Identitetsløs menighet?
8. mai 2011
For å finne min plass i samfunnet og i livet, har jeg som person behov for å vite noe om hvem jeg er, hvor jeg hører hjemme og hva som er min oppgave.
Hvis jeg ikke vet dette, kan livet mitt fort bli meningsløst. Da er det jo ingen vits i å leve lenger. Er jeg identitetsløs, er det enkleste å avgå en stille og rolig død. Ingen merker noe til det likevel. Mange mennesker i dag føler det nettopp slik.
Hvorfor sier jeg dette? Jo, jeg ønsker å dra sammenlikningen direkte inn mot en menighets liv. Menigheten er Kristi legeme på jord. Hver enkelt menighet er ett legeme, men igjen et lem på det hele legemet, Kristi verdensvide kirke. Hvis menigheten ikke kjenner sin plass i den store sammenhengen, blir menighetens liv meningsløst, og den vil stille og rolig svinne bort og dø hen.
Jeg ser at vi har en menighet hvor den aktive og økonomisk bærende andelen er en del godt voksne personer. Samtidig har vi mange yngre og unge personer i vår medlemsliste. Da er det betimelig å stille seg noen spørsmål. For dersom denne trenden fortsetter, kommer hele menigheten vår til å dø ut av seg selv, når de bærende elementene blir ”forfremmet til herligheten”. For meg er dette minst ett tankekors.
Jeg har stilt meg spørsmålet hva slags aktivitet som kan settes i gang for å få med yngre krefter. Hvilken funksjon skal menigheten ha for å bidra med noe i de unge familienes liv? Og hele tiden har jeg tenkt innover i familiens og menighetens liv. Hva kan menigheten bidra med for dere, og hva kan dere bidra med til menigheten? Hele tiden ”indremedisin”.
Men nå begynner jeg å se at jeg kanskje har stilt spørsmålet feil, eller til og med har jeg stilt feil spørsmål? For det spørsmålet som blir mer og mer tydelig for meg er: hvilken mening er det med at vi som menighet er der vi er? Hva slags oppgave har vi i forhold til de i vår by som ikke har noe forhold til Jesus? Er det noe vi kan gjøre for å hjelpe de fattige barna i byen, f. eks. ? Eller er det andre områder i byen eller omegn som utfordrer oss, som trenger oss og vår menighets fokus? Rusmisbrukere? Uteliggere? Rotløs ungdom? Innvandrerbarn? Er det noen der ute som vi kan be med inn og overøse med Guds omsorg?
Er det mangelen på engasjement som gjør at vi ikke har noe fornuftig å engasjere oss i i menigheten? Det er ikke spennende å holde søndagsskole bare for sine egne barn, for eksempel.
For meg blir det mer og mer klart at en menighet som ikke ser sin oppgave utenfor sine egne lokaliteter, blir ganske identitetsløs, og vil dø av seg selv. Det er ikke sjøldigging vi skal drive. Det gir ikke resultater for Guds rike. Vår oppgave er å vinne nye mennesker for Kristus. ”Forkynn evangeliet,” sier Frans av Assisi, ”og om nødvendig, bruk ord.” Eller som det er uttrykt et annet sted: ”En menighet uten misjonsengasjement, er som et hus uten vindu.”
For en menighets virksomhet er egentlig utadrettet: ”Gå derfor ut…” Det er til denne typen virksomhet det er knyttet løfter: ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”
Vi trenger å be om at Gud viser oss vår plass i den store sammenhengen. Vi trenger å be om at Gud viser oss vår plass i vårt lokale miljø. Vi trenger å be om at Gud åpner våre ører og våre øyne, så vi kan se hvor Han trenger oss. Vi trenger å be om visdom og forstand til å løse de oppgavene Han legger foran oss. Vi trenger å be om at Han, i sin nåde, gir oss kraft og evner til å løse oppgavene, slik at vi ikke bare blir sittende her i kirken og vente på at døden innhenter menigheten – en død som ingen andre enn vi selv legger merke til.
