Hopp til innhold

Jeg har fått en ny venn

21. desember 2014



I lange tider har jeg gått og sett på ham og hilst på ham. Jeg har smilt og nikket og gått forbi. Han har smilt og nikket tilbake. Jeg vet ikke hva han heter, men passerer ham hver gang jeg går til kontoret i Frikirka. Han sitter på Svenningsen-hjørnet. En mann som hadde gått rett inn i den norske nasjonalsangen: furet, værbitt over vannet. Det tar på å sitte ute så mange timer hver eneste dag.

Ole-Bjørn Haugaasen

Jeg har gjennomgått en sterk indre kamp om hvordan jeg skal forholde meg til disse som sitter rundt i byen og tigger. På den ene siden synes jeg jo synd på dem, mens noe annet i meg sier at jeg ikke kan hjelpe dem alle. Så har jeg hørt så mye rart om organisert tigging og opplevd noen utrolig gode ”skuespillere”. Konsekvensen ble at derfor hjalp jeg ingen. Jeg har nøyd meg med å se dem og hilse på dem. Det virker som de har satt pris på det. Slik var det helt til for noen måneder siden.

Hva som forårsaket at jeg slapp en 20-kroning ned i koppen hans og velsignet ham, vet jeg ikke. Det bare ble slik. Jeg hadde vel muligens en tanke om at jeg ikke ville være den kirketjeneren eller presten som bare gikk forbi… Å se er en ting, å gjøre noe med det er noe annet. Min dårlige samvittighet bare satt der – trofast minnet han meg på den hver eneste dag.

Egentlig ville jeg helst ha bedt han med inn i kirka og budt på kaffe og litt mat – men han vil helst ha penger, tror jeg. Det hadde også vært lite hjelp i å sette seg ned og fryse sammen med ham og være solidarisk – jeg har vært inne på den tanken også. Men det ble en 20-kroning fulgt av en velsignelse. Det var mitt bidrag. Men da skal jeg si det ble liv i skrotten! Han takket og bukket og klappet meg med hender som minnet mest om Dødehavsrullene. Huden var så tørr som sanden i Sahara.

Og da jeg en dag stoppet opp hos ham med presteskjorta på, våknet han skikkelig til liv. Øynene glødet. Han spratt opp, tok hendene mine og kysset dem, korset seg og ville ikke la meg gå videre. Han snakket en hel masse på et språk jeg ikke kunne forstå – og det var slett ikke tungetale. Er det sånn paven har det? Jeg følte meg helt klein og utilpass. Jeg kan forsikre at dette ikke er hverdagen til en norsk pastor! Ikke søndagen heller, for den saks skyld.

Så en dag var det han som stoppet meg. På stotrende engelsk fortalte han at han nå skulle reise hjem til Romania. Jeg ga ham den vanlige slanten og velsignelsen og ønsket lykke til på reisen og ga han en god klem på kjøpet. Etterpå tenkte jeg med meg selv hvorfor han fortalte dette til nettopp meg. Og jeg tror svaret er enkelt: Jeg hadde fått en ny venn!

Nå er han tilbake på samme stedet og 20-kroningen har jeg klar i lomma. Og er jeg blakk på kontanter, har Kiwi’n over gata bank i butikk. Jeg kan ikke hjelpe alle, men den ene har blitt min venn. Og jeg selv? Jo, jeg pådro meg en mye bedre samvittighet da jeg oppdaget hvor lite nestekjærlighet i praksis koster.

God jul, alle sammen.

Ole-Bjørn



Del denne siden med andre!

Share on Facebook