråk og spetakkel og mange som snakket i munnen på hverandre, satt den blinde Bartimeus i veikanten og prøvde å påkalle Jesu oppmerksomhet. Mange hysjet på ham og sa at han ikke måtte forstyrre Mesteren. Men hvem var det Jesus så midt i mengden?

En annen gang var Jesus sammen med mange andre på vei til Jairus’ hus fordi datteren til Jairus var blitt syk. Da var det en kvinne som rørte ved kappen Hans. Hva gjorde Jesus? Han stoppet opp og snakket med henne – noe som forsinket Ham og førte til at Han fikk en større jobb å gjøre med Jairus’ datter.

I dag får vi altså høre om disse to kvinnene, Maria og Maria, som ble de første til å møte den oppstandne Jesus. Men før det hadde det også skjedd en del. Det var tidlig, tidlig søndag morgen og de to kvinnene hadde utstyrt seg for å stelle liket til Jesus. Men da de kom fram til graven, skjedde det utrolige ting. Først og fremst med bulder og brak idet en engel steg ned og fjernet steinen foran graven. Fra fortellingen til en av de andre evangelistene vet vi at de hadde diskutert det på veien hvordan de skulle klare å flytte på denne steinen. Så fikk de altså uventet hjelp. Og ut i fra beskrivelsen, er det ikke tvil om at det var en engel. Vaktenes reaksjon er med på å stadfeste det inntrykket. De ble så redde at de skalv og heiv seg ned på bakken og var ikke i stand til å reise seg igjen.

Til de sikkert skrekkslagne Mariaene hadde engelen en fantastisk hilsen: Frykt ikke! Det var jo som å høre Jesus selv. Hvor mange ganger hadde vel ikke Mesteren selv sagt dette til dem? Frykt ikke, bare tro! Frykt ikke! Min fred gir jeg dere!

Og for å bli overbevist, var det første de fikk beskjed om å stikke hodet inn i graven for å se det stedet hvor den døde Jesus hadde ligget. Etter det var oppdraget klart: Gå og fortell! Ja, mer enn det: Skynd dere av sted og fortell! Kom og se og skynd dere å fortelle hva dere har sett. Det var et hasteoppdrag, med en klar instruks om hva de skulle fortelle: Han er stått opp fra de døde og går i forveien for dere til Galilea. I første omgang var oppdraget å fortelle det til vennene til Jesus. Helt til slutt i evangeliefortellingen får vi høre at det ikke tok lang tid før dette oppdraget ble utvidet ganske betraktelig, nemlig til å gjelde alle Jesu venner og at budskapet skulle bringes helt til verdens ender. Men innen den tid skulle det komme til å skje en god del.

Og det første som skjedde, var at de løp rett på den oppstandne Jesus! Jeg tipper at forfjamselsen ikke ble mindre av det! Men de hadde i hvert fall åndsnærværelse nok til å kaste seg ned for Jesu føtter og tilbe Ham. Det høres kanskje litt merkelig ut for oss, men var nok ikke så uvanlig den gangen. Det var et tegn på ydmykhet, respekt og ærbødighet. Man kastet seg ned for øvrigheten. Da kunne øvrigheten gjøre hva den ville med vedkommende – sette foten på nakken til vedkommende eller til og med tråkke vedkommende ned i støvet eller i søla hvis den fant det for godt – og det hendte nok ikke så reint sjelden. Mange øvrighetspersoner, den gangen som i dag, visste å utnytte sin posisjon – uten at vi trenger å dra den noe særlig lenger.

Tidligere har vi hørt at den ene av Mariaene salvet Jesu føtter, vasket dem med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Det kunne nesten ikke bli mer underdanig enn det. Føttene var støvete og sikkert møkkete, siden Jesus ikke hadde blitt tilbudt å få vasket føttene sine da Han kom inn i fariseerens hus den gangen. Husk at de gikk barbeint i sandaler, at veiene var støvete og sikkert fulle av eselmøkk. Det Maria gjorde den gangen, var altså ikke noen romantisk handling, men en kjærlighetshandling.

Og mens hun nå igjen omfavnet føttene til Jesus, fikk de nok en gang høre Jesus si: Frykt ikke! Hvorfor ikke? Jo, for Han hadde ikke forlatt dem: Ta med vennene mine til Galilea, så møtes vi der.

Så kan vi saktens lure på hvorfor de skulle dra til Galilea. Min første tanke er vel at det sikkert var mye tryggere for dem der enn i Jerusalem, hvor de måtte være forsiktige av frykt for hva som kunne skje med vennene til Han som var blitt korsfestet og som noen kvinner nå påsto hadde stått opp fra de døde. Galilea var sikkert et mye tryggere sted å være. Og nå trengte Jesus tid med vennene sine for å forberede dem på det som skulle komme. Det skulle ikke gå mer enn femti dager før Den Hellige Ånd drev hver enkelt av dem langt utenfor komfortsonen deres. Men før det, ble disse dagene sammen med Jesus der i hjemtraktene av helt avgjørende betydning.

Og hva betyr så dette i praksis for oss i dag, annet enn at vi kan påberope oss å være frelst? Jo, det betyr kort og godt at vi har med en levende Gud å gjøre. Vi har med en levende Jesus å gjøre. Vi har å gjøre med en Jesus som overvant døden og har gått foran oss inn i himlenes rike. Jesus har vist oss hvor veien går helt fram til Gud selv. Og fordi Jesus lever, er Han ikke langt borte fra noen av oss. I sin oppstandne form er Han ikke lenger begrenset av våre jordiske, fysiske lover. Derfor kan Han være hos hver eneste en av oss på en gang. Det er stort, det er godt og det er trygt.

Og vi kan også være trygge på én ting til: Jesus går alltid i forveien for oss. Han lar oss aldri dra til nye steder på egen hånd og Han lar oss aldri være alene. Han går alltid foran og forbereder at vi kommer – noen ganger som her: inn i komfortsonen. Andre ganger ut av komfortsonen. Men Han lar oss aldri være alene – Han er alltid der. “Dra til Galilea. Der skal dere se meg.” Det samme gjelder overfor oss: "Jeg går i forveien. Dere skal komme etter." Bare på den måten kan evangeliet nå ut til alle verdens hjørner.

Langfredag

Korsfestet, død og begravet. Mange ser på denne dagen som den mørkeste dagen i verdenshistorien. Og det er klart at den har sine meget dystre undertoner. Vi snakker tross alt om forræderi og fornektelse, om ansvarsfraskrivelse, justismord og drap. Joda, det er en dag med mørke undertoner.

Men det er mer enn det. For det er jo litt pussig da, at man på engelsk kaller dagen for Good Friday. Hvorfor “den gode fredagen”? Min gode venn og kollega Kjell Hovde i Misjonskirken delte denne sangen på FB for et par dager siden. Det er en av de beste påskeprekenene jeg har hørt – og her finner du svaret. “Halleluja” med påsketekst. Klikk på linken, lytt og bli både rørt og berørt – for dette er vanvittig vakker sang og et utrolig sterkt budskap!

God påske på den gode fredagen.

An Easter halleluja

Skjærtorsdag

Et siste festmåltid med Jesus. Men også en alvorlig stund. Det var under dette måltidet det ble avslørt hvem som skulle forråde Jesus. Jeg antar at resten av disiplene satt (eller heller: lå – for den gangen var det visst vanlig å ligge til bords) ganske forskrekket tilbake da Judas reiste seg og strøk på dør. Enda skjønte ikke disiplene hva dette innebar og de forsto ikke at nå var tida inne for det Jesus hadde forsøkt å fortelle dem i lange tider. Det er litt godt for meg å vite at også de som fysisk var sammen med Jesus, ikke var spesielt raske i oppfattelsen. Samtidig er det godt å vite at de som var sammen med Jesus, var helt vanlige, ordinære mennesker som deg og meg. Jesus satset hele Gudsrikets framtid her på jord på helt vanlige, enkle mennesker.

Men skjærtorsdagsmåltidet var ikke bare et minnemåltid – for jødene et måltid til minne om utgangen fra Egypt. Skjærtorsdagsmåltidet har også et framtidsperspektiv. Ikke bare mot korsfestelse og død dagen etter, men mot liv og glede og et himmelsk festmåltid sammen med Jesus. Jesus sa selv at det er neste gang Han kommer til å spise sammen med disiplene sine – og da tror jeg at du og jeg er inkludert i denne disippelflokken. Og det kommer til å bli en fest som ingen av oss har sett maken til – en gledesfest uten sidestykke, når alle Jesu venner til alle tider endelig samles og får være sammen med Jesus i all evighet. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg må innrømme at jeg gleder meg i hvert fall - og det noe sinssykt.

Med ønske om en velsignet påske.

Palmesøndag

“Kongen kommer!” Ropet runget gjennom gatene og satte hele Jerusalem på hodet. Folket strømmet ut i gatene og ut av byen for å overvære begivenheten. Og med den mottakelsen, var det ingen som var i tvil om hva som skjedde. Jesus ble virkelig mottatt på kongers vis. Selv kom Han ridende på et esel – som et tegn på at Han kom med fred. Det var som Han ville fortelle dem at den frigjøringen og frelsen Han kom med, var en annen enn den folket tenkte på. Hadde Jesus kommet som den frigjøringskongen folket ønsket seg, hadde Han kommet til hest – nemlig for å føre folket i krigen mot okkupantene. Det var kanskje da folket skjønte denne forskjellen at vinden snudde?

