Logg inn

Logg inn med ditt passord for å redigere hjemmesiden!

Skriv inn epostadressen din (må være den som er registrert på Mekke), og trykk på "Send meg passord" for å bli tilsendt nytt passord på epost.

Hopp til innhold

Pastorens hjørne

bilde

2. søndag i påsketiden

Joh 21,15-19 Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!» 16 Igjen, for annen gang, sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær», svarte Peter. Jesus sier: «Vær gjeter for sauene mine!» 17 Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø sauene mine! 18 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» 19 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»

I denne søndagens tekst får vi høre om hvordan Jesus gjenoppretter både tilliten til Peter og selvtilliten til Peter. Peter hadde jo bare dager i forveien bannet på at han ikke kjente Jesus – noe kanskje flere kjenner seg igjen i? Likevel er det jeg stoppet ved, det som Johannes sier i vers 19: Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med.

Det som slo meg da jeg leste dette, var at for meg er vel ikke det viktigste å dø, men å leve? For når Jesus gjenoppretter mennesker også i dag, så er det for at vi skal leve – ikke for at vi skal dø. (Nå vet jeg at enkelte godt kunne tenkt seg å gå i rette med meg om akkurat dette – om at vi må dø for å leve – men den lar jeg ligge nå). Derfor tenkte jeg at det viktigste spørsmålet for meg, er jo hva slags liv jeg vil leve for å ære Gud med.

For det er ikke tvil om at livet mitt ofte snakker vel så høyt som ordene mine. Du har sikkert også hørt uttrykket: “Livet ditt roper så høyt at jeg hører ikke hva du sier.” I slike tilfeller nytter det lite å komme med argumentet om at du skal gjøre som jeg sier og ikke som jeg gjør. For gjerningene overdøver likevel alle de fine ordene. Liv og lære må følges ad. I så måte var Jesus unik.

I min enkle tankegang er det jeg forteller gjennom min måte å leve på kanskje det aller viktigste vitnesbyrdet. Ikke det at jeg noen gang har tenkt å framstille meg som perfekt, men jeg ønsker å bli oppfattet som oppriktig og redelig. Viktige spørsmål blir derfor f.eks.: Hvordan snakker jeg om andre? Hvordan snakker jeg til andre? Hvordan behandler jeg andre? Så lenge jeg påberoper meg å være Jesu venn og et Guds barn, vil alt det jeg lever være med på å prege andres oppfatning av Jesus og av Gud – sånn er det bare med den saken. Vi mennesker er enkle i tankegangen, så det er enkle dynamikker ute og går.

For meg blir derfor det viktigste ikke først og fremst å overbevise andre med fine ord, men å behandle alle med kjærlighet og respekt, slik Jesus gjorde. Ikke dermed sagt at jeg skal godta alt. Det gjorde ikke Jesus heller. Men det kan være mye kjærlighet i god rettledning – og ikke minst i et godt eksempel. Jesus løp heller ikke etter folk for å overbevise dem om at de måtte godta det Han sto for. Han respekterte dem for deres avgjørelser – gikk de, så lot Han dem gå. Jesus slo aldri hånda av noen. Avgjørelsen var helt og holdent deres egen. Slik er det også i dag: Du bestemmer.

Peter følte seg som en taper etter rettssaken mot Jesus og han trodde han hadde tapt alt. Men i stedet reiste Jesus ham opp til å bli lederen blant disiplene. For Jesus visste hva som bodde i hjertet til Peter. Måten Jesus gjorde det på, kan virke brutal på oss – men det var nødvendig for at Han skulle kunne velsigne Peter. Da kunne Han ikke la Peter gå og kjenne på dårlig samvittighet resten av livet. Jesus er en superpedagog!

Så da er det vel ikke noen hemmelighet lenger at mitt store forbilde nettopp heter Jesus – Han som fikk tilnavnet Kristus, Messias, den salvede, Kongen, Frelseren… Han er der for deg også – og Han ønsker å gjenopprette deg, fylle livet ditt og få velsigne deg! Alt du trenger å si er det samme som Peter sa: “Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær!”

Påskedag

Dette er gledens dag! Kristus er oppstanden! Ja, sannelig, Han er oppstanden!

Et banebrytende skjæringspunkt i historien, som gjelder for alle mennesker – ja, for hele skaperverket – faktisk hele universet. Oppstandelsen innebærer starten på en helt ny tid: frelsens tidsalder.

Hele påskehendelsen viser oss klart og tydelig at det er Gud selv som hadde regien på det som hendte. Det er Gud som styrer det hele. Det er derfor vi kan snakke om at vi er frelst ved Guds nåde. Frelsen bunner i Guds kjærlighet til deg og meg. Og vi kan gjerne undres med tankene til kong David for 3000 år siden i Sal 8,4-5: “Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske - at du husker på det, et menneskebarn - at du tar deg av det?”

Matt 28,1-10 Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. 2 Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. 3 Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. 4 Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde.

5 Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: "Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. 6 Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! 7 Skynd dere av sted og si til disiplene hans: `Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.` - Nå har jeg sagt dere det."

8 Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. 9 Og se, Jesus kom mot dem og sa: "Vær hilset!" De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. 10 Jesus sa til dem: "Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg."

Det er de første vitnene om oppstandelsen vi møter i dag. Og den bibelske fortellingen er igjen ganske radikal. Bare tenk på hva Gud kunne ha gjort ut av denne oppstandelsen! Han kunne f.eks. ha latt Jesus spasere rett inn i Jerusalem – rett for nesa på dem som hadde dømt og henrettet Ham. Tenk for et oppstyr det ville ha blitt! Han kunne rett og slett ha laget et skikkelig rabalder. Her hadde det vært alle muligheter til å skape skikkelig blest om oppstandelsen.

Men det var ikke det som skjedde. For hvem var det som var de første vitnene? Hvem var de første som fysisk møtte den oppstandne Jesus? Det var to kvinner – to helt vanlige, ordinære kvinner – to personer hvis vitnesbyrd ikke var høyt verdsatt i datidens samfunn. Og – det var så typisk Jesus, ikke sant? For hvem var det Han så, holdt fram og tok seg av i alt Han foretok seg? Det var de svake og de som ikke var verdsatt i samfunnet – de som var utenfor det gode selskap. Jesus fulgte opp dette hovedpoenget i Bibelen og helt fra første stund brukte Jesus helt ordinære mennesker til å bringe et helt ekstraordinært budskap ut over jorden.

For eksempel: Da Jesus var på vei ut av Jeriko sammen med disiplene sine og en stor folkemengde og det sikkert var mye bråk og spetakkel og mange som snakket i munnen på hverandre, satt den blinde Bartimeus i veikanten og prøvde å påkalle Jesu oppmerksomhet. Mange hysjet på ham og sa at han ikke måtte forstyrre Mesteren. Men hvem var det Jesus så midt i mengden?

En annen gang var Jesus sammen med mange andre på vei til Jairus’ hus fordi datteren til Jairus var blitt syk. Da var det en kvinne som rørte ved kappen Hans. Hva gjorde Jesus? Han stoppet opp og snakket med henne – noe som forsinket Ham og førte til at Han fikk en større jobb å gjøre med Jairus’ datter.

I dag får vi altså høre om disse to kvinnene, Maria og Maria, som ble de første til å møte den oppstandne Jesus. Men før det hadde det også skjedd en del. Det var tidlig, tidlig søndag morgen og de to kvinnene hadde utstyrt seg for å stelle liket til Jesus. Men da de kom fram til graven, skjedde det utrolige ting. Først og fremst med bulder og brak idet en engel steg ned og fjernet steinen foran graven. Fra fortellingen til en av de andre evangelistene vet vi at de hadde diskutert det på veien hvordan de skulle klare å flytte på denne steinen. Så fikk de altså uventet hjelp. Og ut i fra beskrivelsen, er det ikke tvil om at det var en engel. Vaktenes reaksjon er med på å stadfeste det inntrykket. De ble så redde at de skalv og heiv seg ned på bakken og var ikke i stand til å reise seg igjen.

Til de sikkert skrekkslagne Mariaene hadde engelen en fantastisk hilsen: Frykt ikke! Det var jo som å høre Jesus selv. Hvor mange ganger hadde vel ikke Mesteren selv sagt dette til dem? Frykt ikke, bare tro! Frykt ikke! Min fred gir jeg dere!

Og for å bli overbevist, var det første de fikk beskjed om å stikke hodet inn i graven for å se det stedet hvor den døde Jesus hadde ligget. Etter det var oppdraget klart: Gå og fortell! Ja, mer enn det: Skynd dere av sted og fortell! Kom og se og skynd dere å fortelle hva dere har sett. Det var et hasteoppdrag, med en klar instruks om hva de skulle fortelle: Han er stått opp fra de døde og går i forveien for dere til Galilea. I første omgang var oppdraget å fortelle det til vennene til Jesus. Helt til slutt i evangeliefortellingen får vi høre at det ikke tok lang tid før dette oppdraget ble utvidet ganske betraktelig, nemlig til å gjelde alle Jesu venner og at budskapet skulle bringes helt til verdens ender. Men innen den tid skulle det komme til å skje en god del.

Og det første som skjedde, var at de løp rett på den oppstandne Jesus! Jeg tipper at forfjamselsen ikke ble mindre av det! Men de hadde i hvert fall åndsnærværelse nok til å kaste seg ned for Jesu føtter og tilbe Ham. Det høres kanskje litt merkelig ut for oss, men var nok ikke så uvanlig den gangen. Det var et tegn på ydmykhet, respekt og ærbødighet. Man kastet seg ned for øvrigheten. Da kunne øvrigheten gjøre hva den ville med vedkommende – sette foten på nakken til vedkommende eller til og med tråkke vedkommende ned i støvet eller i søla hvis den fant det for godt – og det hendte nok ikke så reint sjelden. Mange øvrighetspersoner, den gangen som i dag, visste å utnytte sin posisjon – uten at vi trenger å dra den noe særlig lenger.

Tidligere har vi hørt at den ene av Mariaene salvet Jesu føtter, vasket dem med tårene sine og tørket dem med håret sitt. Det kunne nesten ikke bli mer underdanig enn det. Føttene var støvete og sikkert møkkete, siden Jesus ikke hadde blitt tilbudt å få vasket føttene sine da Han kom inn i fariseerens hus den gangen. Husk at de gikk barbeint i sandaler, at veiene var støvete og sikkert fulle av eselmøkk. Det Maria gjorde den gangen, var altså ikke noen romantisk handling, men en kjærlighetshandling.

Og mens hun nå igjen omfavnet føttene til Jesus, fikk de nok en gang høre Jesus si: Frykt ikke! Hvorfor ikke? Jo, for Han hadde ikke forlatt dem: Ta med vennene mine til Galilea, så møtes vi der.

Så kan vi saktens lure på hvorfor de skulle dra til Galilea. Min første tanke er vel at det sikkert var mye tryggere for dem der enn i Jerusalem, hvor de måtte være forsiktige av frykt for hva som kunne skje med vennene til Han som var blitt korsfestet og som noen kvinner nå påsto hadde stått opp fra de døde. Galilea var sikkert et mye tryggere sted å være. Og nå trengte Jesus tid med vennene sine for å forberede dem på det som skulle komme. Det skulle ikke gå mer enn femti dager før Den Hellige Ånd drev hver enkelt av dem langt utenfor komfortsonen deres. Men før det, ble disse dagene sammen med Jesus der i hjemtraktene av helt avgjørende betydning.

