Er vi litt vår egen skyld?
25. november 2014
De halvannet årene jeg har vært ansatt som pastor i Drammen Frikirke, har det faste spørsmålet vært: Hvordan kan vi bli flere? Og: Hva skal til for at flere av de som allerede er medlemmer skal komme og ta del i fellesskapet?
For det er klart at det er en utfordring for menigheten når bare ca 10% av medlemmene tar fast del i gudstjenester og møter, og dette også utgjør den harde kjerne av givere. Utfordring nummer to er jo at ingen av oss blir yngre…
Som pastor skulle jeg så gjerne ha opplevd at flere ville ta del i menighetens fellesskap – ikke for min egen skyld eller som en suksessfaktor for meg selv – men for den enkeltes skyld. Alle trenger vi nemlig et fellesskap – og fortrinnsvis et godt fellesskap. Vi trenger å komme sammen og vi trenger å holde sammen, slik at vi alle er i stand til å holde fast i Jesus i de forskjellige livssituasjonene vi kommer i. Fellesskapets viktigste funksjon er å hjelpe oss å holde øynene festet på Jesus, slik at vi ikke farer vill, og slik at fienden ikke får tak i oss.
Som forholdsvis historieløs i frikirkesammenheng, spør jeg meg selv om det er noe i menighetens historie eller den enkeltes liv som gjør at noen holder seg borte? Er det rett og slett noe ”gammel dritt” som ligger og stenger? Har vi, som til daglig tråkker våre sko i menighetslokalene, noe vi trenger å be noen av de andre om tilgivelse for, slik at alle kan få en mulighet til å begynne på nytt og være en del av det gode fellesskapet vi opplever i dag? Er vi rett og slett vår egen skyld? Jeg vil be hver enkelt om å tenke nøye igjennom om det er noe gammelt grums som trenger å renses ut.
Kanskje er det nettopp noe sånt Herren venter på at skal skje hos oss – et bevis på at vi er oss vårt ansvar bevisst, og at vi tar budet om nestekjærlighet på alvor. Jeg er så heldig at jeg ikke har den ringeste anelse om ting som har skjedd i menigheten tidligere, og om det er noe gammel historie som ligger og stenger. Dette blir derfor et skudd i blinde, men jeg har hørt om at slike ting har hendt før.
Det eneste jeg ønsker, er at alle våre medlemmer skal ha lyst til å komme i kirken og oppleve seg som en verdifull del av menigheten – og at hver enkelt skal føle seg elsket av Jesus. Menigheten er nemlig ikke først og fremst en samling av perfekte mennesker. Tvert imot, så er vi en forsamling av syndere, dog rettferdige og perfekte for Gud gjennom at Jesus døde for oss. Å be hverandre om tilgivelse, er derfor det minste vi kan gjøre. Da blir det litt lettere å få plass til alle og at alle finner sin plass!
Fred være med dere,
Ole-Bjørn