Er det ikke litt rart at vi mennesker til alle tider tilsynelatende har vært mer opptatt av krig og strid enn av fred? Heller ikke vi som liker å tenke at vi er Jesu venner, klarer å holde oss innafor her. Om ikke noe annet, så er vi flinke til å slå hverandre i hjel med bibelske “sannheter”. På Menighetsfakultetet pleide vi å spøke med at “der hvor to eller tre teologer er samlet, er det minst fem forskjellige meninger.”

Men Jesus kom med fred: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.”

Palmesøndag tenker jeg at egentlig er en forventningens dag. Ikke først og fremst en dag for å minnes det som skjedde den gangen for rundt 2000 år siden, men aller mest om det som skal skje en gang i fremtiden. Palmesøndag skal nemlig også minne oss om at kongen kommer enda en gang – at den levende Jesus skal komme tilbake for å ta det endelige oppgjøret med den nåværende verden. Det kommer garantert til å bli mer skremmende enn det som skjedde i Jerusalem den dagen for lenge siden, for da vil det være seierskongen som kommer – og denne gangen vil Han ha følge av hele sin himmelske hær. For å bruke bildet fra innledningen: Denne gangen kommer Han som hærfører – til hest. Og denne gangen vil Han ikke tilsynelatende overgi deler av regien til oss mennesker. Da vil det være Han som styrer alt.

Bibelen forteller oss at Jesu venner skal vente på denne dagen med glede og at vi frimodig kan gjøre avslutningsordene i Bibelen til våre egne: Amen! Kom Herre Jesus! Det håper jeg at jeg er klar for.

Maria budskapsdag

Maria budskapsdag innebærer at det er sånn omtrent en menneskelig svangerskapsperiode – altså ni måneder – til jul. Det kan jo være med på å peke på hvor jordnær Bibelen og kirkeåret er. Så kan vi også tenke på hvor rart det egentlig er at Guds Sønn ble født som et menneske – på nesten helt menneskelige premisser. Jeg sier “nesten”, for selve unnfangelsen var vel ikke helt etter våre begreper. For, som om ikke det er et under nok at Gud ble menneske, så må vi også betegne Jesu unnfangelse som et under. Men det må det nok et troens øye til for å se. Ikke alle den gangen heller var sikre på at Marias historie var sann. Men, sett i lys av fortsettelsen, vil troens øye se underet: Gud ble menneske.

Vi har mye å takke Maria for, som godtok å bli mor til Guds egen Sønn – og vi har mye å takke Josef for, som hørte på Guds kall og ble Jesu fosterfar, så Jesus fikk et trygt hjem å vokse opp i.

Fortellingen vi skal lese i dag, foregår litt etter unnfangelsen. Maria hadde fått vite at også hennes slektning Elisabeth, som bodde oppe i fjellbygdene, hadde blitt med barn og var godt ute i svangerskapet. Maria tok derfor turen opp til Elisabeth for å holde henne med selskap. Da Maria møtte sin slektning, sparket barnet i magen til Elisabeth. Dette førte til en lovprisning fra Elisabeths side, som så igjen førte fram til Marias lovsang, som vi nå skal lese.

Luk 1,46-55 Da sa Maria: «Min sjel opphøyer Herren, 47 og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. 48 For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, 49 for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn. 50 Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham. 51 Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. 52 Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. 53 Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. 54 Han tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin miskunn 55 slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Jeg har undret meg mange ganger over at en fattig, ung kvinne – ja, mer ei jente etter våre begreper, kunne framføre noe sånt. Vi skjønner jo med en gang at hun måtte ha vært inspirert av Den Hellige Ånd. Ingen kan si noe sånt uten at det er inspirert av Ånden. Og denne lovsangen blir også på en måte en slags programerklæring for Jesu liv. Mange av våre menneskelige tanker og systemer snus på hodet allerede her. Aner vi allerede i denne lovsangen at Jesu kamp kommer til å stå mot de selvgode – de hovmodige og rike? For også den gangen var samfunnet fullt av, ikke minst, religiøst selvgode mennesker – sånne som trodde at de hadde en selvskreven plass i Guds rike pga. sin lovlydighet og sitt religiøse liv. Dessverre kan vi kjenne igjen noe av denne tankegangen blant kristne brødre og søstre den dag i dag – sånne som har sett det som sin livsoppgave å vokte på andre og deres liv og levnet og helst holder selskap kun med dem som er “gode nok” kristne.

Også den gangen holdt de selvgode seg langt unna de laveste på rangstigen – de fattige og de syke. Bare det i seg selv forteller at de hadde misforstått hele den Loven de påberopte seg å holde. Og nettopp det ble jo Jesu kamp. Jesu oppdrag var blant annet å vise jødene hva Lovens intensjon var – ut i fra Guds vilje. Og denne intensjonen var at Israel, som Guds utvalgte folk, skulle være et utstillingsvindu for Guds verdier. Fortellingen om Israel skulle være fortellingen om hvordan Gud elsker alle folk og hvert menneske - uavhengig av rang, rase eller kjønn.Gud har ingen preferanser i så henseende.

Utvelgelsen av Israel som Guds folk hadde altså et misjonalt aspekt. Det skulle trigge andre folk til å ville komme til Israels Gud. Men jødene misforsto dette og beholdt Herren Gud for seg selv. Så opplever vi at Israels historie har blitt en tragisk historie og at Gud har brukt utrolig sterke virkemidler for at resten av verden skulle få del i Hans velsignelse og kjærlighet. Og hele tiden har jødene hatt en sentral plass i Guds plan – der hvor de har blitt drevet fra skanse til skanse rundt i verden. Likevel uteble den forventede effekten. Ikke det at jeg tror at Gud ikke visste det på forhånd. For det som så skjedde, var ikke plan B, men plan A hele veien. For til slutt måtte Han sende Jesus, sin eneste Sønn, til jorden for å gjøre opp for oss og sette ting på rette plass.

Og med Jesus kom også håpet til hele verden. Det Jesus gjorde på korset har fått universell betydning. Etter en kort og hektisk innledning, hvor Jesus gjorde det Han kunne for å sette ting i sitt rette perspektiv og forklare nødvendigheten av det som var på trappene, viser korshendelsen oss at Guds nåde og frelsende kjærlighet gjelder for alle mennesker. Gjennom Jesus fikk Israels historie en ny dimensjon: Den ble evangelium – gode nyheter. Og det for alle mennesker for all ettertid. Og en ung kvinnes lydighet ble starten på disse gode nyhetene for oss.

Og sånn fungerer faktisk tingene også den dag i dag: Ett menneskes lydighet kan føre til uante resultater. De fleste vekkelser har startet med at én person har fått en opplevelse med Gud og vært lydig mot denne opplevelsen. Når ett hjerte tennes, vil det fort tenne flere. Det er en smittsom ild – lik en lyngbrann som popper opp på de mest uforutsette steder. Og det fantastiske er at en slik opplevelse kan skje hvor som helst og når som helst – i form av et møte eller en hendelse eller bare et ord. Bare Gud selv vet hva som må til og når, hvor og hvordan Han vil møte hver enkelt av oss.

Og det er ikke på noen måte sikkert at det er en god preken som tenner denne flammen. Det kan vel så ofte være en god gjerning. For nøkkelen ligger i Guds kjærlighet. “Vi elsker fordi Han elsket oss først,” som Johannes sier i sitt første brev (1. Joh 4,19). Vår begrunnelse for å elske andre, er at Han elsket oss først. Kjærligheten til vår neste, er et gjensvar på Jesu kjærlighet til oss. Det er på denne måten Jesu kjærlighet kan forandre verden – ved at du og jeg bringer den videre. Og det viktigste vi kan gjøre for å forandre verden, er nettopp det som Maria fokuserer på her og som ble en hovedsak i Jesu oppdrag: å ta opp kampen mot sosial urett.

Det mange ikke tenker over, er at dette faktisk går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Leser vi for eksempel Salmenes bok, vil vi fort finne ut at dette er et hovedtema gjennom hele denne salmeboka. Gud ser til den fattige. Gud ser til den undertrykte. Gud ser til den ydmyke. Men de hovmodige og de rike støter Han bort – og kanskje helst når disse to egenskapene forenes i samme person. For også vår opplevelse er vel at dette ofte er to sider av samme sak.

Derfor skulle det ikke komme som noen overraskelse på oss at Jesus, i alt Han sa og gjorde, viste oss hvordan Gud elsker “disse mine minste små” – akkurat slik Maria sier her. Og det er nettopp dette Han oppfordrer oss til å gjøre også – det er dette oppdraget Han gir oss: Gå ut og forandre verden ved å vise dem min kjærlighet. Og ofte er det ikke så mye som skal til: et smil, et ord, en berøring. Kort og godt noe vi alle kan klare. Ikke noe av dette krever noen form for teologisk kompetanse, annet enn et ønske om å følge Jesu eksempel. Viljen til å leve sitt liv som en Jesu etterfølger og disippel er mye viktigere enn all slags teologisk kunnskap og innsikt. Jeg kan lese meg til mye – men dersom kunnskapen er for kunnskapens skyld og den ikke omsettes i det praktiske liv, har den ingen funksjon og gir ingen mening. Likeledes: Hvis kunnskapen ikke får noen konsekvenser for troen, da er kunnskapen forgjeves og troen død.