Og hva betyr så dette i praksis for oss i dag, annet enn at vi kan påberope oss å være frelst? Jo, det betyr kort og godt at vi har med en levende Gud å gjøre. Vi har med en levende Jesus å gjøre. Vi har å gjøre med en Jesus som overvant døden og har gått foran oss inn i himlenes rike. Jesus har vist oss hvor veien går helt fram til Gud selv. Og fordi Jesus lever, er Han ikke langt borte fra noen av oss. I sin oppstandne form er Han ikke lenger begrenset av våre jordiske, fysiske lover. Derfor kan Han være hos hver eneste en av oss på en gang. Det er stort, det er godt og det er trygt.

Og vi kan også være trygge på én ting til: Jesus går alltid i forveien for oss. Han lar oss aldri dra til nye steder på egen hånd og Han lar oss aldri være alene. Han går alltid foran og forbereder at vi kommer – noen ganger som her: inn i komfortsonen. Andre ganger ut av komfortsonen. Men Han lar oss aldri være alene – Han er alltid der. “Dra til Galilea. Der skal dere se meg.” Det samme gjelder overfor oss: "Jeg går i forveien. Dere skal komme etter." Bare på den måten kan evangeliet nå ut til alle verdens hjørner.

 

Langfredag

Korsfestet, død og begravet. Mange ser på denne dagen som den mørkeste dagen i verdenshistorien. Og det er klart at den har sine meget dystre undertoner. Vi snakker tross alt om forræderi og fornektelse, om ansvarsfraskrivelse, justismord og drap. Joda, det er en dag med mørke undertoner.

Men det er mer enn det. For det er jo litt pussig da, at man på engelsk kaller dagen for Good Friday. Hvorfor “den gode fredagen”? Min gode venn og kollega Kjell Hovde i Misjonskirken delte denne sangen på FB for et par dager siden. Det er en av de beste påskeprekenene jeg har hørt – og her finner du svaret. “Halleluja” med påsketekst. Klikk på linken, lytt og bli både rørt og berørt – for dette er vanvittig vakker sang og et utrolig sterkt budskap!

God påske på den gode fredagen.

An Easter halleluja

Skjærtorsdag

Et siste festmåltid med Jesus. Men også en alvorlig stund. Det var under dette måltidet det ble avslørt hvem som skulle forråde Jesus. Jeg antar at resten av disiplene satt (eller heller: lå – for den gangen var det visst vanlig å ligge til bords) ganske forskrekket tilbake da Judas reiste seg og strøk på dør. Enda skjønte ikke disiplene hva dette innebar og de forsto ikke at nå var tida inne for det Jesus hadde forsøkt å fortelle dem i lange tider. Det er litt godt for meg å vite at også de som fysisk var sammen med Jesus, ikke var spesielt raske i oppfattelsen. Samtidig er det godt å vite at de som var sammen med Jesus, var helt vanlige, ordinære mennesker som deg og meg. Jesus satset hele Gudsrikets framtid her på jord på helt vanlige, enkle mennesker.

Men skjærtorsdagsmåltidet var ikke bare et minnemåltid – for jødene et måltid til minne om utgangen fra Egypt. Skjærtorsdagsmåltidet har også et framtidsperspektiv. Ikke bare mot korsfestelse og død dagen etter, men mot liv og glede og et himmelsk festmåltid sammen med Jesus. Jesus sa selv at det er neste gang Han kommer til å spise sammen med disiplene sine – og da tror jeg at du og jeg er inkludert i denne disippelflokken. Og det kommer til å bli en fest som ingen av oss har sett maken til – en gledesfest uten sidestykke, når alle Jesu venner til alle tider endelig samles og får være sammen med Jesus i all evighet. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg må innrømme at jeg gleder meg i hvert fall - og det noe sinssykt.

Med ønske om en velsignet påske.

Palmesøndag

“Kongen kommer!” Ropet runget gjennom gatene og satte hele Jerusalem på hodet. Folket strømmet ut i gatene og ut av byen for å overvære begivenheten. Og med den mottakelsen, var det ingen som var i tvil om hva som skjedde. Jesus ble virkelig mottatt på kongers vis. Selv kom Han ridende på et esel – som et tegn på at Han kom med fred. Det var som Han ville fortelle dem at den frigjøringen og frelsen Han kom med, var en annen enn den folket tenkte på. Hadde Jesus kommet som den frigjøringskongen folket ønsket seg, hadde Han kommet til hest – nemlig for å føre folket i krigen mot okkupantene. Det var kanskje da folket skjønte denne forskjellen at vinden snudde?

Er det ikke litt rart at vi mennesker til alle tider tilsynelatende har vært mer opptatt av krig og strid enn av fred? Heller ikke vi som liker å tenke at vi er Jesu venner, klarer å holde oss innafor her. Om ikke noe annet, så er vi flinke til å slå hverandre i hjel med bibelske “sannheter”. På Menighetsfakultetet pleide vi å spøke med at “der hvor to eller tre teologer er samlet, er det minst fem forskjellige meninger.”

Men Jesus kom med fred: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.”

Palmesøndag tenker jeg at egentlig er en forventningens dag. Ikke først og fremst en dag for å minnes det som skjedde den gangen for rundt 2000 år siden, men aller mest om det som skal skje en gang i fremtiden. Palmesøndag skal nemlig også minne oss om at kongen kommer enda en gang – at den levende Jesus skal komme tilbake for å ta det endelige oppgjøret med den nåværende verden. Det kommer garantert til å bli mer skremmende enn det som skjedde i Jerusalem den dagen for lenge siden, for da vil det være seierskongen som kommer – og denne gangen vil Han ha følge av hele sin himmelske hær. For å bruke bildet fra innledningen: Denne gangen kommer Han som hærfører – til hest. Og denne gangen vil Han ikke tilsynelatende overgi deler av regien til oss mennesker. Da vil det være Han som styrer alt.

Bibelen forteller oss at Jesu venner skal vente på denne dagen med glede og at vi frimodig kan gjøre avslutningsordene i Bibelen til våre egne: Amen! Kom Herre Jesus! Det håper jeg at jeg er klar for.

Maria budskapsdag

Maria budskapsdag innebærer at det er sånn omtrent en menneskelig svangerskapsperiode – altså ni måneder – til jul. Det kan jo være med på å peke på hvor jordnær Bibelen og kirkeåret er. Så kan vi også tenke på hvor rart det egentlig er at Guds Sønn ble født som et menneske – på nesten helt menneskelige premisser. Jeg sier “nesten”, for selve unnfangelsen var vel ikke helt etter våre begreper. For, som om ikke det er et under nok at Gud ble menneske, så må vi også betegne Jesu unnfangelse som et under. Men det må det nok et troens øye til for å se. Ikke alle den gangen heller var sikre på at Marias historie var sann. Men, sett i lys av fortsettelsen, vil troens øye se underet: Gud ble menneske.

Vi har mye å takke Maria for, som godtok å bli mor til Guds egen Sønn – og vi har mye å takke Josef for, som hørte på Guds kall og ble Jesu fosterfar, så Jesus fikk et trygt hjem å vokse opp i.

Fortellingen vi skal lese i dag, foregår litt etter unnfangelsen. Maria hadde fått vite at også hennes slektning Elisabeth, som bodde oppe i fjellbygdene, hadde blitt med barn og var godt ute i svangerskapet. Maria tok derfor turen opp til Elisabeth for å holde henne med selskap. Da Maria møtte sin slektning, sparket barnet i magen til Elisabeth. Dette førte til en lovprisning fra Elisabeths side, som så igjen førte fram til Marias lovsang, som vi nå skal lese.

Luk 1,46-55 Da sa Maria: «Min sjel opphøyer Herren, 47 og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. 48 For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, 49 for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn. 50 Fra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham. 51 Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. 52 Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. 53 Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. 54 Han tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin miskunn 55 slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Jeg har undret meg mange ganger over at en fattig, ung kvinne – ja, mer ei jente etter våre begreper, kunne framføre noe sånt. Vi skjønner jo med en gang at hun måtte ha vært inspirert av Den Hellige Ånd. Ingen kan si noe sånt uten at det er inspirert av Ånden. Og denne lovsangen blir også på en måte en slags programerklæring for Jesu liv. Mange av våre menneskelige tanker og systemer snus på hodet allerede her. Aner vi allerede i denne lovsangen at Jesu kamp kommer til å stå mot de selvgode – de hovmodige og rike? For også den gangen var samfunnet fullt av, ikke minst, religiøst selvgode mennesker – sånne som trodde at de hadde en selvskreven plass i Guds rike pga. sin lovlydighet og sitt religiøse liv. Dessverre kan vi kjenne igjen noe av denne tankegangen blant kristne brødre og søstre den dag i dag – sånne som har sett det som sin livsoppgave å vokte på andre og deres liv og levnet og helst holder selskap kun med dem som er “gode nok” kristne.

Også den gangen holdt de selvgode seg langt unna de laveste på rangstigen – de fattige og de syke. Bare det i seg selv forteller at de hadde misforstått hele den Loven de påberopte seg å holde. Og nettopp det ble jo Jesu kamp. Jesu oppdrag var blant annet å vise jødene hva Lovens intensjon var – ut i fra Guds vilje. Og denne intensjonen var at Israel, som Guds utvalgte folk, skulle være et utstillingsvindu for Guds verdier. Fortellingen om Israel skulle være fortellingen om hvordan Gud elsker alle folk og hvert menneske - uavhengig av rang, rase eller kjønn.Gud har ingen preferanser i så henseende.

Utvelgelsen av Israel som Guds folk hadde altså et misjonalt aspekt. Det skulle trigge andre folk til å ville komme til Israels Gud. Men jødene misforsto dette og beholdt Herren Gud for seg selv. Så opplever vi at Israels historie har blitt en tragisk historie og at Gud har brukt utrolig sterke virkemidler for at resten av verden skulle få del i Hans velsignelse og kjærlighet. Og hele tiden har jødene hatt en sentral plass i Guds plan – der hvor de har blitt drevet fra skanse til skanse rundt i verden. Likevel uteble den forventede effekten. Ikke det at jeg tror at Gud ikke visste det på forhånd. For det som så skjedde, var ikke plan B, men plan A hele veien. For til slutt måtte Han sende Jesus, sin eneste Sønn, til jorden for å gjøre opp for oss og sette ting på rette plass.

Og med Jesus kom også håpet til hele verden. Det Jesus gjorde på korset har fått universell betydning. Etter en kort og hektisk innledning, hvor Jesus gjorde det Han kunne for å sette ting i sitt rette perspektiv og forklare nødvendigheten av det som var på trappene, viser korshendelsen oss at Guds nåde og frelsende kjærlighet gjelder for alle mennesker. Gjennom Jesus fikk Israels historie en ny dimensjon: Den ble evangelium – gode nyheter. Og det for alle mennesker for all ettertid. Og en ung kvinnes lydighet ble starten på disse gode nyhetene for oss.

Og sånn fungerer faktisk tingene også den dag i dag: Ett menneskes lydighet kan føre til uante resultater. De fleste vekkelser har startet med at én person har fått en opplevelse med Gud og vært lydig mot denne opplevelsen. Når ett hjerte tennes, vil det fort tenne flere. Det er en smittsom ild – lik en lyngbrann som popper opp på de mest uforutsette steder. Og det fantastiske er at en slik opplevelse kan skje hvor som helst og når som helst – i form av et møte eller en hendelse eller bare et ord. Bare Gud selv vet hva som må til og når, hvor og hvordan Han vil møte hver enkelt av oss.

