Hopp til innhold

Speidertur i november

24. desember 2014



”Tenk at vi har noe så vakkert omtrent rett utenfor stuedøra vår,” sa en av speiderne på speiderturen i helga. Hun uttrykte det vi alle kjente på. Vi hadde akkurat tilbakelagt en strabasiøs tur med full oppakning og knall og fall på speilblanke stier opp fra Lunneplassen, over Mellomdammen og videre rett opp åsen – i hvert fall føltes det slik.

bildebilde

Ole-Bjørn Haugaasen

Det vesle snølaget som dekket lyngen var vått og iskaldt. Gapahuken hadde kommet opp akkurat i tide til bekmørket overtok. Det er utrolig hvor fort det blir mørkt ute i skogen når vintertida har overtatt og skyene ligger helt nede på hodene våre. Uten hodelykter kunne vi bare så vidt skimte hverandre. Alle tærne var stivtæla og fingrene følelsesløse og alle var slitne og skrubbsultne. Så kommer dette utbruddet rett fra et speiderhjerte.

Det er i slike øyeblikk en gammel speiderleder skjønner at det han har holdt på med i mer enn 40 år har en verdi – stor verdi. Og, ja, Tretjernsåsen er et vakkert sted – nesten rett utenfor stuedøra til oss solbergelvinger. Og det beste av alt er at det finnes massevis av slike vakre steder og at det er nok til alle.

Vi var der i våres også. Da var det en litt annen setting. Snøen var i ferd med å smelte og iskanten trakk seg nærmere land for hver time som gikk. Det i seg selv er fascinerende å følge med på! Vi ble passet opp av både stokkand og kvinand som lurte på om vi var utfordrere i konkurransen om damene deres, og tidlig om morgenen ble vi underholdt av orrhaner som sloss om sine damers gunst. I det hele tatt et yrende liv og spetakkel. Du kan bli religiøs av mindre…

Denne gangen var forholdene helt annerledes. Isen hadde så vidt begynt å legge seg – men var tykk nok til at endene var borte, orrhanene likeså. Bare en og annen Fuglekonge lot høre fra seg i rundturen mellom vinterlagrene sine. Tenk da følelsen av å kunne sitte i soveposen og småprate og kjenne blodsirkulasjonen komme tilbake i tærne og ”Rett i koppen” varme både hendene og innvendig og kjenne at livet virkelig er verdt å leve! Det er ingen som hever røsten i en slik setting.

Det er en helt egen stemning når du kan sitte slik og lytte til naturens stillhet – en stillhet som lever og som gjør noe med deg. Og det hele rammes inn av de skarpe, men likevel så myke kontrastene i svart-hvitt-landskapet rundt deg, som er så spesielt for vinter-Norge. Som speiderleder blir jeg takknemlig når jeg forstår at dette også gjør inntrykk på barn og unge – og opplevelsen er helt gratis når du først har sekk og sovepose.

Når jeg tenker tilbake på dette, blir det litt underordnet at et par av jentene holdt på å gå seg bort under en tissetur midt på natta, og fikk oppleve at et lys i mørket bokstavlig talt utgjør en forskjell.

For min egen del må jeg innrømme at aldri før har den gamle speiderlederen opplevd at lyngen lukter så intenst. Snakker om å røske både i nesa og i øynene! – Selvsagt med god hjelp av et par kuldegrader. Men når jeg absolutt skal ligge med nesa helt nedi lyngen, kan jeg vel egentlig bare ha det så godt…

Og det beste med en slik tur? Ifølge ei av speiderjentene: ”Jeg gleder meg til en god, varm dusj og en ordentlig do.”

Det er et fantastisk stykke Norge som ligger og venter rett utenfor stuedøra di! Ta med deg noen ut, du også!

Speiderhilsen Ole-Bjørn



Del denne siden med andre!

Share on Facebook