Men for den som tror og særlig den som ønsker å omsette troen sin i praksis, er det store løfter. For den som tror og er trofast, er underlagt Guds miskunn og omsorg, akkurat slik Israel var det – og sikkert fortsatt er det. Herren glemmer ikke sitt løfte om at Hans nåde og miskunn varer til evig tid. Og som troende er vi underlagt dette løftet. Det er det vel verdt å synge en lovsang eller to for. Maria brøt ut i lovsang da hun skjønte hva det innebar å bære fram Guds Sønn. Stadfestelsen fikk hun av sin slektning Elisabeth, som selv var svanger med Johannes – han som senere skulle få tilnavnet “døperen” og skulle forberede for Jesus.

Også vi som lever i ettertid og kan se det hele i historiens lys og, ikke minst, ser konsekvensen av det som skjedde- at vi selv lever i frelsens tidsalder – har absolutt all grunn til å stemme i både denne lovsangen og alle verdens lovsanger. “For evig varer Hans miskunn!” Takk og lov! Og all ære til vår Gud. Amen.

3. s i fastetiden

Det er vel liten tvil om at mye av den kampen vi står i i dag, faktisk er en åndskamp – ofte av ikke-troende kalt en kamp om holdninger og verdier. Og dette er på ingen måte noen ny kamp. Faktisk er det en kamp som har pågått bokstavlig talt helt siden tidenes morgen. I bunn og grunn en kamp mellom Guds vilje og min egen vilje – en kamp mellom Guds vilje og min egoisme.

Denne kampen startet allerede med de aller første menneskene i Guds egen hage, hvor Gud hadde lagt alt til rette for et fantastisk liv for sin ypperste skapning. Adam og Evas opprør har forfulgt oss ever since og påført ikke bare mennesker, men også resten av skaperverket enorme lidelser. Jeg tar vel ikke for hardt i, når jeg påstår at menneskets egoisme er i ferd med å ødelegge hele skaperverket. Mye av det som var ment til velsignelse, har dessverre blitt til forbannelse. For oss mennesker, har det blant annet ført til at sykdom og nød har blitt en del av hverdagen. Paulus sier det sånn til efeserne: For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef 6,12)

Jesus, som var kjent for å kalle en spade for en spade, var ikke i tvil om at sykdom hang sammen med motarbeidende åndsmakter – åndsmakter hvis eneste formål er å hjelpe oss til å stille spørsmålstegn ved Guds kjærlighet og nåde. I dagens fortelling får vi høre at noen av disse åndene krevde skikkelig motstand for å bli drevet ut.

Mark 9,17-29 En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. 18 Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» 19 Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» 20 De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. 21 Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. 22 «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» 23 «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» 24 Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»

25 Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» 26 Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. 27 Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.

28 Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» 29 Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»

Jeg er litt i tvil om jeg kan utlede noe så banalt fra dette at mye av det vi drar med oss gjennom livet, har vi fått med oss helt fra barndommen av. Men det er i hvert fall hevet over enhver tvil at grunnlaget for mange av dine og mine holdninger og verdier, ble lagt i barndomsårene.

Det blir nesten som da yngstemann skulle begynne å øvelseskjøre. Da ble vi som foreldre innkalt til kurs hos Biltilsynet for å lære hva slags holdninger i trafikken vi skulle lære bort. Jeg sa til instruktøren at dette kurset kom egentlig 16 år for seint. Han skjønte ikke hva jeg mente, så jeg måtte utdype det. Nå har guttungen sittet på med oss i 16 år, forklarte jeg, og lært seg alle unotene våre. Denne bevisstgjøringen av oss skulle skjedd mens ungene var små. Han tok poenget.

Dette var litt på siden av historien, selvsagt, men bringer oss i alle fall videre i utlegningen. For det er noen læringspunkter her. Historien utspiller seg i forlengelsen av at tre av disiplene har fått se Jesu himmelske herlighet. En del av bakteppet er også at disiplene noe tidligere hadde blitt sendt rundt i Israel for å forkynne og helbrede. I den forbindelse hadde Jesus gitt dem noe av sin egen makt over åndene. Etterpå kom de begeistret tilbake og fortalte Jesus hva de hadde utrettet. Disiplene var temmelig sikre på at de med den makten Jesus hadde gitt dem, kunne de hamle opp med alt.

Men så kom altså denne mannen med sønnen sin – og ånden ville ikke slippe taket i gutten, samme hvor mye disiplene prøvde. Du kan vel også se for deg fortvilelsen i øynene til både faren og til disiplene da forventningene så til de grader falt i grus? Ånden ville ikke slippe taket i gutten. Heldigvis kom Jesus dem til unnsetning.

Og her får vi virkelig innsyn i hvor sterk åndskampen er og hva som kan skje når motkreftene virkelig setter seg til motverge. For denne ånden ga seg ikke uten skikkelig kamp. Det var nummeret før den tok livet til gutten med seg da den for ut av ham. Det må ha vært en skrekkinngytende opplevelse for alle som var til stede å oppleve hvordan denne ånden rev og slet i gutten og etterlot ham som død på bakken. Markus skildrer det så levende at du formelig kjenner det som at du selv var til stede. Men en berøring fra Jesus, gav ham livet tilbake. Eller heller: Jesu berøring gav ham et nytt liv.  

Er det slik for oss også, at når det som stenger Gud ute fra livene våre forsvinner, så føler vi at vi ligger som døde – da er det liksom ingenting igjen av oss? Det skremmende er at det er så mange ting som binder meg til dette jordiske. I datidens språk ville jeg kanskje sagt at jeg er bundet av så mange jordiske ånder. Og så føler jeg nok at dersom disse forlater meg, så er det selve grunnmuren i livet mitt som forsvinner. Hus, hjem, bil, hytte, båt, penger, TV, mobiltelefon, pc og alt annet av ting og tang som opptar livet mitt. Hva hvis alt dette bare forsvant? For andre kan det være rus og ruin som opptar mest. Poenget er at det er så mange andre ting enn det himmelske som opptar meg. Jeg sliter med å forandre fortellingen om livet mitt til å bli fortellingen om Jesus i livet mitt. Det er så vanskelig å tenke at grunnmuren i livet mitt faktisk er i himmelen og at det meste av det jeg har her nede egentlig ikke er noe verdt. Det blir jo likevel liggende igjen etter meg når jeg drar – og noen andre får jobben med å rydde opp.

Vel, vel, fullt så svart hvitt er nok ikke bildet, håper jeg. Men det er desidert noe å tenke over og noe å tenke på. Og det er nettopp det fastetida vil hjelpe oss til. For det er noen ting som bare kan drives ut ved bønn og faste. Og det er helt sikkert sånn med deg som med meg, at du kjenner at det er ting også i livet ditt som stenger for livet med Jesus – ting som trenger å drives ut. Så kan vi selvsagt diskutere opp og ned in mente om dette tilhører den åndelige verden eller ikke. Jeg kjenner i hvert fall på at jeg trenger en berøring av Jesus – en berøring som kan tenne gnisten igjen – en berøring som gir nytt liv – ikke bare til meg, men også til menigheten og til de jeg møter på min vei.

Og da tenkte du sikkert at nå er talen slutt. Men det vi ikke må glemme i denne fortellingen, er at det er ikke gutten – det er ikke deg og meg, som er hovedpersonen. Hovedpersonen heter fortsatt Jesus. Det er Jesus som har initiativet. Det er Jesus som styrer fortellingen. Og nøkkelordet i fortellingen er egentlig ordet “tro”. “Alt er mulig for den som tror.”  Og da kjente jeg plutselig at teksten ble mye vanskeligere å preke over. For er vel jeg den rette til å tale om tro og styrken og tryggheten i troen? Men kanskje nettopp det å tørre å bekjenne at troen er svak, er en styrke og en nøkkel når det kommer til stykket? “Jeg tror, hjelp meg i min vantro!” Jeg kan fort gjøre et slikt rop til mitt eget.

Jeg hører noen sier at de tviler så sterkt at de kan ikke tro. Men det er ikke tvilen som er troens største fiende, det er vantroen. Tvilen er for så vidt en legitim del av troen. Jeg tenker at det er noe av troens natur at en har lov til å tvile. Derfor blir dette utsagnet helt feil og bygge i beste fall på en misforståelse.

En god venn av meg skrev på FB at “dersom du er en person som ber mye, men synes at du aldri hører Guds stemme, da er du det ynkeligste av mennesker.” Det synes jeg er mer å legge til rette for tvilen enn for troen og river mer ned enn det bygger oss opp. For hva er kriteriet for at jeg tror nok? Og hvem av oss mennesker har rett til å si noe slikt?