Og det er ikke på noen måte sikkert at det er en god preken som tenner denne flammen. Det kan vel så ofte være en god gjerning. For nøkkelen ligger i Guds kjærlighet. “Vi elsker fordi Han elsket oss først,” som Johannes sier i sitt første brev (1. Joh 4,19). Vår begrunnelse for å elske andre, er at Han elsket oss først. Kjærligheten til vår neste, er et gjensvar på Jesu kjærlighet til oss. Det er på denne måten Jesu kjærlighet kan forandre verden – ved at du og jeg bringer den videre. Og det viktigste vi kan gjøre for å forandre verden, er nettopp det som Maria fokuserer på her og som ble en hovedsak i Jesu oppdrag: å ta opp kampen mot sosial urett.

Det mange ikke tenker over, er at dette faktisk går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Leser vi for eksempel Salmenes bok, vil vi fort finne ut at dette er et hovedtema gjennom hele denne salmeboka. Gud ser til den fattige. Gud ser til den undertrykte. Gud ser til den ydmyke. Men de hovmodige og de rike støter Han bort – og kanskje helst når disse to egenskapene forenes i samme person. For også vår opplevelse er vel at dette ofte er to sider av samme sak.

Derfor skulle det ikke komme som noen overraskelse på oss at Jesus, i alt Han sa og gjorde, viste oss hvordan Gud elsker “disse mine minste små” – akkurat slik Maria sier her. Og det er nettopp dette Han oppfordrer oss til å gjøre også – det er dette oppdraget Han gir oss: Gå ut og forandre verden ved å vise dem min kjærlighet. Og ofte er det ikke så mye som skal til: et smil, et ord, en berøring. Kort og godt noe vi alle kan klare. Ikke noe av dette krever noen form for teologisk kompetanse, annet enn et ønske om å følge Jesu eksempel. Viljen til å leve sitt liv som en Jesu etterfølger og disippel er mye viktigere enn all slags teologisk kunnskap og innsikt. Jeg kan lese meg til mye – men dersom kunnskapen er for kunnskapens skyld og den ikke omsettes i det praktiske liv, har den ingen funksjon og gir ingen mening. Likeledes: Hvis kunnskapen ikke får noen konsekvenser for troen, da er kunnskapen forgjeves og troen død.

Men for den som tror og særlig den som ønsker å omsette troen sin i praksis, er det store løfter. For den som tror og er trofast, er underlagt Guds miskunn og omsorg, akkurat slik Israel var det – og sikkert fortsatt er det. Herren glemmer ikke sitt løfte om at Hans nåde og miskunn varer til evig tid. Og som troende er vi underlagt dette løftet. Det er det vel verdt å synge en lovsang eller to for. Maria brøt ut i lovsang da hun skjønte hva det innebar å bære fram Guds Sønn. Stadfestelsen fikk hun av sin slektning Elisabeth, som selv var svanger med Johannes – han som senere skulle få tilnavnet “døperen” og skulle forberede for Jesus.

Også vi som lever i ettertid og kan se det hele i historiens lys og, ikke minst, ser konsekvensen av det som skjedde- at vi selv lever i frelsens tidsalder – har absolutt all grunn til å stemme i både denne lovsangen og alle verdens lovsanger. “For evig varer Hans miskunn!” Takk og lov! Og all ære til vår Gud. Amen.

3. s i fastetiden

Det er vel liten tvil om at mye av den kampen vi står i i dag, faktisk er en åndskamp – ofte av ikke-troende kalt en kamp om holdninger og verdier. Og dette er på ingen måte noen ny kamp. Faktisk er det en kamp som har pågått bokstavlig talt helt siden tidenes morgen. I bunn og grunn en kamp mellom Guds vilje og min egen vilje – en kamp mellom Guds vilje og min egoisme.

Denne kampen startet allerede med de aller første menneskene i Guds egen hage, hvor Gud hadde lagt alt til rette for et fantastisk liv for sin ypperste skapning. Adam og Evas opprør har forfulgt oss ever since og påført ikke bare mennesker, men også resten av skaperverket enorme lidelser. Jeg tar vel ikke for hardt i, når jeg påstår at menneskets egoisme er i ferd med å ødelegge hele skaperverket. Mye av det som var ment til velsignelse, har dessverre blitt til forbannelse. For oss mennesker, har det blant annet ført til at sykdom og nød har blitt en del av hverdagen. Paulus sier det sånn til efeserne: For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. (Ef 6,12)

Jesus, som var kjent for å kalle en spade for en spade, var ikke i tvil om at sykdom hang sammen med motarbeidende åndsmakter – åndsmakter hvis eneste formål er å hjelpe oss til å stille spørsmålstegn ved Guds kjærlighet og nåde. I dagens fortelling får vi høre at noen av disse åndene krevde skikkelig motstand for å bli drevet ut.

Mark 9,17-29 En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. 18 Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» 19 Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» 20 De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. 21 Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. 22 «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» 23 «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» 24 Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»

25 Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» 26 Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. 27 Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.

28 Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» 29 Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»

Jeg er litt i tvil om jeg kan utlede noe så banalt fra dette at mye av det vi drar med oss gjennom livet, har vi fått med oss helt fra barndommen av. Men det er i hvert fall hevet over enhver tvil at grunnlaget for mange av dine og mine holdninger og verdier, ble lagt i barndomsårene.

Det blir nesten som da yngstemann skulle begynne å øvelseskjøre. Da ble vi som foreldre innkalt til kurs hos Biltilsynet for å lære hva slags holdninger i trafikken vi skulle lære bort. Jeg sa til instruktøren at dette kurset kom egentlig 16 år for seint. Han skjønte ikke hva jeg mente, så jeg måtte utdype det. Nå har guttungen sittet på med oss i 16 år, forklarte jeg, og lært seg alle unotene våre. Denne bevisstgjøringen av oss skulle skjedd mens ungene var små. Han tok poenget.

Dette var litt på siden av historien, selvsagt, men bringer oss i alle fall videre i utlegningen. For det er noen læringspunkter her. Historien utspiller seg i forlengelsen av at tre av disiplene har fått se Jesu himmelske herlighet. En del av bakteppet er også at disiplene noe tidligere hadde blitt sendt rundt i Israel for å forkynne og helbrede. I den forbindelse hadde Jesus gitt dem noe av sin egen makt over åndene. Etterpå kom de begeistret tilbake og fortalte Jesus hva de hadde utrettet. Disiplene var temmelig sikre på at de med den makten Jesus hadde gitt dem, kunne de hamle opp med alt.

Men så kom altså denne mannen med sønnen sin – og ånden ville ikke slippe taket i gutten, samme hvor mye disiplene prøvde. Du kan vel også se for deg fortvilelsen i øynene til både faren og til disiplene da forventningene så til de grader falt i grus? Ånden ville ikke slippe taket i gutten. Heldigvis kom Jesus dem til unnsetning.

Og her får vi virkelig innsyn i hvor sterk åndskampen er og hva som kan skje når motkreftene virkelig setter seg til motverge. For denne ånden ga seg ikke uten skikkelig kamp. Det var nummeret før den tok livet til gutten med seg da den for ut av ham. Det må ha vært en skrekkinngytende opplevelse for alle som var til stede å oppleve hvordan denne ånden rev og slet i gutten og etterlot ham som død på bakken. Markus skildrer det så levende at du formelig kjenner det som at du selv var til stede. Men en berøring fra Jesus, gav ham livet tilbake. Eller heller: Jesu berøring gav ham et nytt liv.  

Er det slik for oss også, at når det som stenger Gud ute fra livene våre forsvinner, så føler vi at vi ligger som døde – da er det liksom ingenting igjen av oss? Det skremmende er at det er så mange ting som binder meg til dette jordiske. I datidens språk ville jeg kanskje sagt at jeg er bundet av så mange jordiske ånder. Og så føler jeg nok at dersom disse forlater meg, så er det selve grunnmuren i livet mitt som forsvinner. Hus, hjem, bil, hytte, båt, penger, TV, mobiltelefon, pc og alt annet av ting og tang som opptar livet mitt. Hva hvis alt dette bare forsvant? For andre kan det være rus og ruin som opptar mest. Poenget er at det er så mange andre ting enn det himmelske som opptar meg. Jeg sliter med å forandre fortellingen om livet mitt til å bli fortellingen om Jesus i livet mitt. Det er så vanskelig å tenke at grunnmuren i livet mitt faktisk er i himmelen og at det meste av det jeg har her nede egentlig ikke er noe verdt. Det blir jo likevel liggende igjen etter meg når jeg drar – og noen andre får jobben med å rydde opp.

Vel, vel, fullt så svart hvitt er nok ikke bildet, håper jeg. Men det er desidert noe å tenke over og noe å tenke på. Og det er nettopp det fastetida vil hjelpe oss til. For det er noen ting som bare kan drives ut ved bønn og faste. Og det er helt sikkert sånn med deg som med meg, at du kjenner at det er ting også i livet ditt som stenger for livet med Jesus – ting som trenger å drives ut. Så kan vi selvsagt diskutere opp og ned in mente om dette tilhører den åndelige verden eller ikke. Jeg kjenner i hvert fall på at jeg trenger en berøring av Jesus – en berøring som kan tenne gnisten igjen – en berøring som gir nytt liv – ikke bare til meg, men også til menigheten og til de jeg møter på min vei.

Og da tenkte du sikkert at nå er talen slutt. Men det vi ikke må glemme i denne fortellingen, er at det er ikke gutten – det er ikke deg og meg, som er hovedpersonen. Hovedpersonen heter fortsatt Jesus. Det er Jesus som har initiativet. Det er Jesus som styrer fortellingen. Og nøkkelordet i fortellingen er egentlig ordet “tro”. “Alt er mulig for den som tror.”  Og da kjente jeg plutselig at teksten ble mye vanskeligere å preke over. For er vel jeg den rette til å tale om tro og styrken og tryggheten i troen? Men kanskje nettopp det å tørre å bekjenne at troen er svak, er en styrke og en nøkkel når det kommer til stykket? “Jeg tror, hjelp meg i min vantro!” Jeg kan fort gjøre et slikt rop til mitt eget.

Jeg hører noen sier at de tviler så sterkt at de kan ikke tro. Men det er ikke tvilen som er troens største fiende, det er vantroen. Tvilen er for så vidt en legitim del av troen. Jeg tenker at det er noe av troens natur at en har lov til å tvile. Derfor blir dette utsagnet helt feil og bygge i beste fall på en misforståelse.

En god venn av meg skrev på FB at “dersom du er en person som ber mye, men synes at du aldri hører Guds stemme, da er du det ynkeligste av mennesker.” Det synes jeg er mer å legge til rette for tvilen enn for troen og river mer ned enn det bygger oss opp. For hva er kriteriet for at jeg tror nok? Og hvem av oss mennesker har rett til å si noe slikt?

Hvem av oss her vil si klart og tydelig at de har hørt eller hører Guds stemme? De fleste i dag vil vel heller være ganske forsiktige med å si at de hører stemmer – i hvert fall inni hodet. Selvsagt kan det hende at vi hører Guds stemme på en annen måte enn at Gud roper til oss, slik Han kalte på Samuel i Templet, eller slik Jesus talte direkte til denne gutten – men jeg synes i hvert fall at det er vanskelig å si at jeg hører at Gud snakker til meg. Og, hvis jeg skal fortsette i samme bildet, så er det så mange stemmer som roper høyt på meg, slik verden har blitt. Konklusjonen er selvsagt at jeg da må trene meg mer til å høre nettopp Guds røst gjennom all denne støyen. Altså roper jeg: Jeg tror, hjelp meg i min vantro! Det er en sterk bekjennelse!