Hvem av oss her vil si klart og tydelig at de har hørt eller hører Guds stemme? De fleste i dag vil vel heller være ganske forsiktige med å si at de hører stemmer – i hvert fall inni hodet. Selvsagt kan det hende at vi hører Guds stemme på en annen måte enn at Gud roper til oss, slik Han kalte på Samuel i Templet, eller slik Jesus talte direkte til denne gutten – men jeg synes i hvert fall at det er vanskelig å si at jeg hører at Gud snakker til meg. Og, hvis jeg skal fortsette i samme bildet, så er det så mange stemmer som roper høyt på meg, slik verden har blitt. Konklusjonen er selvsagt at jeg da må trene meg mer til å høre nettopp Guds røst gjennom all denne støyen. Altså roper jeg: Jeg tror, hjelp meg i min vantro! Det er en sterk bekjennelse!

Dog vil jeg si at selv om troen min føles svak, så er den der – og det er det som teller. Og da vet jeg også at Jesus er der – og det er det viktigste for meg. Min trygghet ligger i Jesu løfte at alt er mulig for den som tror. Men da er også en del av min tro at det ikke er alltid at Guds vilje sammenfaller med min. Derfor lar jeg ikke et tilsynelatende manglende svar knekke troen min, men venter heller i spenning på hva svaret blir og når det kommer. For jeg vet at Gud i sin nåde vil gi et svar – når tiden er inne. Og det tror jeg er en tro som både Jesus og min himmelske Far er fornøyd med.

2. søndag i fastetiden

I dag skal vi høre om tre begreper som hører nøye sammen i kristentroen: tro, frelse og fred. Og nettopp i den rekkefølgen. Men før vi kommer så langt, må vi igjennom en lærerik innledning som viser oss både Jesu og evangelistens pedagogiske genialitet.

Luk 7,36-50 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

40 Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

48 Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Altså: Det hele startet med at Jesus ble invitert til å spise hos en fariseer. For selv om Jesus var i stadig konflikt med denne yrkesgruppen, så må vi ikke underslå det faktum at mange av dem var genuint nysgjerrige på Jesus og Hans radikale forkynnelse – og ikke minst at Han fikk misunnelsesverdig mange tilhengere gjennom det. Kanskje er det en av disse fariseerne vi har her i denne fortellingen? Men, selv om stemningen sikkert i utgangspunktet var god, kom det ganske snart til en hendelse som gjorde at Jesus kunne konfrontere fariseeren med tankegangen hans – både tanker, ord og handlinger, når det kom til stykket.

Selve intrigen går ut på at en kvinne med en heller tvilsom bakgrunn kom inn i salen hvor måltidet ble holdt. Én ting var at hun sikkert slett ikke var invitert – en annen ting var det hun foretok seg da hun vasket Jesu føtter med tårene sine, tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med kostbar salve. Det er jo ikke noe rart at verten gjorde seg sine tanker om dette. Han stilte seg spørsmål om denne mannen han hadde invitert virkelig var en profet, for da ville han ha visst hva slags kvinne dette var og jaget henne bort – slik enhver Lovens vokter ville ha gjort.

Men Jesus visste hva slags kvinne dette var – og Hans profetiske evne avslørte seg ikke i at Han ikke visste det, men i at Han visste hva Simon, fariseeren tenkte. Jesus benyttet anledningen til å irettesette fariseeren – ikke kvinnen. For fariseeren hadde helt unndratt seg sine plikter som vert. Etter en dag ute i den stekende heten, var det en dyd av nødvendighet å få vasket føttene når du kom inn og salvet hodet – det var den tidens solkrem. Ikke nok med at verten hadde forsømt dette, men han hadde ikke en gang ønsket Jesus velkommen på skikkelig vis, med et velkomstkyss. I utgangspunktet var dette en stor fornærmelse overfor den gjesten han hadde invitert.

Men før Jesus kom så langt, fortalte Han en liknelse for å få fram et viktig poeng. Her avslørte Jesus virkelig hvor stor pedagog Han var. Først måtte Han få fariseeren Simon til å innse en sannhet – så kunne Han gå i rette med tankegangen hans ut i fra hans egen konklusjon. Jesus legger på en måte det rette svaret i munnen på fariseeren selv. Det er et godt pedagogisk prinsipp.

Først som en konsekvens av Jesu videre konklusjon om at den som får mye tilgitt, har større kjærlighet enn en som har fått lite tilgitt, henvendte Han seg igjen til kvinnen: “Din tro har frelst deg.” Men heller ikke det var ukontroversielt. For i jødenes tankegang var det bare én som kunne tilgi synder – og det var Gud. Hvem var så denne Jesus? Hvem trodde han egentlig at han var, som kunne tilta seg en slik rettighet? Dette var sprengstoff og slettes ikke innafor.

Så avslutter Jesus denne sekvensen med noen fantastiske ord: “Din tro har frelst deg. Gå i fred!” For et tilsagn og for et løfte! Og det mest fantastiske er at Jesus sier det samme til oss i dag. Dette er jo selve kjernebudskapet i hele Det nye testamente. Dette er grunnen til at Jesus kom.

Fariseeren hadde en formening om at denne kvinnens utsvevende og umoralske liv ville ført henne rett i fortapelsen. Hennes handlinger ville ha dømt henne. Så kom Jesus og sa at hennes tro hadde frelst henne. Troen hennes på Jesus “overdøvet” hennes handlinger. Troen taler sterkere enn handlingene overfor Gud. Som troende mennesker, er vi ikke på noen måte perfekte i vår menneskelige framferd – mange kan finne mye å pirke på i livene våre. Så gjør vi sikkert også mye som andre tar anstøt av. Det er ikke til å unngå. Enkelte vil sikkert dømme oss nedenom og hjem ut i fra hvordan de ser at vi lever. Ikke minst andre kristne brødre og søstre ser på det som sin oppgave å vokte på andres ferd. Det er litt skremmende å se hvordan enkelte har påtatt seg oppgaven som moralens og den uforfalskede læres voktere. Alle med annerledes oppfatning enn dem, er fortapt.

Men, saken er den, at fordi vi tror på Jesus, er vi perfekte i Guds øyne. Derfor skulle jeg ønske at vi som kristne var litt mindre raske til å dømme hverandre og andre – at vi voktet mer på frihetens evangelium enn på Loven. For det er troen som frelser. Det er troen på Jesus som frelser. Derfor velsigner jeg Jesus og Jesunavnet hver dag. Det er min måte å salve Jesus på.

Men, hvis troen er så viktig, hvor kommer den fra? Ja, den som hadde visst det! Som regel tillegger vi Den Hellige Ånd å skape troen i oss. Den Guds Ånd som ligger mer eller mindre latent i oss alle fra skapelsen av – lengselen etter noe høyere – lengselen etter Gud – det inni meg som roper etter Gud – den Ånden som Gud blåste inn i mennesket da Han ga det liv. Det som i hvert fall er klart, tenker jeg, er at det må til noe som trigger denne Ånden – noe som vekker den live igjen. Et møte med et menneske. Et møte med en situasjon. Hva som helst egentlig. Hver troende har sin egen historie å fortelle. Men troen på Jesus er og blir nøkkelen til frelsen. Det er denne innfallsvinkelen fra Guds side som kalles nåde.

Og når Jesus avslutter med å si “Gå i fred” – så er det Guds fred Han mener. Det er den freden Han sier mer om i Joh 14,27: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” Vi snakker om en indre fred – fred med Gud og fred med oss selv. Det er en fred som gir både styrke og mot – som jager angst og motløshet på dør. Ikke dermed sagt at vi ikke kan ha våre tunge stunder, for livet er ikke enkelt, men de skal ikke overmanne oss og ta knekken på oss. Easy said, difficult to live.

Noen av oss har det siste året sikkert kjent på at det å leve adskilt fra andre gir noen utfordringer for denne troen og kanskje også for frelsesvissheten. Kanskje kjenner vi mer på frykten for et dødelig virus enn på den indre freden som Jesus tilsier oss. Det er i så fall ikke noe rart, for trosfellesskapet er i seg selv en viktig faktor. Likevel kan det være sunt å få kjenne på noe av det som så mange av våre brødre og søstre i Kristus kjenner på rundt om i verden hver eneste dag. Til syvende og sist, så tror jeg at vi også kommer styrket ut av denne situasjonen. For å si det med et gammelt jungelordtak: det er i motbakker det går oppover.

Tross alt har vi nemlig verdens største løfter å gå på: Syndene dine er tilgitt. Din tro har frelst deg. Gå i fred! Sagt med litt andre ord: Nåde, nåde, nåde! Eller sagt med Paulus: Det er nåde over nåde!

1. søndag i fastetiden

Markus 9,2-13
- Kristi forklarelsesdag

Dere har sikkert også sett reklame for diverse vaskepulvere. Noen reklamerer for hvordan en kan klare å bevare fargene best, men for de fleste er det viktigste viktigst: å sørge for at det hvite forblir hvitt. Det er ikke for ingenting at vi har fått uttrykket «blendahvitt». Og reklamen påstår at hvitere blir det ikke. Men sånne bombastiske påstander er ikke helt ufarlige. For tenk om det skulle dukke opp noe som faktisk er enda hvitere.

Og det gjør det jo! Visste du for eksempel at det aller heftigste vaskemiddelet heter Jesu blod? Med Jesu blod blir du ikke bare ren utvendig, men tvers igjennom. Alt av skitt og lort inni deg og meg – det vi kaller syndene – blir renset vekk, så vi kan stå for Guds trone både rene og rettferdige. Og de hvite kappene vi da får, overgår langt det blendahvite i hvithet. Det er så skinnende at det er helt blendende! Bare hør hvordan Markus beskriver denne himmelske renheten – eller herligheten, som vi ofte kaller det – og denne beskrivelsen har han helt sikkert fra Peter selv – en av dem som opplevde det.

Mark 9,2-13 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, 3 og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. 4 Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus.

5 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: "Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia." 6 Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. 7 Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: "Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!" 8 Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.

9 På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. 10 De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. 11 Og de spurte ham: "Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?" 12 Han svarte: "Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? 13 Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham."

Tenk for en opplevelse dette må ha vært! Tre helt vanlige, enkle, unge menn på fjelltur med Jesus –  og den eneste som visste hva som kom til å skje, var Jesus. Peter, Jakob og Johannes visste sikkert ikke noe annet enn at de var med Jesus på tur – noe som ikke var helt uvanlig. En lærer og noen disipler på tur. Det var en helt vanlig undervisningsmetode.

Jeg må jo si at jeg forstår at disiplene fikk sjokk da denne hendelsen skjedde oppe på fjellet. Men Peter var praktiker og var raskt på pletten med praktiske løsninger. Rett nok forklares det med at han ikke visste hva han skulle si. Men er det ikke ofte det som skjer for oss også når vi plutselig havner i en overraskende situasjon? Mange av oss er skrudd sammen slik at da trer den rasjonelle delen av oss i sving. Vi bare gjør ting og sier ting uten at vi helt vet hvor vi tar det fra. Reaksjonene kommer etterpå. Og det kan vel virke litt sånn her også. Peter hadde en praktisk løsning – mens han seinere tolker det dit at han ikke visste hva han skulle si, men han måtte bare gjøre noe i overraskelsens øyeblikk. Og jeg tenker at det er noe herlig menneskelig i denne situasjonen – midt oppe i all den himmelske herligheten.

For meg er det i hvert fall stor trøst å vite at det var tre helt vanlige mennesker som fikk være med på denne seansen. Dette var ikke forbeholdt intelligentsiaen eller prestene eller konger. Dette var gutter som var mer vant til å bruke kroppen enn hodet, for å si det sånn. Jesu beste venner var først og fremst helt vanlige, alminnelige mennesker – akkurat som deg og meg. Vi ser jo også at Jesus ikke skygget unna mennesker som hadde det vanskelig, slik de skriftlærde gjorde – i renhetens navn. Men Jesus oppsøkte de syke og de svake og Han avviste dem ikke når de oppsøkte Ham. Og dette er også med på å forklare oss noe om hvem Jesus egentlig er. I Jesus møter himmelen helt vanlige mennesker. Jesus er knutepunktet mellom Skaperen og det skapte. Takk og pris for det!

Derfor er det heller ikke helt uten betydning at det nettopp er Moses og Elia Han snakket med der oppe på fjellet – hovedpersonene for de to, skal vi kalle dem, åndelige delene av Skriftene? Loven og Profetene. I følge Skriftene ble både Moses og Elia tatt rett opp til himmelen uten å gå veien om en grav. Deres spesielle oppgave i Guds frelsesplan, kom også til uttrykk i måten de forlot denne verden på. Og begge skal på et vis ha en finger med i spillet i forbindelse med den avsluttende delen av Guds frelsesplan. Det er vel ikke unaturlig å tenke seg at nettopp dette var en del av tematikken her på fjellet.

Vi må ikke glemme hvor Jesus kom fra og hva Han kom fra – og dermed hva Han gav avkall på for å kunne frelse deg og meg. Kanskje var det slik at Jesus, selv om Han var i stadig samtale med Far i himmelen, trengte å prate med noen av dem som hadde gått før Ham og tråkket sine sandaler her på jord. De siste par årene, etter at Han kom i rampelyset, hadde ikke vært enkle, men det tøffeste gjensto – og Jesus visste det. Trengte Jesus rett og slett en skikkelig pep-talk? Trengte Jesus å bli minnet om Lovens krav og hva profetiene hadde sagt om det som skulle skje? Trengte Han å bli minnet om og styrket i overbevisningen om nødvendigheten av det Han visste at Han måtte igjennom? Det kan være at jeg menneskeliggjør Jesus nå, men Jesus var også et menneske. Det er det som er noe av vitsen med hele Jesus. Det er derfor Han kan frelse oss. Det er derfor vi kan påstå at Han døde i vårt sted. Han døde som menneske – for mennesker. Han døde som Gud – for Gud.

For de disiplene som var med Jesus opp på fjellet, var dette en både blendende og også sjokkerende opplevelse. Tenk å få se Jesus i all sin himmelske herlighet! Det må selvsagt ha gitt dem en helt ny forståelse av Jesus. Visst hadde Han snakket med dem om himmelske ting – men dette må ha overgått all deres fantasi. Jesus som himmelkongen – i samtale med Moses og Elia – også de ikledd himmelens praktkledning. Og, som om ikke det var nok: De fikk med egne ører høre Guds egen stemme bekrefte hvem Jesus var.

Og det er jo denne samme Jesus vi også kjenner og venter på. Og jeg er overbevist om at når Jesus kommer tilbake i all sin himmelske kongeskrud – som seierskongen – som kongenes Konge og herrenes Herre – i den utgaven som de tre fikk oppleve på fjellet – ja, da kommer det til å overgå all vår tanke og fantasi også. Selv om vi har fått det beskrevet i Bibelen og vi har en anelse om hva som kommer til å skje, kommer det til å bli en sjokkerende opplevelse for oss også – en herlig sjokkerende opplevelse.

Disiplene som var med den gangen, fikk beskjed om å holde tett om dette helt til etter Jesu oppstandelse. De skjønte riktignok ikke på daværende tidspunkt hva dette innebar, men holdt på hemmeligheten helt til de fikk satt det i oppstandelsens perspektiv. Jeg har tenkt på hvor mye som får sin forklaring i lys av oppstandelsen! Jeg trenger faktisk ikke å gå lenger enn til mitt eget liv. Hele livet mitt får et nytt perspektiv i oppstandelsens lys. Tross alle mine feil og mangler, får livet mitt et skjær av fullkommen herlighet og hellighet – en delaktighet i Jesu fullkomne, himmelske glans. For en virkelighet vi lever i – og hvilken framtid vi har!

Sekvensen i dag avsluttes med at Jesus stadfestet Johannes døperens oppgave som den som i følge profetiene skulle komme og forberede veien for Messias. Og dermed bekreftet Han også sin egen rolle som den frelsende Messias. En dobbelt bekreftelse ble disiplene til del denne dagen: Både fra Far i himmelen og fra Jesu egen munn. Kristi forklarelsesdag – i hvert fall for tre av disiplene. Og det er jo så bra at de fikk være med på dette, slik at de kunne fortelle det videre – også til oss, så vi også kan se hvem Jesus er.

Viktig for oss er at vi ikke har fått noe forbud mot å fortelle om den Jesus vi har opplevd. Tvert imot, så er vår oppgave nettopp å fortelle andre om det. Og det eneste vi kan være sikre på da, er at vi har helt forskjellige historier å fortelle, som på ingen måte er like samstemte som evangelistene framstiller denne historien. Livene våre er forskjellige, med forskjellig utgangspunkt og forskjellige referanserammer. Og fordi Jesus er der for alle mennesker, vil også historiene våre være forskjellige. Men det vi sannsynligvis kan samles om, er at møtet med Jesus også ble avgjørende for våre liv.

Jeg skal ikke påstå at jeg har sett Jesu herlighet på samme måte som Jakob, Peter og Johannes gjorde den dagen. Jeg skal heller ikke påstå at jeg har hørt Gud tale så til de grader klart til meg, selv om jeg er aldri så mye pastor. Men noe må jeg ha sett og noe må Gud ha åpenbart for min ånd. Jeg kan ikke se noen annen grunn til at jeg har hatt Jesus som min gode venn i 50 år. Når sant skal sies, har vel Han vært en mer trofast venn for meg enn jeg har vært for Ham. Men jeg vet at en vakker dag – for vakker blir den – skal jeg få se Ham som Han er – i all sin himmelske prakt og herlighet. Med seierskransen på hodet og i all sin kongeprakt. Det blir den virkelige Kristi forklarelsesdag for deg og meg.

«Se, Han kommer snart!» «Amen! Kom, Herre Jesus, og kom snart!»

Mark 4,26-34 - Såmannssøndagen

Jesus talte ofte i liknelser. Dette er jo for så vidt ikke noen nyhet for oss som har vært sammen med Jesus i noen år og lest litt i Bibelen. Men i teksten vår i dag står det at Han ikke talte til folket på noen annen måte enn i liknelser. Så står det også at Han forklarte dem for disiplene sine. Hvorfor det? Og spørsmålet dukker uvilkårlig opp: Brukte Jesus liknelser for at folket ikke skulle forstå - eller for at de skulle misforstå? For å vise dem hvor vanskelig det er å forstå Guds ord? Eller var det for å vise hvor enkelt det hele egentlig henger sammen? Det kan virke som grunnen er litt både - og.