Dog vil jeg si at selv om troen min føles svak, så er den der – og det er det som teller. Og da vet jeg også at Jesus er der – og det er det viktigste for meg. Min trygghet ligger i Jesu løfte at alt er mulig for den som tror. Men da er også en del av min tro at det ikke er alltid at Guds vilje sammenfaller med min. Derfor lar jeg ikke et tilsynelatende manglende svar knekke troen min, men venter heller i spenning på hva svaret blir og når det kommer. For jeg vet at Gud i sin nåde vil gi et svar – når tiden er inne. Og det tror jeg er en tro som både Jesus og min himmelske Far er fornøyd med.

2. søndag i fastetiden

I dag skal vi høre om tre begreper som hører nøye sammen i kristentroen: tro, frelse og fred. Og nettopp i den rekkefølgen. Men før vi kommer så langt, må vi igjennom en lærerik innledning som viser oss både Jesu og evangelistens pedagogiske genialitet.

Luk 7,36-50 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»

40 Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett», sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.»

48 Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Altså: Det hele startet med at Jesus ble invitert til å spise hos en fariseer. For selv om Jesus var i stadig konflikt med denne yrkesgruppen, så må vi ikke underslå det faktum at mange av dem var genuint nysgjerrige på Jesus og Hans radikale forkynnelse – og ikke minst at Han fikk misunnelsesverdig mange tilhengere gjennom det. Kanskje er det en av disse fariseerne vi har her i denne fortellingen? Men, selv om stemningen sikkert i utgangspunktet var god, kom det ganske snart til en hendelse som gjorde at Jesus kunne konfrontere fariseeren med tankegangen hans – både tanker, ord og handlinger, når det kom til stykket.

Selve intrigen går ut på at en kvinne med en heller tvilsom bakgrunn kom inn i salen hvor måltidet ble holdt. Én ting var at hun sikkert slett ikke var invitert – en annen ting var det hun foretok seg da hun vasket Jesu føtter med tårene sine, tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med kostbar salve. Det er jo ikke noe rart at verten gjorde seg sine tanker om dette. Han stilte seg spørsmål om denne mannen han hadde invitert virkelig var en profet, for da ville han ha visst hva slags kvinne dette var og jaget henne bort – slik enhver Lovens vokter ville ha gjort.

Men Jesus visste hva slags kvinne dette var – og Hans profetiske evne avslørte seg ikke i at Han ikke visste det, men i at Han visste hva Simon, fariseeren tenkte. Jesus benyttet anledningen til å irettesette fariseeren – ikke kvinnen. For fariseeren hadde helt unndratt seg sine plikter som vert. Etter en dag ute i den stekende heten, var det en dyd av nødvendighet å få vasket føttene når du kom inn og salvet hodet – det var den tidens solkrem. Ikke nok med at verten hadde forsømt dette, men han hadde ikke en gang ønsket Jesus velkommen på skikkelig vis, med et velkomstkyss. I utgangspunktet var dette en stor fornærmelse overfor den gjesten han hadde invitert.

Men før Jesus kom så langt, fortalte Han en liknelse for å få fram et viktig poeng. Her avslørte Jesus virkelig hvor stor pedagog Han var. Først måtte Han få fariseeren Simon til å innse en sannhet – så kunne Han gå i rette med tankegangen hans ut i fra hans egen konklusjon. Jesus legger på en måte det rette svaret i munnen på fariseeren selv. Det er et godt pedagogisk prinsipp.

Først som en konsekvens av Jesu videre konklusjon om at den som får mye tilgitt, har større kjærlighet enn en som har fått lite tilgitt, henvendte Han seg igjen til kvinnen: “Din tro har frelst deg.” Men heller ikke det var ukontroversielt. For i jødenes tankegang var det bare én som kunne tilgi synder – og det var Gud. Hvem var så denne Jesus? Hvem trodde han egentlig at han var, som kunne tilta seg en slik rettighet? Dette var sprengstoff og slettes ikke innafor.

Så avslutter Jesus denne sekvensen med noen fantastiske ord: “Din tro har frelst deg. Gå i fred!” For et tilsagn og for et løfte! Og det mest fantastiske er at Jesus sier det samme til oss i dag. Dette er jo selve kjernebudskapet i hele Det nye testamente. Dette er grunnen til at Jesus kom.

Fariseeren hadde en formening om at denne kvinnens utsvevende og umoralske liv ville ført henne rett i fortapelsen. Hennes handlinger ville ha dømt henne. Så kom Jesus og sa at hennes tro hadde frelst henne. Troen hennes på Jesus “overdøvet” hennes handlinger. Troen taler sterkere enn handlingene overfor Gud. Som troende mennesker, er vi ikke på noen måte perfekte i vår menneskelige framferd – mange kan finne mye å pirke på i livene våre. Så gjør vi sikkert også mye som andre tar anstøt av. Det er ikke til å unngå. Enkelte vil sikkert dømme oss nedenom og hjem ut i fra hvordan de ser at vi lever. Ikke minst andre kristne brødre og søstre ser på det som sin oppgave å vokte på andres ferd. Det er litt skremmende å se hvordan enkelte har påtatt seg oppgaven som moralens og den uforfalskede læres voktere. Alle med annerledes oppfatning enn dem, er fortapt.

Men, saken er den, at fordi vi tror på Jesus, er vi perfekte i Guds øyne. Derfor skulle jeg ønske at vi som kristne var litt mindre raske til å dømme hverandre og andre – at vi voktet mer på frihetens evangelium enn på Loven. For det er troen som frelser. Det er troen på Jesus som frelser. Derfor velsigner jeg Jesus og Jesunavnet hver dag. Det er min måte å salve Jesus på.

Men, hvis troen er så viktig, hvor kommer den fra? Ja, den som hadde visst det! Som regel tillegger vi Den Hellige Ånd å skape troen i oss. Den Guds Ånd som ligger mer eller mindre latent i oss alle fra skapelsen av – lengselen etter noe høyere – lengselen etter Gud – det inni meg som roper etter Gud – den Ånden som Gud blåste inn i mennesket da Han ga det liv. Det som i hvert fall er klart, tenker jeg, er at det må til noe som trigger denne Ånden – noe som vekker den live igjen. Et møte med et menneske. Et møte med en situasjon. Hva som helst egentlig. Hver troende har sin egen historie å fortelle. Men troen på Jesus er og blir nøkkelen til frelsen. Det er denne innfallsvinkelen fra Guds side som kalles nåde.

Og når Jesus avslutter med å si “Gå i fred” – så er det Guds fred Han mener. Det er den freden Han sier mer om i Joh 14,27: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.” Vi snakker om en indre fred – fred med Gud og fred med oss selv. Det er en fred som gir både styrke og mot – som jager angst og motløshet på dør. Ikke dermed sagt at vi ikke kan ha våre tunge stunder, for livet er ikke enkelt, men de skal ikke overmanne oss og ta knekken på oss. Easy said, difficult to live.

Noen av oss har det siste året sikkert kjent på at det å leve adskilt fra andre gir noen utfordringer for denne troen og kanskje også for frelsesvissheten. Kanskje kjenner vi mer på frykten for et dødelig virus enn på den indre freden som Jesus tilsier oss. Det er i så fall ikke noe rart, for trosfellesskapet er i seg selv en viktig faktor. Likevel kan det være sunt å få kjenne på noe av det som så mange av våre brødre og søstre i Kristus kjenner på rundt om i verden hver eneste dag. Til syvende og sist, så tror jeg at vi også kommer styrket ut av denne situasjonen. For å si det med et gammelt jungelordtak: det er i motbakker det går oppover.

Tross alt har vi nemlig verdens største løfter å gå på: Syndene dine er tilgitt. Din tro har frelst deg. Gå i fred! Sagt med litt andre ord: Nåde, nåde, nåde! Eller sagt med Paulus: Det er nåde over nåde!

1. søndag i fastetiden

I luthersk teologi er tanken om den daglige omvendelse veldig tydelig. Vi trenger hver dag å vende våre syndige hjerter til Herren – vi trenger å bevisstgjøre oss hver dag på at vi lever i en syndig verden som vi har behov for å distansere oss fra. Hver dag trenger vi å hente styrke hos Gud, så vi klarer den balansegangen det er å være i verden, men samtidig ikke være av verden – et annet av Luthers gullkorn.

Noen tenker at når du er frelst, så synder du ikke mer. Men det funker i hvert fall ikke sånn for meg. Jeg vet at fristelsene ligger og venter over alt og at jeg lar meg friste og at jeg synder om og om igjen. Å være frelst, er for meg å vite at disse syndene er gjort opp for. Og det er her Jesus kommer inn i bildet.

Og det at fristelsene ligger og lurer over alt, er ikke noe spesielt hverken for deg eller meg. Vi er på ingen måte unike i så måte. Til og med Jesus opplevde det. Etter at Han ble fristet i ørkenen, så står det at djevelen holdt seg borte fra Ham “for en tid”. Etter denne tiden lå fristelsene rett for beina på Jesus også. Djevelen hadde lagt ut snublesteiner over alt. Kanskje ikke så rart at Jesus er så krass i ordbruken i dagens fortelling?

Matt 16,21-23 Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. 22 Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: "Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg." 23 Men Jesus snudde seg og sa til Peter: "Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil."

Jesus visste hvorfor Han hadde kommet til jorda. Jesus kjente også godt til hvilken kamp som foregår i den åndelige sfære for å vinne menneskenes sjeler. Og Han visste selvsagt veldig godt at alle menneskers framtid var avhengig av at Han ville fullføre den gjerningen Han var sendt for å gjøre. Det visste selvfølgelig også Satan veldig godt. Derfor prøvde han seg igjen og igjen med å få Jesus av sporet.

Ekstra alvorlig ble jo dette i det øyeblikket Satan brukte en av Jesu egne medarbeidere til å teste Jesus. For, selv om det Peter her gir uttrykk for er slik vi selv kjenner at vi kunne ha reagert, så var dette tydeligvis dødsens alvor – bokstavlig talt – for Jesus – og da selvsagt også for oss. Men, den Peer Gyntske tankegang: “Gå utenom sa Bøygen, en får så her”, er ene og alene en menneskelig tankegang. Jesus visste hva Gud Fader krevde av Ham – og Han var villig til å ta det ansvaret. Din og min frelse ligger nettopp i Jesu lidelse og død og at Jesus fullførte det oppdraget Han var sendt for å gjøre.

Det som er ikke så reint lite skummelt for oss, er at Guds tankegang er så milevidt fra vår menneskelige tankegang. Der hvor vi har en tendens til å tenke at “jeg gjør så godt jeg kan – så kan vel ikke Gud forlange noe mer”, så sier Gud at “du er en synder – og denne synden må det gjøres opp for”. For det er slik som Paulus sier til romerne: “For alle har syndet og har ingen del i Guds herlighet.” Hvor ille det enn kan høres i våre ører, så har ingen av oss mulighet til å oppfylle ett eneste av Guds fullkomne og rettferdige krav. Vi har ingen mulighet til å bli fullkomne og rettferdige for Gud på egen hånd.

For oss er det vanskelig å forstå når Gud sier til oss at “jeg vil ikke at du skal gjøre så godt du kan – for det blir aldri godt nok likevel. Slutt å streve med å være bra nok. Jeg vil bare at du skal tro på Jesus.” Det eneste vi skal gjøre så godt vi kan, er å tro på Jesus – og en naturlig følge av det, er å prøve å følge i Jesu fotspor – å gjøre slik Jesus gjorde. Hvilket da i praksis betyr, som Jesus selv sier det: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." (Luk 10,27)

Jeg skulle gjerne ha kjent at jeg hadde samme kraft som Jesus til å stå imot fristelser. Men virkeligheten for meg er nok dessverre en helt annen. Jeg må innrømme at hvor mye jeg enn vil, så klarer jeg ikke å elske Herren min Gud av hele mitt hjerte. Til og med i mitt forhold til min neste, slår egoismen igjennom. Derfor blir det så vanskelig å stå imot fristelsene. Det er liksom ikke bare som å skru av en bryter. Tenk hvor deilig det hadde vært, da. Men, heldigvis, så sto Jesus imot – og det ble min redning – min frelse.

Og at fristelsene også var reelle for Jesus, skjønner vi av hvor krass Han var mot Peter. For når en av dine nærmeste kommer med bedragerske innspill, er det ekstra vanskelig å avsløre det og å stå imot. Jesus opplevde Peter som djevelens direkte talerør. Dette var fristende og bedragerske, menneskelige tanker. Peter skjønte det nok ikke selv, men Jesus kjente det. For det er ikke tvil om at den største fristelsen djevelen kunne servere, var å lokke Jesus med på en menneskelig tankegang om makt og ære – å kunne være en stor militær og / eller politisk leder, på linje med forfedrene sine, David og Salomo. Men med en gang Jesus hadde begitt seg inn på en slik vei, hadde evighetsperspektivet forsvunnet. Da hadde Jesu liv hatt null og niks betydning for deg og meg.

Og nettopp denne fristelsen ble Jesus møtt med gang på gang. Det å bli en sterk leder i menneskelig forstand. Vi hører flere ganger at folket ville gjøre Ham til konge. Jesus hadde alle de forutsetningene som skulle til for å fylle en slik oppgave. Men Jesu oppdrag gikk langt ut over en slik timelig oppgave. Jesu oppdrag var med tanke på evigheten.

Det er grunnen til at Jesus var så krass mot Peters utsagn. Peter syntes sikkert at han og disiplene hadde det så bra sammen med Jesus. Faktisk et ganske sorgfritt liv, tror jeg. Jesu prat om lidelse og død passet liksom ikke inn i det Peter og vennene tenkte om fortsettelsen. Men Jesus hadde ikke kommet for å leve et liv uten lidelse. Hans oppgave var tvert imot å ikle seg all vår lidelse. Det var kraftige profetier om akkurat dette i Skriftene, at Messias skulle lide og dø. Så, det vi kan tenke oss ut i fra det Peter her uttrykte, er at disiplene enda ikke helt hadde forstått at Jesus faktisk var denne ventede Messias.

Det vi også vet fra det evangelistene legger i Jesu munn, er at Jesus aldri har lovt vennene sine et sorgfritt liv og et liv som er som en dans på roser. Tvert imot. Jesus var veldig klar på at det også ville komme til å koste dyrt – ja, til og med koste livet – for mange av vennene Hans å følge Ham. Noe som er en realitet for mange av vennene også den dag i dag. Det kan nesten oppfattes som at jo mer helhjertet troen er, jo mer forfølgelse og lidelse innebærer det. Eller kanskje rekkefølgen er omvendt? Dette blir som det evige spørsmålet om høna og egget.

Jeg tenker ikke å løse den problematikken her, men realiteten gjør at jeg blir litt frustrert når jeg kommer inn i forsamlinger hvor alle skal overgå hverandre i å fortelle hvor herlig og fantastisk det er å leve sammen med Jesus og alt er bare herlig og rosenrødt. Det virker ikke som lidelse og det å ta sitt kors opp og følge Jesus – er en del av vokabularet. Selv opplever jeg i hvert fall ikke at livet med Jesus er bare herlig. Oftere opplever jeg det heller som en kamp – en kamp mot negative og destruktive krefter rundt meg og i meg selv – en kamp for å dedikere meg til Jesus – en kamp hvor jeg stadig feiler. Jeg opplever at det er sant som Paulus sier: Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. (Rom 7,19 ). Dette er en kamp jeg ikke klarer å stå i alene. Da er det godt å ha Jesus med på laget – Han som har vært igjennom det og klart det. Noe som ikke nødvendigvis får meg til å rope “halleluja”, men mye heller i ydmykhet gi uttrykk for et “halleluja, likevel”.  Det er min bekreftelse på hvor avhengig jeg er av Guds nåde og Guds kjærlighet.

Kinderegg-søndagen

Denne søndagen ville nok Ole Brumm hatt mer enn nok med å holde styr på - han som sa "ja takk, begge deler." For denne søndagen er det "ja takk til alt!" Helga er rett og slett et kinderegg. To festdager for butikkene - som vi jo bør støtte i disse tider. Og én festdag for kirken - som mange søker til i disse dager.
Morsdag. Er det noen som virkelig fortjener en hyllest, så er det mødrene våre. Det får ikke hjelpe at debatten går høyt om å avskaffe morsbegrepet i familielovgivningen - mødre har langt de fleste av oss okke som. Og selv om morsrollen har forandret seg betraktelig, særlig det siste århundret, så har mor fortsatt en viktig rolle. Hos oss var mor den som alltid var der. Når vi gikk til skolen - når vi kom hjem fra skolen - når vi skulle på et eller annet om ettermiddagen. Jeg vet at det er gammeldags. En slags "temp passé". Men det var veldig trygt og godt. For å sette det litt på spissen, så tror jeg aldri kvinnene har påvirket samfunnsutviklingen så mye som den gang hovedfokuset deres var å oppdra barna til å forme det samfunnet de selv (altså kvinnene / mødrene) ønsket. Au da, det var visst ikke politisk helt korrekt og er vel sånt en kan tenke, men ikke si - og langt midre skrive.
Men samme hva vi mener om det, så kan vi sikkert være enige om at mødre trenger å bli satt pris på. Uten mødre hadde innholdet i historieboka sett helt annerledes ut.
Valentins dag. 14. februar har fått navnet Alle hjerters dag på norsk. Opprinnelsen til selve Valentinsdagen var så tvilsom at kirken etter hvert slettet den fra sin kalender.
Tradisjonen med kjærlighetsgaver på denne dagen går tilbake til 1500-tallet, men i dag har den amerikanske, kommersialiserte varianten tatt helt over. Og det er den vi har fått hit til Norge. Fra gammelt av var 14. februar den dagen en mente at fuglene begynte å parre seg. Og jeg må jo innrømme at selv om jeg selv synes det er noe kjølig nå til utendørs elskovsaktivitet, så er det en helt annen tone i tretoppene nå om dagen enn for bare en ukes tid siden. Nå er det lokketoner som gjelder. Kampen for å skaffe seg en make har begynt. Så - ja, det er lov å feire kjærligheten.
La det være et uttrykk for at det går mot lysere og varmere tider - og la det være med på å lyse opp hverdagen din. Kanskje trenger vi en sånn dag spesielt i år - etter et kjipt år med nedstenging og altfor mye alenetid. Og så kan det være lurt å huske på at kjærlighet ikke bare er en fysisk faktor, men minst like mye hvordan du føler inni deg. Har du ingen andre å gi en gave, så gi en til deg selv - du fortjener det!
Fastelavnssøndag. Boller med krem og gjerne med melisdryss! Nam! Jeg kjenner det iser i tenna bare ved tanken.
Fra gammelt av skulle siste rest av julematen spises opp innen fasten begynte - og den begynner kommende onsdag. De var nok flinkere til å ta kirkeåret på alvor i gamle dager. Men her i Norge var det nok like mye rent praktisk med utgangspunkt i hvor lenge maten var i stand til å overleve i et samfunn uten kjøleskap og fryser når varmegradene etter hvert begynte å snike seg inn.
Men fastelavn er en kirkelig feiring. Rett nok ikke med gaver, men med god mat - før vi i førti dager skal følge Jesus på Hans siste og aller viktigste tur opp til Jerusalem. Førti dager hvor vi følger Jesus på lidelsens vei. Fasten er et uttrykk for at vi ønsker å ta del i Jesu lidelse - vi er med-lidere. Det var en tur som ble avgjørende for deg og meg og for hele verdenshistorien. Fastelavnssøndag er å gjøre seg klar til fasten, som er å gjøre seg klar til påske, som virkelig viser oss hva Guds kjærlighet innebærer. For meg er det viktig å vite at samme hva mennesker synes om meg, så elsker Gud meg så høyt at Han ofret det aller dyrebareste Han har for min skyld.
Så ser vi at alle tre tingene i kindereggsøndagen har en fellesnevner: kjærlighet. Med tre litt forskjellige innfallsvinkler - men likevel uttrykk for det samme. Når vi nå blir så kraftig minnet om viktigheten av kjærlighet, så la oss benytte anledningen til å vise noen at vi er glad i dem. En blomst, en gave, boller med krem - eller rett og slett bare et hyggelig smil (for en klem må vi vokte oss for i dag). Bare fantasien setter grenser for hvordan du vil uttrykke det.
Jeg vil minne oss alle om dette allerede i dag, så vi har tid til å forberede oss. Det er enda et par dager igjen. Med det ønsker jeg oss alle en velsignet morsdag, alle hjerters dag og fastelavnssøndag.
"For størst av alt er kjærligheten."

Markus 9,2-13
- Kristi forklarelsesdag

Dere har sikkert også sett reklame for diverse vaskepulvere. Noen reklamerer for hvordan en kan klare å bevare fargene best, men for de fleste er det viktigste viktigst: å sørge for at det hvite forblir hvitt. Det er ikke for ingenting at vi har fått uttrykket «blendahvitt». Og reklamen påstår at hvitere blir det ikke. Men sånne bombastiske påstander er ikke helt ufarlige. For tenk om det skulle dukke opp noe som faktisk er enda hvitere.

Og det gjør det jo! Visste du for eksempel at det aller heftigste vaskemiddelet heter Jesu blod? Med Jesu blod blir du ikke bare ren utvendig, men tvers igjennom. Alt av skitt og lort inni deg og meg – det vi kaller syndene – blir renset vekk, så vi kan stå for Guds trone både rene og rettferdige. Og de hvite kappene vi da får, overgår langt det blendahvite i hvithet. Det er så skinnende at det er helt blendende! Bare hør hvordan Markus beskriver denne himmelske renheten – eller herligheten, som vi ofte kaller det – og denne beskrivelsen har han helt sikkert fra Peter selv – en av dem som opplevde det.

Mark 9,2-13 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, 3 og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. 4 Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus.

5 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: "Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia." 6 Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. 7 Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: "Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!" 8 Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.

9 På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. 10 De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. 11 Og de spurte ham: "Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?" 12 Han svarte: "Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? 13 Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham."

Tenk for en opplevelse dette må ha vært! Tre helt vanlige, enkle, unge menn på fjelltur med Jesus –  og den eneste som visste hva som kom til å skje, var Jesus. Peter, Jakob og Johannes visste sikkert ikke noe annet enn at de var med Jesus på tur – noe som ikke var helt uvanlig. En lærer og noen disipler på tur. Det var en helt vanlig undervisningsmetode.

Jeg må jo si at jeg forstår at disiplene fikk sjokk da denne hendelsen skjedde oppe på fjellet. Men Peter var praktiker og var raskt på pletten med praktiske løsninger. Rett nok forklares det med at han ikke visste hva han skulle si. Men er det ikke ofte det som skjer for oss også når vi plutselig havner i en overraskende situasjon? Mange av oss er skrudd sammen slik at da trer den rasjonelle delen av oss i sving. Vi bare gjør ting og sier ting uten at vi helt vet hvor vi tar det fra. Reaksjonene kommer etterpå. Og det kan vel virke litt sånn her også. Peter hadde en praktisk løsning – mens han seinere tolker det dit at han ikke visste hva han skulle si, men han måtte bare gjøre noe i overraskelsens øyeblikk. Og jeg tenker at det er noe herlig menneskelig i denne situasjonen – midt oppe i all den himmelske herligheten.