Mark 4,26-34 Og han sa: "Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. 27 Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. 28 Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. 29 Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet."

30 Han sa: "Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? 31 Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, 32 men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det." 33 Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. 34 Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.

Hva er da en liknelse?

Vi er inne i et avsnitt i Markusevangeliet hvor Jesus snakker om Guds rike og prøver å forklare hva Guds rike er. For å gjøre det anskuelig bruker Jesus historier eller sammenlikninger fra dagliglivet. Helt vanlige situasjoner som folk kunne kjenne seg igjen i.

Gjennom disse fortellingene, som vi da kaller liknelser, ville Jesus fortelle at Gud ikke er langt borte. Han er mye nærmere enn vi tenker og tror. Han er midt i dagliglivet - midt i våre daglige gjøremål. Midt i disse dagligdagse historiene. Men problemet er at vi er så langsynte at vi ikke ser Ham fordi Han er så nær. Og sånn fungerte sikkert liknelsene for menigmann også. Fordi det ble så enkelt framstilt, var det så vanskelig å forstå. Jesus måtte til og med servere det med teskje til sine nærmeste medarbeidere.

Vi har en tendens til å let etter Gud i Langtvekkistan og se etter Gud i himmelen - men egentlig så er Han her - midt iblant oss - midt i arbeidet vårt - midt i fritida vår - på skolen - hjemme - på fotballbanen - i skiløypa. ”Dere har øyne, men ser ikke og ører, men hører ikke. Den som har ører å høre med, må bruke dem når jeg snakker til dere. Hør etter hva jeg har å si dere om Gud,” sier Jesus litt fritt oversatt et annet sted til dem som fulgte Ham.

Gud er ikke en Gud som har gjemt seg - hvis du bare bruker øynene, kan du se ham der hvor du er. For det er Gud som gjør at alt fungerer. Det er for eksempel Gud som gjør at planter vokser. Faktisk er det Han som skapte alt en gang, som også sørger for at det fortsatt er en utvikling, at det fortsatt vokser og gror - at det fortsatt er liv. Prinsippet med at celler formerer seg ved å dele seg og at celledeling er prinsippet for vekst, har ikke forandret seg siden skapelsen.

Problemet vårt er at vi bor i en verden som ikke tror på Gud, eller i hvert fall har distansert seg betraktelig fra Gud og hvor vi tror at vi vet det meste og til og med kan overstyre Skaperen ved å tukle med skaperverket. Det betyr at vi ikke lenger vet hva eller hvem vi skal se etter. Derfor bruker Jesus liknelser - for å sette oss på sporet igjen.

Og, la oss spørre med Jesus: Guds rike - hva er nå det?

Jo, det er som når vi sår frø, forklarte Jesus. Vi putter frøene i bakken - og så begynner de å vokse. Vi trenger ikke å forstå så mye om hvordan eller hvorfor - bare noen grunnleggende fakta om pleie av planten så den blir frisk og sunn, stor og sterk - lys, vann og gjødsel, med andre ord. Gud gjør resten - for det ligger allerede nedlagt i skaperverket hvordan ting skal vokse. Kanskje var det Guds rike som var modellen da alt ble skapt?

Det viktige midt oppe i alt, er at noen er villige til å ta jobben med å så det frøet som skal vokse – og kanskje noen andre må sørge for at livsvilkårene er til stede - så skal Gud sørge for resten. Paulus sådde, Apollos vannet, men Gud gir vekst, som Paulus uttrykte det til noen av vennene sine. Og frøet er Guds ord. Noen må fortelle Guds ord og om Guds ord, så har Gud lovt at Han skal sørge for at det spirer og vokser. Om det så bare er det minste frøet som blir sådd, skal Gud selv sørge for at det blir til et kjempedigert tre - og dette treet er Guds rike. Du og jeg er en gren eller et blad på dette treet. Noe som igjen betyr at vi har en viktig oppgave. For vi ønsker vel at Gudsriket skal vokse?

Derfor er det kanskje ikke så rart at denne søndagen, såmannssøndagen, har med misjon og bibelarbeid å gjøre? Det er jo på en måte de to viktigste måtene for å så Guds ord.

Så er det viktig videre å sørge for at den planten som vokser opp har gode vekstvilkår. Planter som vokser opp alene har sjelden mulighet til å klare seg - likeså planter som blir sådd i dårlig jord. Derfor sår vi med passe avstand mellom plantene og steller dem etter beste evne - men selve veksten ligger fortsatt i genene - eller i skaperverket. Den er det Gud som sørger for, enten vi vil innrømme det eller ikke - om vi har manipulert genene aldri så mye - genkoden eller genprogrammeringen ligger der fra skapelsen av. Det er Gud som har ordnet det slik at vekst skjer ved celledeling. Og, en viktig ting: Noen ganger kan det synes som det ikke skjer noe. Da skal vi vite at før planten kommer opp i dagslyset, har det skjedd en prosess nede i bakken som vi ikke kan se. For noen planter tar denne prosessen lengre tid enn for andre - men det skjer noe - vær sikker på det!

Jeg tror ikke at Jesus ville at folket skulle misforstå - tvert imot, så ville Han at de skulle forstå - derfor talte Han bare i dagligdagse historier til dem. Han vil at du og jeg skal forstå også - derfor bruker Han de samme historiene den dag i dag.

Gud er så nær - Guds rike er så nær, sier Jesus. Det er bare om å gjøre å se det. Det er bare om å gjøre å lære seg å se Ham - Jesus. For mange er det slik at de ser ikke skogen for bare trær. Men Gud er midt i dagliglivet ditt og mitt. Guds rike vokser her og nå. Vi kan ikke forklare det, men vi kan trene oss til å se det - og vi kan takke for det.

Men noen vil ikke se - og når de ser noe, vil de bortforklare det. Mens andre ikke kan se - fordi de ikke vet hva de ser etter - og det er blant annet her vi kommer inn i bildet. Vi kan peke på Jesus ved å fortelle hvordan vi har det sammen med Ham - altså nettopp hvordan det fungerer i dagliglivet. Det er jo faktisk det samme som Jesus forsøker å fortelle folket - så da står vi i hvert fall i en god tradisjon. Da er vi med på å så Guds ord og gi Guds rike mulighet til å vokse fram på nye steder. Og det er hovedoppgaven vår: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler.

For å si det sånn: Åkeren er stor - Guds rike har fortsatt mye plass å vokse på! Det er om å gjøre at ikke det blir for langt mellom plantene, for da blir det plass til ugresset. - Og dermed brukte jeg en liknelse, jeg også - til forveksling lik en som Jesus bruker en annen gang! Men det får være en annen historie.

Hovedsaken for oss å vite, er at Gud er med oss over alt og i alt vi gjør. Han er alltid nær oss. Gud er en Gud som bryr seg om oss. Det er derfor Han kom ned til oss i skikkelse av mennesket Jesus Kristus. Han er ikke gjemt bort oppe i himmelen. Det var det Han ville vise oss med å sende Jesus - og det er det så mange folk ikke klarer å forstå. Derfor er det viktigste vi kan gjøre å fortsette med å fortelle.

Og kanskje er den viktigste fortellingen for vår del ikke først og fremst å bruke liknelser, men å fortelle med det vi gjør med våre liv. Den beste fortellingen er historien om hvordan vi selv lever med Jesus. Å synliggjøre at vi viser at vi selv tar Jesus på alvor.

2020

Påsketiden

I årets tekster i påsketiden, får vi høre mye fra den siste undervisningen som Jesus hadde med disiplene. Johannes serverer oss den som en lang, nærmest sammenhengende tale under den siste middagen de hadde sammen i Jerusalem. Det var det samme måltidet hvor Jesus innstiftet nattverden, som vi sier. I praksis var vel det Han gjorde, å omdefinere det tradisjonelle påskemåltidet som var til minne om israelittenes utgang fra Egypt, til et måltid til minne om seg selv. Kanskje kan vi trekke det så langt som til å si at Han ber oss om å huske på Ham hver gang vi spiser sammen? Jesus ønsker å være en del av fellesskapet vårt. Det henger jo også godt sammen med det Han sier et annet sted: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» To eller tre utgjør faktisk et fellesskap!
Og det er herlig å tenke på: at hvis jeg inviterer Jesus inn i livet mitt, så er Han der – så da er vi minst to. Om jeg sitter eller står, om jeg sover eller arbeider, om jeg svikter og faller, så er Han alltid der. Vi er alltid sammen. Jesus er der både i festen og i sorgen, når det er stille og når det stormer. Og fordi Jesus er der alltid, så er det helt komplett umulig for meg å være en «deltidskristen» eller bare en «nesten kristen».
Denne siste undervisningen til Jesus gikk nettopp ut på å fortelle disiplene at selv om Han straks skulle forlate dem rent fysisk, så ville Han alltid være hos dem. Han ville aldri la dem være alene. Og gjennom omdefineringen av påskemåltidet, har Han gjort dette både tidløst og stedsuavhengig og sørget for at dette gjelder for alle disipler til alle tider – altså for deg og meg i dag også. Genialt, ikke sant? Nesten så vi skulle tro at det er Gud selv som har funnet på det ;-).
Med ønske om en velsignet helg.