For meg er det i hvert fall stor trøst å vite at det var tre helt vanlige mennesker som fikk være med på denne seansen. Dette var ikke forbeholdt intelligentsiaen eller prestene eller konger. Dette var gutter som var mer vant til å bruke kroppen enn hodet, for å si det sånn. Jesu beste venner var først og fremst helt vanlige, alminnelige mennesker – akkurat som deg og meg. Vi ser jo også at Jesus ikke skygget unna mennesker som hadde det vanskelig, slik de skriftlærde gjorde – i renhetens navn. Men Jesus oppsøkte de syke og de svake og Han avviste dem ikke når de oppsøkte Ham. Og dette er også med på å forklare oss noe om hvem Jesus egentlig er. I Jesus møter himmelen helt vanlige mennesker. Jesus er knutepunktet mellom Skaperen og det skapte. Takk og pris for det!

Derfor er det heller ikke helt uten betydning at det nettopp er Moses og Elia Han snakket med der oppe på fjellet – hovedpersonene for de to, skal vi kalle dem, åndelige delene av Skriftene? Loven og Profetene. I følge Skriftene ble både Moses og Elia tatt rett opp til himmelen uten å gå veien om en grav. Deres spesielle oppgave i Guds frelsesplan, kom også til uttrykk i måten de forlot denne verden på. Og begge skal på et vis ha en finger med i spillet i forbindelse med den avsluttende delen av Guds frelsesplan. Det er vel ikke unaturlig å tenke seg at nettopp dette var en del av tematikken her på fjellet.

Vi må ikke glemme hvor Jesus kom fra og hva Han kom fra – og dermed hva Han gav avkall på for å kunne frelse deg og meg. Kanskje var det slik at Jesus, selv om Han var i stadig samtale med Far i himmelen, trengte å prate med noen av dem som hadde gått før Ham og tråkket sine sandaler her på jord. De siste par årene, etter at Han kom i rampelyset, hadde ikke vært enkle, men det tøffeste gjensto – og Jesus visste det. Trengte Jesus rett og slett en skikkelig pep-talk? Trengte Jesus å bli minnet om Lovens krav og hva profetiene hadde sagt om det som skulle skje? Trengte Han å bli minnet om og styrket i overbevisningen om nødvendigheten av det Han visste at Han måtte igjennom? Det kan være at jeg menneskeliggjør Jesus nå, men Jesus var også et menneske. Det er det som er noe av vitsen med hele Jesus. Det er derfor Han kan frelse oss. Det er derfor vi kan påstå at Han døde i vårt sted. Han døde som menneske – for mennesker. Han døde som Gud – for Gud.

For de disiplene som var med Jesus opp på fjellet, var dette en både blendende og også sjokkerende opplevelse. Tenk å få se Jesus i all sin himmelske herlighet! Det må selvsagt ha gitt dem en helt ny forståelse av Jesus. Visst hadde Han snakket med dem om himmelske ting – men dette må ha overgått all deres fantasi. Jesus som himmelkongen – i samtale med Moses og Elia – også de ikledd himmelens praktkledning. Og, som om ikke det var nok: De fikk med egne ører høre Guds egen stemme bekrefte hvem Jesus var.

Og det er jo denne samme Jesus vi også kjenner og venter på. Og jeg er overbevist om at når Jesus kommer tilbake i all sin himmelske kongeskrud – som seierskongen – som kongenes Konge og herrenes Herre – i den utgaven som de tre fikk oppleve på fjellet – ja, da kommer det til å overgå all vår tanke og fantasi også. Selv om vi har fått det beskrevet i Bibelen og vi har en anelse om hva som kommer til å skje, kommer det til å bli en sjokkerende opplevelse for oss også – en herlig sjokkerende opplevelse.

Disiplene som var med den gangen, fikk beskjed om å holde tett om dette helt til etter Jesu oppstandelse. De skjønte riktignok ikke på daværende tidspunkt hva dette innebar, men holdt på hemmeligheten helt til de fikk satt det i oppstandelsens perspektiv. Jeg har tenkt på hvor mye som får sin forklaring i lys av oppstandelsen! Jeg trenger faktisk ikke å gå lenger enn til mitt eget liv. Hele livet mitt får et nytt perspektiv i oppstandelsens lys. Tross alle mine feil og mangler, får livet mitt et skjær av fullkommen herlighet og hellighet – en delaktighet i Jesu fullkomne, himmelske glans. For en virkelighet vi lever i – og hvilken framtid vi har!

Sekvensen i dag avsluttes med at Jesus stadfestet Johannes døperens oppgave som den som i følge profetiene skulle komme og forberede veien for Messias. Og dermed bekreftet Han også sin egen rolle som den frelsende Messias. En dobbelt bekreftelse ble disiplene til del denne dagen: Både fra Far i himmelen og fra Jesu egen munn. Kristi forklarelsesdag – i hvert fall for tre av disiplene. Og det er jo så bra at de fikk være med på dette, slik at de kunne fortelle det videre – også til oss, så vi også kan se hvem Jesus er.

Viktig for oss er at vi ikke har fått noe forbud mot å fortelle om den Jesus vi har opplevd. Tvert imot, så er vår oppgave nettopp å fortelle andre om det. Og det eneste vi kan være sikre på da, er at vi har helt forskjellige historier å fortelle, som på ingen måte er like samstemte som evangelistene framstiller denne historien. Livene våre er forskjellige, med forskjellig utgangspunkt og forskjellige referanserammer. Og fordi Jesus er der for alle mennesker, vil også historiene våre være forskjellige. Men det vi sannsynligvis kan samles om, er at møtet med Jesus også ble avgjørende for våre liv.

Jeg skal ikke påstå at jeg har sett Jesu herlighet på samme måte som Jakob, Peter og Johannes gjorde den dagen. Jeg skal heller ikke påstå at jeg har hørt Gud tale så til de grader klart til meg, selv om jeg er aldri så mye pastor. Men noe må jeg ha sett og noe må Gud ha åpenbart for min ånd. Jeg kan ikke se noen annen grunn til at jeg har hatt Jesus som min gode venn i 50 år. Når sant skal sies, har vel Han vært en mer trofast venn for meg enn jeg har vært for Ham. Men jeg vet at en vakker dag – for vakker blir den – skal jeg få se Ham som Han er – i all sin himmelske prakt og herlighet. Med seierskransen på hodet og i all sin kongeprakt. Det blir den virkelige Kristi forklarelsesdag for deg og meg.

«Se, Han kommer snart!» «Amen! Kom, Herre Jesus, og kom snart!»

Mark 4,26-34 - Såmannssøndagen

Jesus talte ofte i liknelser. Dette er jo for så vidt ikke noen nyhet for oss som har vært sammen med Jesus i noen år og lest litt i Bibelen. Men i teksten vår i dag står det at Han ikke talte til folket på noen annen måte enn i liknelser. Så står det også at Han forklarte dem for disiplene sine. Hvorfor det? Og spørsmålet dukker uvilkårlig opp: Brukte Jesus liknelser for at folket ikke skulle forstå - eller for at de skulle misforstå? For å vise dem hvor vanskelig det er å forstå Guds ord? Eller var det for å vise hvor enkelt det hele egentlig henger sammen? Det kan virke som grunnen er litt både - og.

Mark 4,26-34 Og han sa: "Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. 27 Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. 28 Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. 29 Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet."

30 Han sa: "Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? 31 Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, 32 men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det." 33 Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. 34 Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.

Hva er da en liknelse?

Vi er inne i et avsnitt i Markusevangeliet hvor Jesus snakker om Guds rike og prøver å forklare hva Guds rike er. For å gjøre det anskuelig bruker Jesus historier eller sammenlikninger fra dagliglivet. Helt vanlige situasjoner som folk kunne kjenne seg igjen i.

Gjennom disse fortellingene, som vi da kaller liknelser, ville Jesus fortelle at Gud ikke er langt borte. Han er mye nærmere enn vi tenker og tror. Han er midt i dagliglivet - midt i våre daglige gjøremål. Midt i disse dagligdagse historiene. Men problemet er at vi er så langsynte at vi ikke ser Ham fordi Han er så nær. Og sånn fungerte sikkert liknelsene for menigmann også. Fordi det ble så enkelt framstilt, var det så vanskelig å forstå. Jesus måtte til og med servere det med teskje til sine nærmeste medarbeidere.

Vi har en tendens til å let etter Gud i Langtvekkistan og se etter Gud i himmelen - men egentlig så er Han her - midt iblant oss - midt i arbeidet vårt - midt i fritida vår - på skolen - hjemme - på fotballbanen - i skiløypa. ”Dere har øyne, men ser ikke og ører, men hører ikke. Den som har ører å høre med, må bruke dem når jeg snakker til dere. Hør etter hva jeg har å si dere om Gud,” sier Jesus litt fritt oversatt et annet sted til dem som fulgte Ham.

Gud er ikke en Gud som har gjemt seg - hvis du bare bruker øynene, kan du se ham der hvor du er. For det er Gud som gjør at alt fungerer. Det er for eksempel Gud som gjør at planter vokser. Faktisk er det Han som skapte alt en gang, som også sørger for at det fortsatt er en utvikling, at det fortsatt vokser og gror - at det fortsatt er liv. Prinsippet med at celler formerer seg ved å dele seg og at celledeling er prinsippet for vekst, har ikke forandret seg siden skapelsen.

Problemet vårt er at vi bor i en verden som ikke tror på Gud, eller i hvert fall har distansert seg betraktelig fra Gud og hvor vi tror at vi vet det meste og til og med kan overstyre Skaperen ved å tukle med skaperverket. Det betyr at vi ikke lenger vet hva eller hvem vi skal se etter. Derfor bruker Jesus liknelser - for å sette oss på sporet igjen.

Og, la oss spørre med Jesus: Guds rike - hva er nå det?

Jo, det er som når vi sår frø, forklarte Jesus. Vi putter frøene i bakken - og så begynner de å vokse. Vi trenger ikke å forstå så mye om hvordan eller hvorfor - bare noen grunnleggende fakta om pleie av planten så den blir frisk og sunn, stor og sterk - lys, vann og gjødsel, med andre ord. Gud gjør resten - for det ligger allerede nedlagt i skaperverket hvordan ting skal vokse. Kanskje var det Guds rike som var modellen da alt ble skapt?

Det viktige midt oppe i alt, er at noen er villige til å ta jobben med å så det frøet som skal vokse – og kanskje noen andre må sørge for at livsvilkårene er til stede - så skal Gud sørge for resten. Paulus sådde, Apollos vannet, men Gud gir vekst, som Paulus uttrykte det til noen av vennene sine. Og frøet er Guds ord. Noen må fortelle Guds ord og om Guds ord, så har Gud lovt at Han skal sørge for at det spirer og vokser. Om det så bare er det minste frøet som blir sådd, skal Gud selv sørge for at det blir til et kjempedigert tre - og dette treet er Guds rike. Du og jeg er en gren eller et blad på dette treet. Noe som igjen betyr at vi har en viktig oppgave. For vi ønsker vel at Gudsriket skal vokse?