Løsningen

Jeg har litt forskjellige innfallsvinkler til å lese og studere Bibelen min. Til hver preken detaljstuderer jeg tekstavsnitt og til bibeltimer må jeg sette meg grundig inn i skrifter eller temaer. Men hovedmåten min er å lese Bibelen fra perm til perm, med utgangspunkt i fem kapitler om dagen, så sant jeg har mulighet. Og det er like spennende hver gang. For, siden jeg har husk som en gullfisk, oppdager jeg noe nytt ved hver gjennomlesning.

I dag leste jeg fra profeten Esekiel. I kapittel 18 var det et vers som særlig fanget min interesse: «Det er ikke min vilje at den urettferdige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve.» (Esek 18,23) Gud vil liv og ikke død. Gud er livets Gud.

Jeg synes det er spennende at Gud sa dette til Esekiel, som levde i en tid med store prøvelser og lidelser for jødene – prøvelser som ble begrunnet med folkets frafall fra Gud og tilbedelse av alt mulig annet. Mennesket har ikke forandret seg så mye på alle disse årene.

Den gangen var det Loven som gjaldt, slik den var blitt skrevet ned av Moses. Den regulerte forholdet mellom Gud og mennesker og oss mennesker imellom. Selv om min virkelighet er en helt annen enn den gangen Loven ble gitt, kan jeg godt forstå at det ble mye å forholde seg til. For å være ærlig: jeg hadde ikke hatt en sjanse i havet!

Om lag 600 år seinere kom løsningen. I stedet for bokstaver, fikk vi en person å forholde oss til. Da ble det med en gang mye enklere å forstå at mitt forhold til Gud er en relasjon og ikke en religion. Det er mye enklere å forholde seg til personen Jesus enn til en hel haug med bokstaver som forteller meg hvordan jeg skal leve. Å vende seg om – å omvende seg – fikk plutselig en helt ny begrunnelse og mening. «Vend om, for Guds rike har kommet nær.» Med Jesus kom Gud nær til oss – nettopp for å gi oss syndere / urettferdige en ny sjanse og en mulighet til å vende om og leve – i en relasjon med Herren selv – for nå kjenner vi Gud, fordi Jesus har vist oss hvordan Han er og hvem Han er. Dette er i hvert fall en løsning som er mye enklere å forholde seg til for meg – faktisk så enkel at det ble umulig for meg å ikke forholde meg til den.

Med ønske om en velsignet helg.

I samme båt? Kapittel 2

Sist sa jeg noe om hvorfor vi alle ikke er i samme båt, men at det er den samme stormen vi kjemper oss gjennom. Jeg tenker at det er et aspekt til ved dette, nemlig hvem ønsker du å sitte i samme båt som og hvem ønsker du å kjempe deg gjennom stormen sammen med? Eller heller: hvem vil du føle deg trygg å være i samme båt som, når stormen herjer rundt deg?

Ja, jeg tenker selvsagt tilbake på en liten båt på Gennesaretsjøen for sånn omtrent to tusen år siden, hvor tolv mann kjempet hardt mot stormen. Selv om noen av dem var vel vant til både sjø og båt, var det tydelig at andre var svært ukomfortable med situasjonen, for å si det mildt. De var rett og slett livredde – kanskje mest av alt redde for å dø. Når det kommer til stykket, er vi ikke egentlig alle det?

Men, så kom altså Jesus til dem – gående på vannet. Da ble de i hvert fall skrekkslagne – helt til de skjønte hvem det var. Til slutt kom Han opp i båten til dem og sjøen stilnet. En annen gang rodde disiplene for harde livet i kraftig sjø, mens Jesus lå og sov på en pute bak i båten. Disiplene var redde og vekket Jesus, som truet både vinden og sjøen, så sjøen la seg. De oppdaget at det var trygt å være i båten så lenge Jesus var sammen med dem.

Nå står vi selv midt i en solid storm og noen opplever virkelig tøffe tak. Så, når bølgene slår høyt over hodet på deg og vinden uler som verst og du føler deg til de grader ukomfortabel, stiller jeg innledningsspørsmålet på nytt: Hvem vil du føle det trygt å være i samme båt som?

For min egen del har jeg valgt å være i samme båt som Han som har makt til å stilne stormen og som sier til meg: «Fred være med dere» og «Frykt ikke. For, se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Fred være med dere alle.

I samme båt?

Jeg fikk en FB-post ifra bonussøskenbarnet mitt i USA. Den var tankevekkende og direkte relaterbar til dagens norske virkelighet.

En drøy måned nå har vi hørt viktigheten av å stå sammen og gjøre vår del av en felles dugnad for å ta kål på dette viruset. Vi må alle delta, for vi er alle i samme båt, sies det. Men dette er slettes ikke sant. Vi er ikke alle i samme båt – så langt derifra. Vi er midt i den samme stormen, men vi sitter ikke i samme båt. Og vi har alle forskjellige forutsetninger for å møte stormen og komme igjennom den.

Noen er redde for hva som møter dem i stormen – andre kunne ikke brydd seg mindre. Noen frykter for å bli syke eller at noen i familien skal bli syke og dø. Andre bekymrer seg mest over økonomien som plutselig ble rasert. Mange har fått god tid til familie og til å dyrke hobbyen sin, mens andre igjen har mer å gjøre på jobb enn noen gang. Noen har veldig god tid til å drive hjemmeskole noen timer om dagen med barna sine, mens for andre kommer dette på toppen av en lang og krevende arbeidsdag. Noen søker trøst hos Gud, mens andre ikke lenger finner noen mening med livet. Det er helt klart at i samme båt sitter vi ikke. Men stormen er den samme – og vi må alle kjempe oss gjennom den ut fra våre egne forutsetninger.

Det er vel i og for seg en dårlig trøst at slike stormer har rast i hvert fall så lenge det har vært mennesker i historien og at mennesker har kjempet med denne problematikken i uminnelige tider. Men kanskje kan det være trøst å finne i noen gamle ord fra en som virkelig hadde kjempet seg gjennom det, slik han uttrykker det i Klagesangene i Det gamle testamente? «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham. Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.» (Klag 3,21-26)

Med ønske om Guds beskyttelse og velsignelse.

Et tankekors

I fare for å bli anklaget for å være moralist, må jeg innrømme at jeg noen ganger lurer på om rikdommen vår er en test ifra Gud. Før olja begynte å smøre maskineriet i Norge, var Norge et forholdsvis fattig land – og også et forholdsvis gudfryktig folk. Vi gikk i kirker og bedehus og barna gikk på søndagsskolen og vi ga til gode formål av det vesle vi hadde igjen når regningene var betalt. Folk måtte leve av det de tjente – å ta opp lån, var nærmest uhørt. Men med rikdommen kom forskuddssamfunnet og egoismen – mye vil ha mer. Og aldri har vel nissens ord i julesangen passet bedre på Ola og Kari: Ingen, ingen vil jeg dele med.

Det er sagt at aldri har vi hatt så mye penger, men aldri har vi vært så fattige. Som en kinesisk venn av meg sa: Vi har masse penger, men penger er også det eneste vi har.

Nå er vi i en krise hvor vi har gjenoppdaget hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Samtidig har vi opplevd at noen av dem vi har regnet som venner, har vendt oss ryggen når krisa kom. Men det betyr ikke at vi skal glemme at det å ta vare på hverandre også gjelder andre enn bare for norske nordmenn i Norge. Vi må ikke glemme at det finnes mennesker der ute som har det mye verre enn oss. Disse er også vårt ansvar. Det gjør vondt langt inn i sjela å høre politikere og å lese kommentarfeltenes argumenter for at vi for eksempel ikke kan hente noen barn ut av fangeleirene på Lesvos – for det er fangeleirer dette er – og enslige barn er ikke lykkejegere. De har mistet alt.

Det er et tankekors at den gang vi nesten ikke eide noe, så var vi rause med det vesle vi hadde. Nå når vi har mye, tviholder vi på det vi har – og vil helst ha enda mer. Det er da jeg lurer på om det er Guds måte å teste oss på? Hvor dypt stikker egentlig medmenneskeligheten og nestekjærligheten vår når vi har fått så mye rikdom å forvalte? Bibelen snakker ikke om rikdom som et onde i seg selv, men måten den forvaltes på, kan bli til et onde – ja, faktisk en forbannelse.

Jeg tenker det er viktig å minne om den antiegoistiske tankegangen som vi som kristne skal stå for: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.»

Påskemorgen – påskedag

Kristus er oppstanden! Ja sannelig, Han er oppstanden! Dette er den ortodokse hilsenen på denne dagen.

Jeg har troverdige venner som med hånda på hjertet kan si at de har sett sola danse på himmelen i soloppgangen på påskemorgen. Dette er en gledens dag for hele universet! Det er oppstandelsesfest – seiersfest – både i himmelen og på jorda. Jesus vant, og jeg har vunnet!

Påskedag er beviset på at ekte kjærlighet har en enorm kraft – en kraft som ikke en gang døden kan holde igjen. Denne kjærligheten har fått et eget ord på gresk, agape, som står for den antiegoistiske, selvoppofrende kjærligheten som kommer fra Gud.

Jesu oppstandelse er selve beviset på at Gud virkelig elsker oss og at du og jeg har en framtid – at vi alle har muligheten til en ny begynnelse. Og dette både på tross av og på grunn av hvem vi er. Påskedag er livets og håpets dag og viser oss at Gud er livets Gud – det evige livets Gud – og Jesus har gått foran og vist oss veien til dette livet.

I dag er dagen for glede, takknemlighet, lovprisning og lovsang – det er en trøstens og håpets dag midt i en vanskelig tid for oss alle og en vond tid for mange. For «hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?», spør apostelen Paulus. Og han konkluderer: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»  Korona er en slik usynlig kraft som nok har klart å stoppe hele verden, men den vil aldri, aldri kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. Den tomme graven og oppstandelsen er beviset på at dette er sant.

En god og velsignet påske til dere alle.

Påskeaften

Sabbaten – lørdagen – i denne påskeuka var for disiplene fylt av skuffelse og frykt. Skuffelse over at «prosjekt Jesus» tilsynelatende hadde feilet. Frykt fordi de var redde for hva jødene ville finne på overfor dem selv etter at de hadde drept lederen deres. Derfor isolerte de seg på et loftsrom i Jerusalem og barrikaderte døra. Frykten var sikkert reell nok, for frykt er en subjektiv størrelse – om trusselen var reell, er det ingen som vet.

I dag har mange mennesker sittet i mer eller mindre påtvunget isolasjon i en måneds tid og mange har kjent på frykten for en reell, men usynlig trussel – en fiende faktisk. Tradisjonen tro, skulle vi hatt påskeeggrebus med barnebarna på gården hos oss i dag. Årets happening måtte selvsagt avlyses – til stor skuffelse for alle.

Ekstra frykt og usikkerhet blir det når ikke ekspertene en gang vet hvordan de skal hanskes med det som foregår, selv om de største ekspertene aldri blir spurt, men i stedet oversvømmer kommentarfeltene med sine skråsikre og bastante meninger.

Midt oppi dette kan det være godt å huske hva Jesus hadde sagt til disiplene like før Han døde, men som de nok hadde glemt midt i redselen: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! (Joh 14,1) Jeg tenker at det kan være viktig å minne også oss selv om dette i en usikker og spesiell tid. Stå sammen – hold avstand – frykt ikke – bare tro. Det er det beste vi kan gjøre på denne «midt i mellom»-dagen. For det viktigste løftet står også fast: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Med ønske om Guds fred og beskyttelse også i dag.

Langfredag

Av alle mørke dager i historien, er langfredagen den aller mørkeste. Det ble i hvert fall tidlig mørkt den dagen, ifølge Bibelen. Dagen da mennesket virkelig gjorde sitt for å prøve å ta livet av Gud og Guds kjærlighet. Med fasiten i hånda, ser vi at det gikk ikke slik likevel. Men trangen ligger fortsatt der for enkelte og disse har enda ikke gitt opp. Jeg kan trøste alle med at det prosjektet vil aldri lykkes. Slik er langfredagens budskap minst like aktuelt i dag som i tidligere tider.

For, til syvende og sist, handler ikke Langfredag om død, men om liv – ditt og mitt liv – om Guds kjærlighet og nåde som gir deg og meg en ny mulighet. Da Jesus hang på korset, beviste Han til fulle sannheten i ordene i 1 Joh 4,10 «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder».

Fortellingen om Jesus på korset, er fortellingen både om menneskers ondskap og om Guds kjærlighet. Det er fortellingen om at menneskers synd og tilhørende skyld ble korsfestet med Jesus den dagen. Og det fantastiske er at selv om ikke verden akkurat gjenspeiler det i dag, så er denne synden og skylden død for Gud for alltid – hvilket i praksis vil si at du og jeg er rene for Gud og dermed kan ha fellesskap med Ham.

Dette er egentlig alle menneskers utgangspunkt i dag – så kan vi velge selv om vi vil tro på det eller ikke – uten at det endrer noe på realiteten. Å ta valg er en del av det å være menneske. Det er et ansvar vi har og som vi må stå til rette for – hver dag. Langfredagen har åpnet muligheten for oss til å ta valget om å stole på at Gud har ordnet det som ordnes skal – vi kan bare senke skuldrene og takke Ham for det.

En fortsatt Guds fred og velsignelse over påsken til dere alle.

Skjærtorsdag

Med skjærtorsdagen avsluttes fastetiden. Denne dagen er egentlig fellesskapets og festmåltidets dag. Da Jesus samlet disiplene på loftsrommet i Jerusalem, var det for å feire med et festmåltid. Det blir litt annerledes for oss i år, når vi må praktisere avstandsfellesskap. Men nå har vi fått trent på denne typen fellesskap i noen uker og funnet ut at det faktisk kan funke.

Påskemåltidet var – og er – noe spesielt. For jødene både et minnemåltid og et festmåltid – til minne om de harde årene i Egypt – en fest for å feire utgangen fra Egypt. Sånn kan vi si at påsken er en spesielt jødisk høytid. Men, i det øyeblikket Jesus ba oss minnes Ham gjennom dette måltidet, gjelder det plutselig for oss alle. Jesus brukte påskemåltidet til å minne oss om noe viktig: «når dere spiser og drikker, skal dere dedikere måltidet til Gud og samtidig minnes det jeg har gjort for dere. På samme måten som jeg bryter dette brødet og gir dere, skal jeg gi legemet mitt for dere og på samme måten som jeg nå gir dere vinen, gir jeg mitt blod for dere. Altså: Jeg gir dere livet mitt for at dere kan leve». Din og min frelse anskueliggjort gjennom et festmåltid – for å minne oss om hva vi har lagt bak oss og feire hva Jesus ofret for at vi skulle komme ut av det. Min feiring er at jeg har fått oppleve at Guds kjærlighet og nåde faktisk gjelder meg også.

Om fellesskapet kanskje ikke er så stort for de fleste av oss i år, kan vi likevel feire dagens måltid i takknemlighet og med god samvittighet. I år er det muligens viktigere enn noen gang å gjøre skjærtorsdagsmiddagen til en fest for å minne oss om at «the best is yet to come». Eller som barna har minnet oss om i denne tiden: Det kommer til å bli bra.

Guds fred og velsignelse til dere alle.

Faste

Vi er i ferd med å avslutte fastetiden – en tid på året de fleste av oss har et bevisstløst forhold til. Normalt lever vi i Norge i vår overflod også i fastetiden. Men i år har vært annerledes. En usynlig mikrobe har klart det ingen terrororganisasjon har klart, å tvinge hele verden til å stoppe opp og dermed gjort at en del av oss har måttet leve utenfor normalen og måttet avstå fra ting vi tar som en selvfølge. Kanskje er det allerede nå tid for å reflektere over hva det har gjort med oss?

Min første tanke, er at vi har kommet nærmere hverandre ved å holde avstand. Jeg vet ikke om du også har lagt merke til det, men folk har blitt mye flinkere til å hilse på hverandre og til å prate med hverandre – på avstand. Plutselig har vi tid til å stoppe opp og høre hvordan det går. Noen har oppdaget at de har barn som trenger tid og oppmerksomhet. Noen har funnet ut at det ikke var læreren som var problemet. Andre har oppdaget at naboen faktisk var ganske all right. Kort sagt: Vi har gjenoppdaget hverandre – og kanskje til og med oss selv. Og nettopp dette har fra begynnelsen av vært en av hensiktene med fastetiden – vi skal avstå fra noen av våre grunnleggende behov (i vårt moderne Norge, kanskje helst overflodsbehov) for å finne tilbake til oss selv, til hverandre og til Gud (noen vil si meningen med livet).

Men det er et aspekt til i dette som vi ofte glemmer og som Bibelen peker på: Vi skal ikke bare oppdage hverandre, men også andre – og da med fokus på andres nød. Her er et sitat fra profeten Jesaja om hvordan Gud definerer faste: Jes 58,6 Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, 7 å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne. 8 Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg. 9 Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!» Om du tar bort hvert åk hos deg, ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt, 10 om du gir av ditt eget til den sultne og selv metter den som lider nød, da skal ditt lys gå opp i mørket, din natt skal bli som høylys dag.

Fastetiden er altså også en påminnelse om å forbi vår egen nese. Vi skal bry oss om alle dem som ikke har det så godt som oss. Det er for eksempel millioner av mennesker på flukt eller som sitter i flyktningeleirer. Vi blir minnet om at disse er også vårt ansvar – kort og godt fordi de er mennesker. Vi blir minnet om at den rikdommen som vi kaller velsignelse og som vi selv har blitt til del, ikke er noen virkelig velsignelse før den har blitt til velsignelse også for andre.

Guds fred inn i påskehøytiden til dere alle.

Del denne siden med andre!

Ditt navn:
Din epost:
Mottakers navn:
Mottakers epost:

Vi kontakter deg

Legg igjen telefonnummeret ditt, så ringer vi deg opp.