Derfor er det kanskje ikke så rart at denne søndagen, såmannssøndagen, har med misjon og bibelarbeid å gjøre? Det er jo på en måte de to viktigste måtene for å så Guds ord.

Så er det viktig videre å sørge for at den planten som vokser opp har gode vekstvilkår. Planter som vokser opp alene har sjelden mulighet til å klare seg - likeså planter som blir sådd i dårlig jord. Derfor sår vi med passe avstand mellom plantene og steller dem etter beste evne - men selve veksten ligger fortsatt i genene - eller i skaperverket. Den er det Gud som sørger for, enten vi vil innrømme det eller ikke - om vi har manipulert genene aldri så mye - genkoden eller genprogrammeringen ligger der fra skapelsen av. Det er Gud som har ordnet det slik at vekst skjer ved celledeling. Og, en viktig ting: Noen ganger kan det synes som det ikke skjer noe. Da skal vi vite at før planten kommer opp i dagslyset, har det skjedd en prosess nede i bakken som vi ikke kan se. For noen planter tar denne prosessen lengre tid enn for andre - men det skjer noe - vær sikker på det!

Jeg tror ikke at Jesus ville at folket skulle misforstå - tvert imot, så ville Han at de skulle forstå - derfor talte Han bare i dagligdagse historier til dem. Han vil at du og jeg skal forstå også - derfor bruker Han de samme historiene den dag i dag.

Gud er så nær - Guds rike er så nær, sier Jesus. Det er bare om å gjøre å se det. Det er bare om å gjøre å lære seg å se Ham - Jesus. For mange er det slik at de ser ikke skogen for bare trær. Men Gud er midt i dagliglivet ditt og mitt. Guds rike vokser her og nå. Vi kan ikke forklare det, men vi kan trene oss til å se det - og vi kan takke for det.

Men noen vil ikke se - og når de ser noe, vil de bortforklare det. Mens andre ikke kan se - fordi de ikke vet hva de ser etter - og det er blant annet her vi kommer inn i bildet. Vi kan peke på Jesus ved å fortelle hvordan vi har det sammen med Ham - altså nettopp hvordan det fungerer i dagliglivet. Det er jo faktisk det samme som Jesus forsøker å fortelle folket - så da står vi i hvert fall i en god tradisjon. Da er vi med på å så Guds ord og gi Guds rike mulighet til å vokse fram på nye steder. Og det er hovedoppgaven vår: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler.

For å si det sånn: Åkeren er stor - Guds rike har fortsatt mye plass å vokse på! Det er om å gjøre at ikke det blir for langt mellom plantene, for da blir det plass til ugresset. - Og dermed brukte jeg en liknelse, jeg også - til forveksling lik en som Jesus bruker en annen gang! Men det får være en annen historie.

Hovedsaken for oss å vite, er at Gud er med oss over alt og i alt vi gjør. Han er alltid nær oss. Gud er en Gud som bryr seg om oss. Det er derfor Han kom ned til oss i skikkelse av mennesket Jesus Kristus. Han er ikke gjemt bort oppe i himmelen. Det var det Han ville vise oss med å sende Jesus - og det er det så mange folk ikke klarer å forstå. Derfor er det viktigste vi kan gjøre å fortsette med å fortelle.

Og kanskje er den viktigste fortellingen for vår del ikke først og fremst å bruke liknelser, men å fortelle med det vi gjør med våre liv. Den beste fortellingen er historien om hvordan vi selv lever med Jesus. Å synliggjøre at vi viser at vi selv tar Jesus på alvor.

2020

Påsketiden

I årets tekster i påsketiden, får vi høre mye fra den siste undervisningen som Jesus hadde med disiplene. Johannes serverer oss den som en lang, nærmest sammenhengende tale under den siste middagen de hadde sammen i Jerusalem. Det var det samme måltidet hvor Jesus innstiftet nattverden, som vi sier. I praksis var vel det Han gjorde, å omdefinere det tradisjonelle påskemåltidet som var til minne om israelittenes utgang fra Egypt, til et måltid til minne om seg selv. Kanskje kan vi trekke det så langt som til å si at Han ber oss om å huske på Ham hver gang vi spiser sammen? Jesus ønsker å være en del av fellesskapet vårt. Det henger jo også godt sammen med det Han sier et annet sted: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» To eller tre utgjør faktisk et fellesskap!
Og det er herlig å tenke på: at hvis jeg inviterer Jesus inn i livet mitt, så er Han der – så da er vi minst to. Om jeg sitter eller står, om jeg sover eller arbeider, om jeg svikter og faller, så er Han alltid der. Vi er alltid sammen. Jesus er der både i festen og i sorgen, når det er stille og når det stormer. Og fordi Jesus er der alltid, så er det helt komplett umulig for meg å være en «deltidskristen» eller bare en «nesten kristen».
Denne siste undervisningen til Jesus gikk nettopp ut på å fortelle disiplene at selv om Han straks skulle forlate dem rent fysisk, så ville Han alltid være hos dem. Han ville aldri la dem være alene. Og gjennom omdefineringen av påskemåltidet, har Han gjort dette både tidløst og stedsuavhengig og sørget for at dette gjelder for alle disipler til alle tider – altså for deg og meg i dag også. Genialt, ikke sant? Nesten så vi skulle tro at det er Gud selv som har funnet på det .
Med ønske om en velsignet helg.

Løsningen

Jeg har litt forskjellige innfallsvinkler til å lese og studere Bibelen min. Til hver preken detaljstuderer jeg tekstavsnitt og til bibeltimer må jeg sette meg grundig inn i skrifter eller temaer. Men hovedmåten min er å lese Bibelen fra perm til perm, med utgangspunkt i fem kapitler om dagen, så sant jeg har mulighet. Og det er like spennende hver gang. For, siden jeg har husk som en gullfisk, oppdager jeg noe nytt ved hver gjennomlesning.

I dag leste jeg fra profeten Esekiel. I kapittel 18 var det et vers som særlig fanget min interesse: «Det er ikke min vilje at den urettferdige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve.» (Esek 18,23) Gud vil liv og ikke død. Gud er livets Gud.

Jeg synes det er spennende at Gud sa dette til Esekiel, som levde i en tid med store prøvelser og lidelser for jødene – prøvelser som ble begrunnet med folkets frafall fra Gud og tilbedelse av alt mulig annet. Mennesket har ikke forandret seg så mye på alle disse årene.

Den gangen var det Loven som gjaldt, slik den var blitt skrevet ned av Moses. Den regulerte forholdet mellom Gud og mennesker og oss mennesker imellom. Selv om min virkelighet er en helt annen enn den gangen Loven ble gitt, kan jeg godt forstå at det ble mye å forholde seg til. For å være ærlig: jeg hadde ikke hatt en sjanse i havet!

Om lag 600 år seinere kom løsningen. I stedet for bokstaver, fikk vi en person å forholde oss til. Da ble det med en gang mye enklere å forstå at mitt forhold til Gud er en relasjon og ikke en religion. Det er mye enklere å forholde seg til personen Jesus enn til en hel haug med bokstaver som forteller meg hvordan jeg skal leve. Å vende seg om – å omvende seg – fikk plutselig en helt ny begrunnelse og mening. «Vend om, for Guds rike har kommet nær.» Med Jesus kom Gud nær til oss – nettopp for å gi oss syndere / urettferdige en ny sjanse og en mulighet til å vende om og leve – i en relasjon med Herren selv – for nå kjenner vi Gud, fordi Jesus har vist oss hvordan Han er og hvem Han er. Dette er i hvert fall en løsning som er mye enklere å forholde seg til for meg – faktisk så enkel at det ble umulig for meg å ikke forholde meg til den.

Med ønske om en velsignet helg.

I samme båt? Kapittel 2

Sist sa jeg noe om hvorfor vi alle ikke er i samme båt, men at det er den samme stormen vi kjemper oss gjennom. Jeg tenker at det er et aspekt til ved dette, nemlig hvem ønsker du å sitte i samme båt som og hvem ønsker du å kjempe deg gjennom stormen sammen med? Eller heller: hvem vil du føle deg trygg å være i samme båt som, når stormen herjer rundt deg?

Ja, jeg tenker selvsagt tilbake på en liten båt på Gennesaretsjøen for sånn omtrent to tusen år siden, hvor tolv mann kjempet hardt mot stormen. Selv om noen av dem var vel vant til både sjø og båt, var det tydelig at andre var svært ukomfortable med situasjonen, for å si det mildt. De var rett og slett livredde – kanskje mest av alt redde for å dø. Når det kommer til stykket, er vi ikke egentlig alle det?

Men, så kom altså Jesus til dem – gående på vannet. Da ble de i hvert fall skrekkslagne – helt til de skjønte hvem det var. Til slutt kom Han opp i båten til dem og sjøen stilnet. En annen gang rodde disiplene for harde livet i kraftig sjø, mens Jesus lå og sov på en pute bak i båten. Disiplene var redde og vekket Jesus, som truet både vinden og sjøen, så sjøen la seg. De oppdaget at det var trygt å være i båten så lenge Jesus var sammen med dem.

Nå står vi selv midt i en solid storm og noen opplever virkelig tøffe tak. Så, når bølgene slår høyt over hodet på deg og vinden uler som verst og du føler deg til de grader ukomfortabel, stiller jeg innledningsspørsmålet på nytt: Hvem vil du føle det trygt å være i samme båt som?

For min egen del har jeg valgt å være i samme båt som Han som har makt til å stilne stormen og som sier til meg: «Fred være med dere» og «Frykt ikke. For, se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Fred være med dere alle.

I samme båt?

Jeg fikk en FB-post ifra bonussøskenbarnet mitt i USA. Den var tankevekkende og direkte relaterbar til dagens norske virkelighet.

En drøy måned nå har vi hørt viktigheten av å stå sammen og gjøre vår del av en felles dugnad for å ta kål på dette viruset. Vi må alle delta, for vi er alle i samme båt, sies det. Men dette er slettes ikke sant. Vi er ikke alle i samme båt – så langt derifra. Vi er midt i den samme stormen, men vi sitter ikke i samme båt. Og vi har alle forskjellige forutsetninger for å møte stormen og komme igjennom den.

Noen er redde for hva som møter dem i stormen – andre kunne ikke brydd seg mindre. Noen frykter for å bli syke eller at noen i familien skal bli syke og dø. Andre bekymrer seg mest over økonomien som plutselig ble rasert. Mange har fått god tid til familie og til å dyrke hobbyen sin, mens andre igjen har mer å gjøre på jobb enn noen gang. Noen har veldig god tid til å drive hjemmeskole noen timer om dagen med barna sine, mens for andre kommer dette på toppen av en lang og krevende arbeidsdag. Noen søker trøst hos Gud, mens andre ikke lenger finner noen mening med livet. Det er helt klart at i samme båt sitter vi ikke. Men stormen er den samme – og vi må alle kjempe oss gjennom den ut fra våre egne forutsetninger.

Det er vel i og for seg en dårlig trøst at slike stormer har rast i hvert fall så lenge det har vært mennesker i historien og at mennesker har kjempet med denne problematikken i uminnelige tider. Men kanskje kan det være trøst å finne i noen gamle ord fra en som virkelig hadde kjempet seg gjennom det, slik han uttrykker det i Klagesangene i Det gamle testamente? «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor. Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham. Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.» (Klag 3,21-26)

Med ønske om Guds beskyttelse og velsignelse.

Et tankekors

I fare for å bli anklaget for å være moralist, må jeg innrømme at jeg noen ganger lurer på om rikdommen vår er en test ifra Gud. Før olja begynte å smøre maskineriet i Norge, var Norge et forholdsvis fattig land – og også et forholdsvis gudfryktig folk. Vi gikk i kirker og bedehus og barna gikk på søndagsskolen og vi ga til gode formål av det vesle vi hadde igjen når regningene var betalt. Folk måtte leve av det de tjente – å ta opp lån, var nærmest uhørt. Men med rikdommen kom forskuddssamfunnet og egoismen – mye vil ha mer. Og aldri har vel nissens ord i julesangen passet bedre på Ola og Kari: Ingen, ingen vil jeg dele med.

Det er sagt at aldri har vi hatt så mye penger, men aldri har vi vært så fattige. Som en kinesisk venn av meg sa: Vi har masse penger, men penger er også det eneste vi har.

Nå er vi i en krise hvor vi har gjenoppdaget hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Samtidig har vi opplevd at noen av dem vi har regnet som venner, har vendt oss ryggen når krisa kom. Men det betyr ikke at vi skal glemme at det å ta vare på hverandre også gjelder andre enn bare for norske nordmenn i Norge. Vi må ikke glemme at det finnes mennesker der ute som har det mye verre enn oss. Disse er også vårt ansvar. Det gjør vondt langt inn i sjela å høre politikere og å lese kommentarfeltenes argumenter for at vi for eksempel ikke kan hente noen barn ut av fangeleirene på Lesvos – for det er fangeleirer dette er – og enslige barn er ikke lykkejegere. De har mistet alt.

Det er et tankekors at den gang vi nesten ikke eide noe, så var vi rause med det vesle vi hadde. Nå når vi har mye, tviholder vi på det vi har – og vil helst ha enda mer. Det er da jeg lurer på om det er Guds måte å teste oss på? Hvor dypt stikker egentlig medmenneskeligheten og nestekjærligheten vår når vi har fått så mye rikdom å forvalte? Bibelen snakker ikke om rikdom som et onde i seg selv, men måten den forvaltes på, kan bli til et onde – ja, faktisk en forbannelse.

Jeg tenker det er viktig å minne om den antiegoistiske tankegangen som vi som kristne skal stå for: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.»

Påskemorgen – påskedag

Kristus er oppstanden! Ja sannelig, Han er oppstanden! Dette er den ortodokse hilsenen på denne dagen.

Jeg har troverdige venner som med hånda på hjertet kan si at de har sett sola danse på himmelen i soloppgangen på påskemorgen. Dette er en gledens dag for hele universet! Det er oppstandelsesfest – seiersfest – både i himmelen og på jorda. Jesus vant, og jeg har vunnet!

Påskedag er beviset på at ekte kjærlighet har en enorm kraft – en kraft som ikke en gang døden kan holde igjen. Denne kjærligheten har fått et eget ord på gresk, agape, som står for den antiegoistiske, selvoppofrende kjærligheten som kommer fra Gud.

Jesu oppstandelse er selve beviset på at Gud virkelig elsker oss og at du og jeg har en framtid – at vi alle har muligheten til en ny begynnelse. Og dette både på tross av og på grunn av hvem vi er. Påskedag er livets og håpets dag og viser oss at Gud er livets Gud – det evige livets Gud – og Jesus har gått foran og vist oss veien til dette livet.

I dag er dagen for glede, takknemlighet, lovprisning og lovsang – det er en trøstens og håpets dag midt i en vanskelig tid for oss alle og en vond tid for mange. For «hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?», spør apostelen Paulus. Og han konkluderer: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»  Korona er en slik usynlig kraft som nok har klart å stoppe hele verden, men den vil aldri, aldri kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. Den tomme graven og oppstandelsen er beviset på at dette er sant.

En god og velsignet påske til dere alle.

Påskeaften

Sabbaten – lørdagen – i denne påskeuka var for disiplene fylt av skuffelse og frykt. Skuffelse over at «prosjekt Jesus» tilsynelatende hadde feilet. Frykt fordi de var redde for hva jødene ville finne på overfor dem selv etter at de hadde drept lederen deres. Derfor isolerte de seg på et loftsrom i Jerusalem og barrikaderte døra. Frykten var sikkert reell nok, for frykt er en subjektiv størrelse – om trusselen var reell, er det ingen som vet.

I dag har mange mennesker sittet i mer eller mindre påtvunget isolasjon i en måneds tid og mange har kjent på frykten for en reell, men usynlig trussel – en fiende faktisk. Tradisjonen tro, skulle vi hatt påskeeggrebus med barnebarna på gården hos oss i dag. Årets happening måtte selvsagt avlyses – til stor skuffelse for alle.

Ekstra frykt og usikkerhet blir det når ikke ekspertene en gang vet hvordan de skal hanskes med det som foregår, selv om de største ekspertene aldri blir spurt, men i stedet oversvømmer kommentarfeltene med sine skråsikre og bastante meninger.

Midt oppi dette kan det være godt å huske hva Jesus hadde sagt til disiplene like før Han døde, men som de nok hadde glemt midt i redselen: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! (Joh 14,1) Jeg tenker at det kan være viktig å minne også oss selv om dette i en usikker og spesiell tid. Stå sammen – hold avstand – frykt ikke – bare tro. Det er det beste vi kan gjøre på denne «midt i mellom»-dagen. For det viktigste løftet står også fast: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Med ønske om Guds fred og beskyttelse også i dag.

 

Langfredag

Av alle mørke dager i historien, er langfredagen den aller mørkeste. Det ble i hvert fall tidlig mørkt den dagen, ifølge Bibelen. Dagen da mennesket virkelig gjorde sitt for å prøve å ta livet av Gud og Guds kjærlighet. Med fasiten i hånda, ser vi at det gikk ikke slik likevel. Men trangen ligger fortsatt der for enkelte og disse har enda ikke gitt opp. Jeg kan trøste alle med at det prosjektet vil aldri lykkes. Slik er langfredagens budskap minst like aktuelt i dag som i tidligere tider.

For, til syvende og sist, handler ikke Langfredag om død, men om liv – ditt og mitt liv – om Guds kjærlighet og nåde som gir deg og meg en ny mulighet. Da Jesus hang på korset, beviste Han til fulle sannheten i ordene i 1 Joh 4,10 «Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder».

Fortellingen om Jesus på korset, er fortellingen både om menneskers ondskap og om Guds kjærlighet. Det er fortellingen om at menneskers synd og tilhørende skyld ble korsfestet med Jesus den dagen. Og det fantastiske er at selv om ikke verden akkurat gjenspeiler det i dag, så er denne synden og skylden død for Gud for alltid – hvilket i praksis vil si at du og jeg er rene for Gud og dermed kan ha fellesskap med Ham.

Dette er egentlig alle menneskers utgangspunkt i dag – så kan vi velge selv om vi vil tro på det eller ikke – uten at det endrer noe på realiteten. Å ta valg er en del av det å være menneske. Det er et ansvar vi har og som vi må stå til rette for – hver dag. Langfredagen har åpnet muligheten for oss til å ta valget om å stole på at Gud har ordnet det som ordnes skal – vi kan bare senke skuldrene og takke Ham for det.

En fortsatt Guds fred og velsignelse over påsken til dere alle.

Skjærtorsdag

Med skjærtorsdagen avsluttes fastetiden. Denne dagen er egentlig fellesskapets og festmåltidets dag. Da Jesus samlet disiplene på loftsrommet i Jerusalem, var det for å feire med et festmåltid. Det blir litt annerledes for oss i år, når vi må praktisere avstandsfellesskap. Men nå har vi fått trent på denne typen fellesskap i noen uker og funnet ut at det faktisk kan funke.

Påskemåltidet var – og er – noe spesielt. For jødene både et minnemåltid og et festmåltid – til minne om de harde årene i Egypt – en fest for å feire utgangen fra Egypt. Sånn kan vi si at påsken er en spesielt jødisk høytid. Men, i det øyeblikket Jesus ba oss minnes Ham gjennom dette måltidet, gjelder det plutselig for oss alle. Jesus brukte påskemåltidet til å minne oss om noe viktig: «når dere spiser og drikker, skal dere dedikere måltidet til Gud og samtidig minnes det jeg har gjort for dere. På samme måten som jeg bryter dette brødet og gir dere, skal jeg gi legemet mitt for dere og på samme måten som jeg nå gir dere vinen, gir jeg mitt blod for dere. Altså: Jeg gir dere livet mitt for at dere kan leve». Din og min frelse anskueliggjort gjennom et festmåltid – for å minne oss om hva vi har lagt bak oss og feire hva Jesus ofret for at vi skulle komme ut av det. Min feiring er at jeg har fått oppleve at Guds kjærlighet og nåde faktisk gjelder meg også.

Om fellesskapet kanskje ikke er så stort for de fleste av oss i år, kan vi likevel feire dagens måltid i takknemlighet og med god samvittighet. I år er det muligens viktigere enn noen gang å gjøre skjærtorsdagsmiddagen til en fest for å minne oss om at «the best is yet to come». Eller som barna har minnet oss om i denne tiden: Det kommer til å bli bra.

Guds fred og velsignelse til dere alle.

Faste

Vi er i ferd med å avslutte fastetiden – en tid på året de fleste av oss har et bevisstløst forhold til. Normalt lever vi i Norge i vår overflod også i fastetiden. Men i år har vært annerledes. En usynlig mikrobe har klart det ingen terrororganisasjon har klart, å tvinge hele verden til å stoppe opp og dermed gjort at en del av oss har måttet leve utenfor normalen og måttet avstå fra ting vi tar som en selvfølge. Kanskje er det allerede nå tid for å reflektere over hva det har gjort med oss?

Min første tanke, er at vi har kommet nærmere hverandre ved å holde avstand. Jeg vet ikke om du også har lagt merke til det, men folk har blitt mye flinkere til å hilse på hverandre og til å prate med hverandre – på avstand. Plutselig har vi tid til å stoppe opp og høre hvordan det går. Noen har oppdaget at de har barn som trenger tid og oppmerksomhet. Noen har funnet ut at det ikke var læreren som var problemet. Andre har oppdaget at naboen faktisk var ganske all right. Kort sagt: Vi har gjenoppdaget hverandre – og kanskje til og med oss selv. Og nettopp dette har fra begynnelsen av vært en av hensiktene med fastetiden – vi skal avstå fra noen av våre grunnleggende behov (i vårt moderne Norge, kanskje helst overflodsbehov) for å finne tilbake til oss selv, til hverandre og til Gud (noen vil si meningen med livet).

Men det er et aspekt til i dette som vi ofte glemmer og som Bibelen peker på: Vi skal ikke bare oppdage hverandre, men også andre – og da med fokus på andres nød. Her er et sitat fra profeten Jesaja om hvordan Gud definerer faste: Jes 58,6 Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, 7 å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne. 8 Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg. 9 Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!» Om du tar bort hvert åk hos deg, ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt, 10 om du gir av ditt eget til den sultne og selv metter den som lider nød, da skal ditt lys gå opp i mørket, din natt skal bli som høylys dag.

Fastetiden er altså også en påminnelse om å forbi vår egen nese. Vi skal bry oss om alle dem som ikke har det så godt som oss. Det er for eksempel millioner av mennesker på flukt eller som sitter i flyktningeleirer. Vi blir minnet om at disse er også vårt ansvar – kort og godt fordi de er mennesker. Vi blir minnet om at den rikdommen som vi kaller velsignelse og som vi selv har blitt til del, ikke er noen virkelig velsignelse før den har blitt til velsignelse også for andre.

Guds fred inn i påskehøytiden til dere alle.

Del denne siden med andre!

Share on Facebook

Logg inn